Tine (38) hadde aldri sendt fra seg en novelle som skulle leses av andre før. Så kom hennes på første plass.

Tine Solberg Johansen skrev novellen "Pin" som vant Fagbladets novellekonkurranse.

Tine Solberg Johansen skrev novellen "Pin" som vant Fagbladets novellekonkurranse.

Werner Juvik

Hvem har ikke irritert seg over pinkoder og passord vi aldri husker når de trengs? For novellekonkurransevinner Tine Solberg Johansen blir de knotete kombinasjonene et symbol på alt mennesket må dekode for å fungere sosialt.

2020122211494620201222114925

Meldingene i kommentarfeltet var ikke til å misforstå: «Hvis du er så glad i den forbanna snøen, kan du jo bare dra tilbake dit du kommer fra!»

Tine Solberg Johansen har kjent på hva det vil si å være både innenfor og utenfor det innfødte fellesskapet. Hun brukte temaer fra sin mangfoldige bakgrunn da hun skrev novellen «Pin» som vant Fagbladet novellekonkurranse.

Les alle novellene fra Fagbladets novellekonkurranse her

– Selv om hovedpersonen har en helt annen hverdag enn jeg selv, har vi kjent på mye av det samme, og jeg kan på mange måter identifisere meg med hennes situasjon, sier hun.

Kommunikasjonsrådgiveren fra Fredrikstad liker å skrive. Ved siden av pressemeldinger, informasjonsskriv, taler og annet som er en del av jobben hennes, har hun også en samling av det hun kaller tekstbrokker og tanker liggende på laptopen.

– Hodet går jo hele tiden, og jeg skriver litt når jeg har tid, sånn mellom en brødskive til eldstemann og et melkeglass til datteren min, forteller tobarnsmoren.

Novellen som vant Fagbladets konkurranse, er det første hun noen gang har sendt fra seg for at andre skulle lese det.

– Jeg brukte litt tid på å bestemme meg for å sende den inn. Noe sånn har jeg aldri gjort før, så det var litt skummelt. Men jeg angrer jo ikke, sier hun og smiler.

Vinnernovellen er det første Tine Solberg Johansen har sendt fra seg for at andre skulle lese det.

Vinnernovellen er det første Tine Solberg Johansen har sendt fra seg for at andre skulle lese det.

Werner Juvik

Smiler gjør hun ofte. Det skal ikke så mye til før munnvikene trekkes opp i et hjertelig smil, og noen ganger åpnes hele munnen opp i en god latter.

Men hun kan også senke blikket og være svært alvorlig. Med bakgrunn som ansatt og frivillig på et asylmottak og erfaringer som kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp, har hun sett mange skjebner som hadde fortjent mer oppmerksomhet og omtanke fra oss andre.

Og som student og ung journalist i England har hun følt på utenforskapet for en som ikke er innfødt og som ikke alltid har lært seg å knekke alle de sosiale kodene for å bli en del av det etablerte fellesskapet.

– Jeg er veldig opptatt av enkeltmennesker og enkeltskjebner. I novellen jeg sendte inn, forsøker jeg å si noe om samfunnet rundt meg, men fortelle det gjennom historien til ett enkelt menneske og det hun sliter med å få til.

Hun er opptatt både av enkeltmennesket og fellesskapet.

– Jeg synes svært mange av oss er veldig opptatt av oss selv, og bruker liten tid på omtanke for andre. Jeg er vokst opp med fellesskapsverdiene i arbeiderbevegelsen, og for meg har det alltid vært viktig å inspirere andre, løfte dem opp og bidra til å gjøre dem gode, sier hun.

Med samboer fra Kenya og to små barn, tenker hun også på hvordan hun som mor skal legge forholdene best mulig til rette for at sønnen og datteren skal unngå å bli rammet av utenforskap og sosial distanse til andre.

– Jeg vil ikke si det så sterkt som at jeg er bekymret, men med den fremmedfrykten vi ser vokse fram i Norge, er dette noe jeg tenker på. Jeg prøver så godt jeg kan å bidra til at barna våre skal ha venner i ulike miljøer slik at de kan få et godt sosialt nettverk rundt seg i oppveksten. Jeg forsøker også å ha god kontakt med andre foreldre både i lag og foreninger og på skolen.

