Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Se deg over skuldra heter boka, en spenningsroman fra barnevernets innside. Vi følger en nybakt mor og hennes lille Anna gjennom dramatiske dager, delvis på rømmen fra barnevernet, delvis i nærkontakt med hjelperne. Tittelen spiller på trusselen moren opplever fra barnevernet og som saksbehandleren får fra barnets voldelige far.

Barnevernstjenesten har fått ny leder, som ikke har erfaring med barnevern, men er kjent for å kutte utgifter i offentlig sektor. Han møter uvant motstand i teamleder Marius, som setter barnet og moren først og har som utgangspunkt at godt barnevern koster penger.

– Vi trenger flere som Marius

Marius er stadig i ferd med å skape en god relasjon og overbevise moren om at han har gode intensjoner. Men han rykkes flere ganger tilbake til start av sjefen, som overstyrer faglige vurderinger. Det får katastrofale konsekvenser. Mot slutten av boka trosser Marius forbudet mot å uttale seg til media og forteller et samlet pressekorps sannheten om et barnevern der budsjettdisiplin trumfer barnets beste.

– Marius er mye tøffere enn jeg noen gang har vært. Vi trenger flere som han i norsk barnevern, sier forfatter Ola Fadnes, som har 40 års fartstid i barnevernet.

Sa opp i protest

Forfatteren har selv opplevd at han ikke får hjulpet slik han vil fordi målkrav og budsjettdisiplin kommer i veien for faget. Og han har, som leder, vært på den andre siden av bordet og sagt nei til gode tiltak av økonomiske grunner. I 2013 sa han opp jobben som barnevernsleder i Skien kommune fordi han mente det var umulig å drive faglig forsvarlig barnevern innenfor de økonomiske rammene kommunen ga ham.

– Jeg vil understreke at jeg ikke mener at barnevernet bare skal kunne øse ut penger, men det går noen smertegrenser. Godt barnevern tar tid. Vi fagfolk er de nærmeste til å forsvare en faglig standard, og det er viktig at vi tar den rollen, sier Fadnes.

Barnevernet må være åpent og ærlig, mener Ola Fadnes.

Hanna Skotheim

– Vi må tørre å innrømme feil

Han skulle gjerne sett at både ansatte og ledere, særlig i det kommunale barnevernet, var mer synlige i debatten om barnevern. Fadnes var leder lokalt for NOSO, en av forløperne til Fellesorganisasjonen (FO), hvor han fortsatt er medlem. Han var med på å starte barnevernsledernes egen organisasjon NOBO. Disse organisasjonene må enda sterkere på banen når norsk barnevern diskuteres høylytt i alle kanaler, som nå etter dommer fra Strasbourg og Høyesterett eller søksmål i Samnanger, mener han.

Ansatte og ledere må ikke være tause når det stormer rundt barnevernet. Selvsagt skal de overholde taushetsplikten, men den knytter seg til enkeltpersoner, ikke til selve tjenesten, understreker Fadnes.

– Det er forferdelig når ledere skyver taushetsplikten foran seg. Vi må ha et åpent og ærlig barnevern, slik at folk vet hva vi holder på med. Og vi må tørre å innrømme at vi gjør feil. Vi er litt feige, mener han.

– Flere bør kjenne til barnevernet

Fadnes har jobbet som saksbehandler, leder og rådgiver. Han skal snart pensjonere seg, og har jobbet redusert stilling de siste årene. Det ga tid til å pleie forfatterdrømmen.

– Barnevernet er et område jeg er veldig dedikert til og synes er så viktig. Jeg har tenkt at langt flere bør kjenne til den jobben vi gjør. De faglige og etiske dilemmaene i barnevernet er for viktige til at folk flest ikke vet noe om dem, sier Fadnes

Fagbøker er det mange av, og de leses av dem som allerede er interessert i feltet, tenkte han, og valgte derfor å skrive en spenningsroman.

– En roman kan åpne for forståelse gjennom følelser og skjebner som kommer nærmere, sier Fadnes.

Han håper boka kan brukes som supplement til fagbøker på utdanningene.

– Et barn som glapp

Moren i boka, Lisa, vil sin datter alt godt, men sliter med tung bagasje fra egen oppvekst og klarer ikke å skape trygghet for babyen.

– Er Lisa en eller flere av mødrene du har jobbet med?

– Lisa er oppdiktet, men jeg bruker jo erfaringene min, og jeg vil nok si at hun er litt typisk, om enn kanskje over gjennomsnittet redd for barnevernet. Hun tar stadig uheldige valg for datteren sin. Jeg tror vi som jobber der ofte ser på foreldre som henne som litt i veien. De er ikke slik vi ønsker at de skal være, men alle har noe å gi. Det er alltid noe der, og det er vår oppgave å dyrke det fram.

– Som leser skjønner man at Lisa-saken vil prege Marius resten av livet. Har du selv en slik sak?

– Ja. Jeg har særlig én sak, som fortsatt plager meg etter mange år. Den har litt til felles med historien i boka. Det var en utenlandsk mor med en liten baby. Vi var i ferd med å skape en ganske god relasjon, men så forsvant hun plutselig, sannsynligvis tilbake til hjemlandet etter press fra egne foreldre. Et barn som glapp rett og slett. Jeg har ofte lurt på og bekymret meg for hvordan det gikk.

– Urettferdig overfor foreldrene

Uten å røpe for mye, det er ikke noen lykkelig slutt på historien om Lisa og Anna. Forfatteren har ønsket å vise hvor viktig barnevern er og hvor galt det kan gå når det svikter.

– Barnevern er alvor. Det utfordrer oss på å være faglig og etisk gode. Ofte settes ansatte med liten erfaring til å håndtere krevende saker, under tidspress.

– Hva må til? Hva ville du gjort hvis du var barneminister for en dag?

– Et vanskelig spørsmål. Det er så mye. Hvis jeg skal velge én ting, ville jeg sørget for at alle barnevernstjenester i Norge alltid har en erfaren fagperson i de vanskelige sakene, og at hun eller han jobber i tospann med en som har mindre erfaring. Slik kan man sikre familien og overføre kompetanse. Dette tospannet må veiledes av en tredje person, som har distanse til saken. Det er viktig, fordi det er lett å miste perspektivene når foreldrene ikke gjør som vi ønsker. Dette krever økt bemanning. Slik det er i dag, det er hasard, og det er urettferdig overfor foreldrene som møter en ansatt med nesten ingen erfaring, sier Fadnes.

Han håper boka vil skape debatt, og har begynt å tenke på en oppfølger.