Svikter pasienter med overspisingslidelse: – Ekstrem moralisme i det norske helsevesenet

MARTE BJERKE

marte.bjerke@fagbladet.no

Hun har starta en behandling for det hun mener er en glemt og stigmatisert gruppe i helsevesenet: mennesker med overspisingslidelse.

Her er det ingen som veies. Målet er et bedre liv.

– Vi var litt anarkister, sier Trine Tetlie Eik-Nes og refererer til etableringen av behandlingstilbudet for overspisingslidelse som hun selv leder.

Det går under navnet People Need People (PNP).

Behandlingen legger ikke vekt på vekta, men på de underliggende årsakene til overspising.

Så banebrytende er miljøet på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i trønderkommunen Stjørdal at Trine blir kontakta av kolleger fra hele verden.

Glen Musk

Hun er førsteamanuensis på NTNU, har jobba med spiseforstyrrelser siden 2006 og har sett at noen pasienter faller mellom alle stoler.

– Vi møtte stadig på en gruppe som aldri fikk behandling – de som var overvektige eller hadde overspisingslidelse. Vi tok inn noen, men det var veldig lite systematisk, sier hun.

– Lite kunnskap i helsevesenet

I helsevesenet er kunnskapen om overspisingslidelse liten, mener Trine.

– Mange, til og med pasientene, klarer ikke å kjenne igjen atferden som spiseforstyrret atferd. De tenker at de er udisiplinerte, late, dumme eller viljesvake. 

Forskeren, som har en doktorgrad i samfunnsmedisin, har helt konkrete ønsker for hvordan vi møter denne pasientgruppa.

– For det første skulle jeg ønske at folk slutta å gi råd om hvordan de skal forandre kroppene sine, om at de bør prøve faste eller en kjempebra spinning. Det er sikkert velmente og gode intensjoner, men det gjør som regel vondt verre, sier hun.

PÅMINNELSE: En påminnelse for dem som kommer til Stjørdal.

Glen Musk

Kropp og vekt er følsomme temaer som enten blir en elefant i rommet eller får folk til å gå altfor hardt ut, mener Trine.

– Du skal ha tjukk hud for å leve med en stor kropp i samfunnet vårt. Det høres idiotisk ut at du må oppfordre til å behandle folk ordentlig selv om de har store kropper, men vi er så langt unna normal folkeskikk i hvordan vi behandler disse menneskene. Det er en ekstrem form for moralisme i det norske helsevesenet, sier hun.

Kronisk skam og Kleenex

Er vi kommet rett? Det er så stille.

Ned trappa til underetasjen, inn i den lille korridoren med kontorer på høyre side og et tekjøkken til venstre. Fargen på veggen er umulig å beskrive og sikkert ikke tilfeldig valgt. 

Over kaffemaskinen et skilt: «Mangel på ros kan være et uttrykk for stum beundring.» Vi humrer og kjenner hvilepulsen befeste seg. 

Glen Musk

Seks kvinner sitter bak pultene som står i hestesko inne i grupperommet. Foran dem ligger en navnelapp, en boks med fargestifter, en gul stressball og en eske med Kleenex. 

{o}

Glen Musk

Hvis det blir vanskelig å være her inne, skal det være mulig å flykte.

Men ikke fysisk.

{/o}

«Stigma og skam» står det på en av de to skjermene. Det er dagens tema. 

Gruppa er litt redusert denne morgenen. Vanligvis er det en mann her også. 

Psykiatrisk sykepleier og gruppeterapeut Grete Aatlo Kvaal sitter på en stol i utkanten, observerer og noterer mens Trine Tetlie Eik-Nes snakker om hvordan vi kan gjenkjenne skam. 

Hva er det egentlig? Og hvor kjenner vi den? 

KUNNSKAP FOR Å BLI BEDRE: I den psykoedukative gruppa tas ulike temaer opp. I dag er blant annet skam på agendaen.

Glen Musk

Noen kjenner den i beina, andre i ansiktet, noen har en uro i kroppen hele tida.

Mennesker med spiseforstyrrelser bærer på mer skam enn andre, forteller Trine.

Noen går med en nesten kronisk skam. 

Reiste ut i verden for å finne behandling

Pasientenes egne historier ble tunga på vektskåla da hun og kollega Kjersti Hognes Berg slutta i jobbene sine for å starte et helt nytt tilbud for denne pasientgruppa. 

– Det de forteller om er stigma, å bli tilsidesatt av familie, skole og verden for øvrig, sier Trine.

Glen Musk

Med ett mål for øye – å lage en behandling som konsentrerte seg om de underliggende årsakene til overspising, besøkte hun forskere i USA og Australia. 

Hun lette etter psykoterapeutiske metoder som tok hensyn til stigma, relasjonell utrygghet, barndomstraumer, det å ikke føle seg hjemme i egen kropp.

Hva hun fant? Ingenting. 

Nå er det de som besøker henne og det lille distriktspsykiatriske senteret midt i Norge. 

Trine skryter av ledelsen som turte å satse på noe nytt og uprøvd. 

I 2018 satte de i gang med små ressurser.

Tilbudet har til tider vært drevet med mindre enn én stilling, som i tillegg har produsert dokumentasjon.

Men innsatsen har lønt seg. Snart får de to nye personer inn i teamet, og staben øker dermed til 2,6 årsverk.

Den største spiseforstyrrelsen

En marginal gruppe i behandlingsapparatet, men paradoksalt nok er overspisingslidelse den vanligste spiseforstyrrelsen i Norge.

Helsemyndighetene antar at cirka tre prosent av befolkningen har den.

Det gjør den mer utbredt enn bulimi og anoreksi til sammen.

Det er også den spiseforstyrrelsen som er vanligst blant menn, ifølge organisasjonen ROS – Rådgiving om spiseforstyrrelser. 

Glen Musk

– Pasientene har ofte en historie med fattigdom. De har fått for lite støtte og kjærlighet i oppveksten. Veldig mange blir kasteballer i systemet, sier Trine.

Helsevesenet er ikke konstruert for behandling av samsykelighet, mener hun. Noe som kjennetegner denne gruppa. 

– Hvis du er blitt mobba og har hatt en oppvekst der pappa drakk og mamma måtte holde kjeft, er det mindre sjanse for at du ber om hjelp eller at du får riktig hjelp. Vi har prøvd å lage et tilbud som favner kompleksiteten og konteksten pasienten har vokst opp og bor i, sier Trine.

Mangelen på oppmerksomhet i behandlingsapparatet kan kanskje også forklares med at overspisingslidelse ennå ikke er tatt inn i det norske diagnosesystemet.

Teksten fra Verdens helseorganisasjon er ikke oversatt til norsk.

Dette er mer et byråkratisk enn praktisk hinder, mener Trine.

Skikkelig gode på selvkritikk

Den psykoedukative gruppa(*1) som er her i dag, er halvveis i de ti ukene med gruppesamtaler. Bak pultene sitter en ganske ung gjeng, 20-30 år. Det vanlige er at deltakerne er mellom 40 og 60. Gjennomsnittlig behandlingstid er 26 uker, men noen går over flere år. 

{o}

Glen Musk

Perfeksjonisme er tema etter pausen.

Gruppa har hatt en litt treig start denne morgenen.

Nå sklir samtalen lettere. 

{/o}

Én forteller at hun alltid må ha det ryddig og reint hjemme. Hun er redd noen skal tro hun er uhygienisk. Det kan alle i rommet kjenne seg igjen i. 

Så får de en oppgave av Trine: Ta dere et ark. Hvilke selvkritiske tanker har dere? 

Setningene skal formuleres som «Ikke…nok» og «Alltid…» Oppgaven viser seg å være enkel. 

De negative karakteristikkene oversvømmer tavla – «ikke god nok venn, mor, datter, kone, ikke god nok med matinntak, trening, ikke smart nok, ikke tynn nok. Alltid sliten og negativ.»

{o}

Glen Musk

– Det er nesten så jeg får problemer med å puste, sier Trine.

{/o}

Rommet er en stille resignasjon.

Én griper til kleenexen på bordet. En annen sier at det knyter seg inni henne.

Kanskje vi kompenserer for kroppen, sier en tredje. Det er så synlig at det er noe vi ikke får til.

80 boller og to store pizza

Mennesker med overspisingslidelse bruker all sin kapasitet på mat og kropp. Det å spise, er forbundet med skam, uro, skyld og en enorm frykt for å bli sett.

– Fellesnevneren er at mat og kropp er noe man tenker på hele tida. Man tenker på hva man burde spise eller ikke burde spise. For mange har mat redda dem. Det har fått dem til å funke, forklarer Trine.

Det handler om å bruke mat for å håndtere følelser, og det handler om totalt tap av kontroll.

– Det å spise kjennes som noe man ikke kan kontrollere selv. Hvis det ringer på døra mens man spiser, klarer man ikke å åpne, forteller hun.

De som overspiser, overspiser alvorlig store porsjoner. 

– Vi har hatt pasienter som har spist 80 boller, to store pizza og en boks rømme på veldig kort tid, illustrerer Trine.

Kontroversiell i et vektsentrert miljø

Trine svarer kontant ja når hun blir spurt om behandlingstilbudet hun driver er kontroversielt i det medisinske miljøet i Norge. 

Hun forklarer det blant annet med at de ikke er opptatt av vektreduksjon.

Det finnes mange forklaringer på hvorfor ingen har satt i gang lignende tilbud før, mener hun.

{o}

Glen Musk

– Tradisjonelt har psykologisk behandling blitt laga av folk som ikke selv har kjennskap til å ha en stor kropp, sier Trine.

{/o}

Behandling av overspising er også et ganske nytt felt. 

– Behandling av spiseforstyrrelser er blitt utforma for mennesker med ganske lik problematikk, en homogen gruppe. Feltet er dessuten prega av mye vektstigma.

Veier ikke pasientene

I Stjørdal veier de ikke pasientene. Det er ingen registrering av matinntak eller aktivitet. 