– Så du er en sånn som rekker opp hånda når det blir spørsmål om å være klassekontakt?

Hun slår blikket ned, men nå smiler hun:

– Ja, jeg gjør nok det. Jeg er faktisk klassekontakt – for begge klassene barna mine går i.

Vi henger etter i god fart innover i kontorlandskapet. «Tine! Kan du kikke litt her», et lavt rop fra kontoret til venstre. «Tine! Har du husket...» Et annet lavt rop fra høyre. Tine smiler og lytter. Hun kikker og nikker, gir et par korte beskjeder, og forteller samtidig at hun har husket det de ble enige om.

Ved kaffemaskinen kommer Bente Meinert, direktøren for seksjon kultur, miljø- og byutvikling:

– Vi har hørt at Tine vant hele novellekonkurransen, og vi er kjempestolte av henne. Hun er en utrolig dyktig medarbeider som i tillegg er flink til å spre god stemning. Jeg er veldig glad vi har henne hos oss.

Tine Solberg Johansen sine kollegaer er stolte over førsteplassen i novellekonkurransen.

Tine Solberg Johansen sine kollegaer er stolte over førsteplassen i novellekonkurransen.

Werner Juvik

Tine kommer fra en familie med sterke røtter i arbeiderbevegelsen. Farmoren Åsa Solberg Iversen satt på Stortinget for Arbeiderpartiet i flere perioder, mens morfaren Jan Magnus Johansen var partisekretær i Østfold Arbeiderparti. Også hos foreldrene satt de grunnleggende fellesskapsverdiene godt i ryggmargen.

Kreativiteten ble stimulert i barneteatergruppen og fellesskapsfølelsen fikk næring gjennom fotballaget.

– Jeg var ikke veldig god, men min rolle i laget ble å holde moralen oppe når vi lå håpløst under. Det å bidra til å gjøre andre gode synes jeg er en viktig egenskap. Det er jo noe av det samme jeg gjør i den jobben jeg har i dag når jeg hjelper de andre på avdelingen å få fram budskapene sine og vise fram den gode jobben de gjør. Det er en rolle jeg trives i, sier hun.

– Vi var forresten en veldig fin gjeng på det fotballaget. Flere av jentene er i dag mine nærmeste venner.

Allerede som 19-åring flyttet hun til England for å studere journalistikk. De internasjonale studentene fikk begynne en dag før de engelske, for å bli kjent med forholdene.

En av dem som skulle fortelle de nye hva som ventet dem, var Joe, en legestudent fra Kenya.

– Jeg syntes han var veldig kjekk, men jeg hadde ikke så mye selvtillit på engelsken min, så vi snakket ikke så mye sammen den første dagen, forteller Tine.

To måneder senere møttes de igjen på en ny sammenkomst for internasjonale studenter.

Siden har de vært sammen.

Da Tine var ferdig med studiene, måtte de tåle å være avstandskjærester. Hun fikk ikke jobb i England og flyttet tilbake til Norge for å jobbe der. Han måtte bli igjen og fullføre legestudiet sitt. Det var i denne tiden Tine jobbet på asylmottak. Først ble hun ansatt, men så fikk hun tilbud om jobb i Sarpsborg Arbeiderblad, og da bestemte hun seg for å fortsette som frivillig på asylmottaket ved siden av journalistjobben.

Etter to år i Norge flyttet hun tilbake til England og Joe. Han skulle ut i turnustjeneste, og hun fikk napp på en jobb som journalist i lokalavisen Sheffield Telegraph.

Og det var her hun fikk utfordringen om å skrive om snø.

– Redaktøren syntes det var en morsom idé å sende meg ut da det en sjelden gang snødde. Jeg, som kom fra Norge, måtte jo ha greie på snø.

Så hun dro ut for å dekke snøen.

– Kanskje jeg var naiv, men jeg skrev med utgangspunkt i mine «norske» følelser for snøen, og dermed begynte kommentarfeltet å koke. Folk var i harnisk, og den ene stygge meldingen etter den andre dundret inn. Hvis jeg var så glad i den forbanna snøen kunne jeg jo bare dra tilbake dit jeg kom fra, var gjennomgangstemaet.

