Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

I dagligvarebutikken på Økernhjemmet henter helsefagarbeider Logeswary Varatharajan (45) varer ut fra hyllene. Hun leverer de til en gråhåret dame som legger dem ned i handlevogna. Mindre enn et kvarter senere, men et lapskausmåltid nærmere, triller den eldre damen varene tilbake til avdelingen. Selv om hun følges av lyse uniformer og er omringet av kalde vegger hele handleturen, har damen gjort akkurat slik hun pleide å gjøre før hun kom på hjem.

Som med alle beboerne på demensavdelingen på Økernhjemmet hadde Varatharajan en introduksjonssamtale med den eldre damen og hennes pårørende da hun flyttet inn.

– Når vi vet om bakgrunnen til beboerne, forstår vi bedre hva de har behov for, sier Varatharajan.

• Slik er natta alene med demenspasientene

LAV TERSKEL: - Hvis jeg er usikker på noe, er det lav terskel for å organisere et møte med fagsykepleieren på huset. Da diskuterer vi gjerne hvilke tiltak som bør sette i gang for gjøre situasjonen enklere, forteller helsefagarbeider Varatharajan.

Adrian Nielsen

{f1}

{s1}

– Må respektere pårørende

I løpet av de neste tiårene vil antallet personer med demens dobles fra 80.000 til 160.000 dersom vi ikke lykkes i å finne behandling, ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen. Nå har Helsedirektoratet bedt Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse om å utvikle metoder for å sikre at personer med demens får ha innvirkning på egen hverdag. Rapporten er ikke ferdig, men forskerne har kommet frem til noen foreløpige funn.

Det viser seg at pleierne ofte tar mest hensyn til pårørendes behov. Samtidig har helsepersonell fortalt forskerne at behovene til personer med demens er svært viktig. De er derfor opptatt av å etablere god kontakt med pasienten og å legge til rette for at de gjør hverdagslige sysler sammen med dem.

Økernhjemmet har hentet inspirasjon fra en demenslandsby i Nederland hvor målet er at beboerne skal leve et mest mulig «normalt» liv i tilrettelagte omgivelser.

– Vi er mest opptatt av hva beboeren vil, men klarer ikke de å svare på det selv, må vi finne ut av det via deres pårørende. Derfor må vi respektere de pårørende og høre på deres meninger også, sier helsefagarbeider Varatharajan.

HVERDAG: Hver dag tar helsefagarbeider Logeswary Varatharajan (45) med seg en av beboerne på Økernhjemmet til dagligvarebutikken på huset. De ønsker at beboerne skal leve et mest mulig hverdagslig liv.

Adrian Nielsen

{f2}

Mister retten til å bestemme

Personer med demens blir bare mer og mer avhengig av de rundt seg. Det viser en artikkel publisert i arbeidet med forskningsprosjektet. Den avhengigheten resulterer i at flere føler at de mister retten til å bestemme over seg selv.

Ifølge forskere Fagbladet har vært i kontakt med er det fort gjort å tenke at personer med demens ikke er i stand til å si sine meninger, men det er ikke tilfellet.

– Du må tilpasse spørsmålene dine til hvor langt personen har kommet i sykdomsforløpet. Folk kan gi informasjon om hvordan de opplever noe selv om de kanskje ikke husker det ti minutter etter, sier Geir Selbæk, forskningssjef i Aldring og helse.

Han understreker hvor viktig det er at personer med demens får lov til å ha sin egen stemme. Men når de ikke lenger klarer å ta egne avgjørelser og ikke forstår konsekvensene valgene, blir ofte den pårørende den eldres stemme utad.

– Derfor er det viktig at helsepersonell skaper gode allianser med pårørende. Dårlig relasjon til pårørende kan gjøre det vanskeligere for deg å kommunisere med personen med demens, sier forskeren.

– Demens er tabu

Mange av de ansatte som forskerne har vært i kontakt med, opplever at demens er tabubelagt. Prosjektleder Anne Marie Mork Rokstad tror grunnen til at pårørendes behov ofte blir mest vektlagt, kan skyldes at pårørende vil holde tett om at deres nærmeste har demens.

Årets vinner av demensforskningsprisen og professor, Knut Engedal, forteller at mange pårørende helst ikke vil si at deres mor eller kone har demens.

– Det beste er å si at personen er akkurat som før bortsatt fra at en må snakke langsommere og si mindre på en gang fordi hun er litt glemsk, sier Engedal.

Han forteller at helsepersonell ofte bruker betegnelsen kognitiv svikt i stedet for demens.

– Det er gjerne fordi de er redde for å bruke et begrep som betyr at pasienten har en tilstand som bare blir verre, sier Engedal, som er skeptisk til om man vil klare å reversere tilstanden.

– Når penger og budsjett blir prioritert i debatten om omsorg til personer med demens i dag, er dette bagateller når vi tenker på hvordan sykdommen vil arte seg i 2050. Vi må allerede i dag planlegge morgendagens omsorg for en stor gruppe eldre mennesker som har demens, sier Engedal.