Glen Musk

Pasientenes stemme har vært grunnleggende i utformingen av tilbudet og underveis i behandlingen.

– Vektmål er noe mange pasienter beskriver som forstyrrende. Det er også biologisk vanskelig å holde vekta ved å slanke seg. Det er en atferd disse pasientene har hatt hele livet.

– Veiing blir også beskrevet som ganske nedverdigende. Det bygger på tanken om at pasienten har lite kunnskap, sier Trine.

300.000 kroner på Grete Roede

Regelmessige måltider, det å spise nok og sammen med andre vektlegges. Teamet jobber med å fjerne stress rundt måltider og strenge regler rundt mat.

– Vi prøver å bevege oss vekk fra svart-hvitt-tenkning om mat. Vi veit fra befolkningsstudier og kliniske studier at det har ingen nytte, sier Trine og forteller om en pasient som hadde brukt 300.000 kroner på Grete Roede-kurs gjennom livet.

– Nå ville vedkommende investere i andre metoder enn slanking.

– Hva sier du til kolleger som mener disse pasientene må ned i vekt for å få en bedre helse?

– Jeg skjønner at dere er bekymra for vekta til pasienten. Men ingen av de strategiene som er forbundet med restriksjon og slanking, har vist seg å ha effekt, svarer Trine. 

– Kan vi ikke prøve å gi pasientene bedre helse, et sunnere blodtrykk, økt grad av fysisk aktivitet, mindre grad av isolasjon? Kan vi ikke snakke om helse på en annen måte enn vekt og ikke minst hvordan behandlingen oppleves for pasienten? spør hun.

BEHANDLINGSROM: Slik ser grupperommet ut. Her lærer og reflekterer deltakerne om ulike temaer som er relevante for spiseforstyrrelsen.

Glen Musk

På fem år har to pasienter av cirka 140 droppet ut av behandlingen i Stjørdal. 

– Det er et ekstraordinært resultat, gitt at dette er en ekte setting, sier Trine.

Alltid en åpen dør og noen å ringe

Hun har vært opptatt av å dokumentere effekten av det de driver med her, nettopp fordi det er noe helt nytt. Den siste vitenskapelige artikkelen er under vurdering for publisering nå.

– Vi har tenkt at vi i hvert fall må bevise at pasientene ikke blir dårligere. Det vi har sett er at de er blitt signifikant bedre på gruppenivå, men at ikke alle er blitt helt friske. Derfor er det viktig å utvikle flere tilbud, sier Trine som mener at det er mulig å bli frisk fra overspisingslidelse.

ÅPEN DØR: Psykiatrisk sykepleier Grete Aatlo Kvaal og resten av teamet har alltid en åpen dør og en åpen telefonlinje.

Glen Musk

Behandlingstilbudet består i dag av en psykoedukativ gruppe som går over ti uker med intensiv behandling, en terapeutisk samtalegruppe, psykomotorisk behandling og terapeutisk treningsgruppe for menn med kroppsbildevansker.

Ettervern står også sentralt – ingen skal slippes ut til ingenting. Det er alltid en åpen dør eller en åpen telefonlinje. 

De kritiske røstene har vært bekymra for at belastningen på behandlerne skal bli for stor og at pasientene skal «spise dem opp».

Men verken Trine eller psykiatrisk sykepleier Grete Aatlo Kvaal virker særlig bekymret.

– Jeg har fått en henvendelse i dag fra en tidligere pasient som har slitt etter et svangerskap. Dette er situasjonsbetinget, sier Grete.

ENGASJERT: Det er lett å merke Trines (t.v.) og Gretes engasjement for pasientgruppa, men de er ikke bekymra for at de gir for mye av seg selv til pasientene.

Glen Musk

– Systemet må endres

Trine mener dagens organisering av helsevesenet gjør det vanskelig å drive den type behandling som de gjør i Stjørdal. Det har vært «mye byråkratisk oppoverbakke» for å få det til.

Glen Musk

– Pasienten må eies av noen. Hvis jeg skal bruke mine ressurser til å hjelpe en somatisk avdeling, vil inntekten for pasienten gå til den avdelingen som eier pasienten. Pasienten blir derfor ofte en byrde, illustrerer Trine.

Det er lett å skyve ansvaret over på andre, og det er vanskelig å samarbeide. Pasienten blir taperen, mener Trine.

– Jeg tror vårt ansvar som helsepersonell er at vi må snakke mer sammen og så må politikerne gjøre det mulig å samarbeide på tvers av fagfelt. Pasienten gjenspeiles ikke i organiseringen. Systemet må endres, mener Trine som håper at helseministeren lytter.

 • VIL DU LESE MER OM SPISEFORSTYRRELSER? Gå inn på vår temaside!

*1 Psykoedukativ behandling er behandling av psykiske lidelser ved hjelp av pedagogiske prinsipper. Gjennom teoretiske presentasjoner og øvelser orienteres pasienten (og gjerne også pårørende) om hva man vet om lidelsen og hva pasienten selv, og pårørende, kan gjøre. Kilde: Store medisinske leksikon