Selv etter flere år i Sheffield, var britenes felles syn på snø som en vederstyggelighet åpenbart en av de sosiale kodene hun ikke hadde rukket å knekke.

Det er ikke bare i England de har sosiale koder som kan være vanskelige å knekke.

– Også her i Norge har vi strenge normer og forventninger til hverandre for hvordan vi skal oppføre oss i ulike situasjoner, hvordan vi skal snakke og hvordan vi skal kle oss. I England opplevde jeg at det var større frihet på disse områdene og større forståelse for å være annerledes eller skille deg ut.

Disse forskjellene kan være vanskelige, men de bidrar til litterær inspirasjon.

– Derfor blir novellen min om å jakte på koder og passord for å åpne lønnsslippen også et slags bilde på jakten på de sosiale kodene som du må finne ut av for å åpne opp og slippe inn i ulike miljøer, sier hun.

Tine Solberg Johansen trivdes godt i England, men fikk også kjenne på hva det vil si å komme utenfra.

Tine Solberg Johansen trivdes godt i England, men fikk også kjenne på hva det vil si å komme utenfra.

Werner Juvik

Da Joe var ferdig med turnustjenesten bestemte de seg for å flytte til Norge og Fredrikstad, der Tine er vokst opp. Hun måtte søke familiegjenforening, men reglene den gangen var ikke så strenge, så det gikk veldig greit.

– Jeg er ikke sikker på om det hadde vært like lett med dagens strengere regler, sier hun.

Joe brukte det første året på å lære norsk, og for ham gikk det fint å få en legestilling. Tine fikk jobb i Norsk Folkehjelp og pendlet til Oslo.

Etter hvert søkte hun seg likevel hjemover til Fredrikstad.

– Etter at vi fikk vårt andre barn, søkte jeg meg tilbake hit. Det ble for slitsomt å pendle. Og jeg stortrives i denne jobben, sier hun.

Livet som småbarnsfamilie er hektisk. Kalenderen fylles etter hvert opp med avslutninger, treninger, foreldremøter og mye annet.

En kalender som er viktig for mange familier, er adventskalenderen. Også Tine og Joe er glad i jula, og helst som en tid der hele familien kan gjøre noe hyggelig sammen.

For noen år siden brukte Tine Facebook og etterlyste hilsener fra barn rundt i verden, små brev som de kunne lese opp hver dag etter hvert som jula nærmet seg. Hun syntes det var en bedre idé enn plastleker og godteri.

Responsen var formidabel. Til og med en hund fra Spania og en katt fra Sudan sendte hilsen. Og både sønnen og datteren var storfornøyd.

6 kjappe

Hva er din beste kvalitet på jobb?

Multitasking. Jeg er eneste kommunikasjonsrådgiver i en stor avdeling. Da er det viktig å kunne håndtere flere ting samtidig.

Hva er en perfekt dag på jobben?

Det er å treffe mennesker og løse problemer og utfordringer i fellesskap. Og en dose med skriving.

Hva var din første lønnede jobb?

Jeg hadde to jobber da jeg var 17. Den ene som ungdomsjournalist i Demokraten og den andre som barnepasser på et treningssenter.

Hvem bør skjerpe seg?

Det bør alle som tenker for mye på seg selv. Flere burde tenke mer på andre.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Jeg tror mange vil ha nytte av å utfordre og utvikle sin egen kreativitet. Det vil hjelpe dem senere i livet til å se nye muligheter og andre løsninger enn det som virker opplagt.

Hva er typisk norsk for deg?

Vi har veldig strenge normer og regler overfor hverandre i forhold til hvordan vi skal oppføre oss, kle oss og snakke i ulike sammenhenger. Det ser jeg på som ganske typisk norsk.

Tine Solberg Johansen

Navn: Tine Solberg Johansen

Alder: 38 år

Familie: Samboer og to barn på seks og sju år.

Yrke: Kommunikasjonsrådgiver i Seksjon for kultur, miljø og byutvikling i Fredrikstad.

Aktuell: Vinner av Fagbladets novellekonkurranse.

Jeg synes svært mange av oss er veldig opptatt av oss selv, og bruker liten tid på omtanke for andre.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy