Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

For radikal, rabulist og et hissig temperament. Derfor fikk Yngve Hågensen motkandidat da han stilte som LO-leder, hevder landets tidligere statsminister og tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland i sin ferske bok «Du skal eie det selv».

Jagland omtaler valget av Yngve Hågensen på LO-kongressen i 1989 som «et valg av større betydning».

I boka skriver Jagland:

«Yngve Hågensen begynte tidlig å posisjonere seg, til stor bekymring for mange av den gamle garde både i partiet og LO. Etter deres oppfatning var han gammel radikaler og rabulist. Dessuten hadde han et altfor ustadig og hissig temperament».

«Det var den gamle leksa som kom opp igjen: Han var ikke til å stole på i sikkerhetspolitikken, motstander av Nato i sin tid. Og han var venn av formannen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Arthur Svensson, som igjen var en venn av Jens Evensen, som igjen var venn av Thorbjørn Jagland. I tillegg hadde Hågensen ytret seg kritisk til behandlingen av Arne Treholt. En uendelig rekke av gamle motsetninger kom opp».

Noen mente Yngve Hågensen var for radikal til å bli valgt til LO-leder.

Yngve Hågensen

Tvang fram en motkandidat

Tidligere fagforeningstopp Jan Balstad (82) mener Jagland har utelatt noe viktig når han beskriver årsaken til maktkampen.

Før kongressen i 1989 hadde Leif Haraldseth fungert som leder av LO etter Tor Halvorsens død. Han var imidlertid ikke aktuell som ny leder på grunn av alderen. Før i tiden var det ikke bare slik at du ikke kunne velges i LO-ledelsen hvis du hadde fylt 60 år. Du måtte gå av på dagen du fylte 60 år.

Det rammet også en av de to nestlederne, Ole Knapp. Yngve Hågensen var den andre nestlederen.

Jagland mener skepsisen til Hågensen tvang fram en motkandidat. Det ble Nils Totland fra Statstjenestemannskartellet, «en helstøpt mann som var like frittalende som Hågensen».

«Men industrien og frontfaget vant foran den offentlige sektoren», skriver Jagland, som mener at industrifolkene var «gullstandarden» i arbeiderbevegelsen.

«Denne «gullstandarden» i arbeiderbevegelsen hadde også jeg under huden fra faren min, som hadde tillitsverv i industrien», skriver Jagland.

Balstad har ikke hørt uttrykket før, men mener at med gullstandard menes LO-medlemmer som hadde tråkket skoene på gulvet, vært tillitsvalgte og jobbet seg oppover i systemet.

– Yngve Hågensen hadde i tillegg vært distriktssekretær før han kom opp i ledelsen, påpeker han.

«Det var derfor litt underlig å se at den gamle garde, som også hadde industrien som rettesnor, plutselig ivret for en kandidat fra offentlig sektor. Det måtte ligge noe annet og viktigere under», skriver Jagland.

Tur med danskebåten

Det mener Balstad må stamme fra noe som skjedde før kongressen fire år tidligere. Det er ingen hemmelighet at det var en omstridt tur på danskebåten før kongressen i 1985, på vei hjem fra en arbeiderkongress.

Jan Balstad forteller om striden da Yngve Hågensen ble valgt som LO-leder første gang.

Helge Rønning Birkelund

Ifølge Balstad snakket noen sentrale personligheter i LO sammen. Det ble lagt en kabal, som blant annet innebar at Leif Haraldseth skulle bli hovedkasserer i stedet for nestleder.

Sentral i denne prosessen var daværende leder i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Lars Skytøen. Han skulle selv blitt ny nestleder i denne kabalen.

Avtalen ble brutt. Haraldseth trakk seg og ville ikke bytte fra nestleder til hovedkasserer. Da Tor Halvorsen døde midt i perioden, rykket han også opp som LO-leder.

Men det førte også til at Yngve Hågensen sto øverst på lista da det skulle velges ny leder på kongressen i 1989, fordi både Leif Haraldseth (leder) og Ole Knapp (nestleder) måtte gå av for aldersgrensen.

Jagland skriver i boka at Hågensen ble valgt fordi grasrota ville ha en som kunne og ville si ifra. Og de ville ha en som ble oppfattet som mer radikal og ikke for nær partiets ledelse.

Haraldseth støttet selv ikke Hågensen, men det var av andre årsaker enn fagligpolitiske spørsmål.

Brundtlands kloke valg

Gro Harlem Brundtland forholdt seg ifølge Jagland klokelig passiv i striden som fulgte.

– Hun og vi ville jo måtte samarbeide med den som ble valgt. LO fikk den beste. En med legitimitet i kraft av sin integritet og ærlighet. En som kunne snakke med grasrota og også gi dem en lekse hvis det ble nødvendig. Vi hadde fått to (Thorbjørn Berntsen som nestleder i partiet) som ikke behøvde å jatte med for å bli populære og respekterte. De var det i kraft av sin personlighet, sin bakgrunn, sin kamp og sin rettskaffenhet, mener Thorbjørn Jagland.

– Yngve Hågensen hadde de egenskapene som skulle til for å bli leder. Han hadde en spesiell bakgrunn og oppvekst, men var likevel en klok og oppegående fyr. Han var hel ved, sier Jan Balstad.

Nils Totland ble senere statsråd i administrasjonsdepartementet i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (1993-1996).

Og striden mellom industrien og det offentlige, som Jagland beskriver, var ikke større enn at Gerd-Liv Valla ble Yngve Hågensens etterfølger i 2001.