Suksess med sterk film

Tok kontrollen tilbake etter voldtekt

 – Jeg vil jo ikke bli definert som et voldtektsoffer, sier Linda Steinhoff.

– Jeg vil jo ikke bli definert som et voldtektsoffer, sier Linda Steinhoff.

Gordon Welters

Linda Steinhoff fortrengte voldtekten så lenge at hun glemte å gå og havnet i rullestol. Nå har hun stukket av med flere priser for filmen Voldtatt.

2016052712455820160527124807

simen.grimsrud@fagbladet.no

– Jeg vil jo ikke bli definert som et voldtektsoffer, sier Linda Steinhoff.

I fjor høst blottla hun livet sitt i beste sendetid på NRK. Den store hemmeligheten, skammen, avmakten, nedturene. Alle skulle få vite om det.

Nå sitter hun på en barkrakk ved et langbord på kafeen med det lite oppløftende navnet Suicide Sue, bare noen minutters gange fra leiligheten hun leier i den hippe bydelen Prenzlauer Berg i Berlin. Beina dingler i lufta. Hun klør seg på kinnet og smiler. Ordene fosser ut med skarrende r-er.

Linda var 18 år og hadde flytta fra hjemstedet Frekhaug da hun ble voldtatt. Det er brent inn på netthinnen. Hun glemmer ikke de absurde tankene hun fikk der hun lå, som hvor flaut det ville vært hvis noen fant henne død med den teite trusa. Hun skammet seg. Linda fortalte lærerne på skolen hva som hadde skjedd. De ba henne bestille en legetime. Hun ble frarådet å anmelde.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg fant vel ut at fortrengning ikke var riktig medisin, sier Linda Steinhoff.

– Jeg fant vel ut at fortrengning ikke var riktig medisin, sier Linda Steinhoff.

Gordon Welters

En dag for litt over fire år siden knakk hun sammen. Linda ble lagt inn på sykehus. Etter mange prøver kom legene fram til at hun hadde dissositativ gangforstyrrelse; hun hadde fortrengt voldtekten så lenge at hun hadde glemt å gå. Linda havnet i rullestol.

– Jeg fant vel ut at fortrengning ikke var riktig medisin, og forsto at jeg heller måtte konfrontere problemet.

På det tidspunktet var hun så vidt i gang med sitt nye filmprosjekt – en dokumentarfilm om voldtekt. Linda ville lage en objektiv og faktabasert film. Et intervju med en dømt voldtektsmann i fengsel endret alt. Han mente Linda burde anmelde voldtekten 15 år etter.

– Jeg ville bruke min personlige erfaring for å vise hvordan systemet som er til for å hjelpe voldtatte opplevdes som det motsatte for meg som offer.

Filmen Voldtatt ble en brutalt ærlig historie, en følelsesmessig berg- og dalbane. Linda tok med seg både publikumsprisen og prisen for årets dokumentarfilm fra Bergen Internasjonale Filmfestival. Hun ble kontaktet av kvinner og menn som hadde sett filmen på NRK. Folk opp i 80-årene fortalte om hemmeligheter de hadde båret på hele livet.

– Publikumsprisen betydde utrolig mye. Den føltes som et symbol på at folk bryr seg. Men det viktigste med filmen var at jeg følte at jeg hadde klart å plassere ansvar og skyld på riktig sted.

Linda Steinhoff smiler nesten hele tiden. De store gulløreringene gynger i takt med hodet når hun ler. Selv når hun snakker om voldtekt, kan ansiktet plutselig åpne seg. Hun syns det er absurd hvordan voldtekt som samfunnsproblem blir håndtert i Norge. Da hun skulle fortelle om filmen for bransjefolk i Volda, fikk hun salen til å le.

– Jeg har fått høre at jeg reagerte helt feil og at jeg liksom ikke oppførte meg som et voldtektsoffer. At jeg smilte da jeg fortalte om det, førte til at noen folk ikke trodde meg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Linda Steinhoff smiler nesten alltid.

Linda Steinhoff smiler nesten alltid.

Gordon Welters

På videregående i Bergen syntes klassekameratene det var rart at bygdejenta fra Frekhaug smilte så mye. Men sånn er det på øya Linda kommer fra: Hvis du ikke har grunn til annet, så smiler du.

– Det har jeg tatt med meg videre. Folk burde smile mer.

Hvis de rundt henne ikke er glade, begynner tankene å kverne. «Har han det ikke bra?» Hun har antenner som er følsomme for stemninger. Et smil kan redde dagen.

– Jeg kan bli utrolig glad bare en i butikken sier noe fint, sier hun og ler.

Familie og venner var aldri tvil om at Linda ville ende opp som kunstner. Den boblende kreativiteten og trangen til å formidle hadde hun i seg fra barnsben av. Ni år gammel skrev hun en teaterforestilling om mobbing og lot mobberne spille mobbeofre. Hun ønsket så inderlig at de skulle sette seg inn i andres situasjon.

– Så skrev jeg en sang om mobbing, den går sånn her, sier Linda og begynner å synge. Og bryter ut i latter.

– Jeg har aldri vært sjenert. Jeg tror jeg mangler et gen der.

I fjerde klasse troppet Linda opp på skolesjefens kontor. Hun ba om å få fri i tre måneder for å flytte til Vest-Tyskland. Linda hadde vært på sommerferie hos besteforeldrene i Lippstadt hver eneste sommer, men ville vite hvordan det var å leve der.

Linda flyttet til tanta og begynte på tysk skole. Det var et kultursjokk: Karakterpress, skole på lørdager, nye fag og streng, tysk disiplin.

Året var 1989. Om kvelden den 9. november satt hun og søskenbarna klistret foran tv-en og så på jublende mennesker i gatene. Tyske flagg vaia i høstluften. Det var fyrverkeri og jubel. I dagene som kom fikk hun mange nye klassekamerater fra DDR.

Linda har alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i klassen på Frekhaug forgudet Backstreet Boys, reiste den samfunnsengasjerte eleven til Praha å se sitt store idol Václav Havel.

– Mennesker som vil noe bra har alltid fascinert meg. Det verste jeg vet er passivitet. Jeg blir provosert når folk ikke bruker energien sin på noe positivt, noe som kan føre til forandring.

Som liten fikk hun hjelp av faren til å lage et sykehus for nabolagets kosebamser og leker som hadde gått i stykker. Senere holdt hun basarer til inntekt for Tsjernobyl-ofrene.

Etter videregående kom Linda rett inn på skuespillerutdanning i London. Debutrollen i den tysk-japanske filmen Stratosphere Girl tok henne til Berlinalen, filmfestivalen i Tysklands hovedstad.

Men skuespillerkarrieren ble kortvarig. Minnene fra voldtekten plaget henne mer og mer. Hun følte at alle så det på henne når hun sto foran kamera. Når hun dro på audition for roller, endte hun ofte opp med å anbefale andre skuespillere til regissøren.

– Jeg kom alltid på noen som passet bedre enn meg selv. Og jeg traff ofte, sier Linda og ler.

Blikket for å finne skuespillere som passet til rollene ga henne jobb i et tysk produksjonsselskap. I dag driver Linda og Trine Marie Skauen Ligths Promotion, et firma som tilbyr markedsføring for utøvere foran og bak kamera i filmbransjen. De arrangerer også Nordic Lights under filmfestivalen i Berlin – et arrangement som viser fram nordiske skuespillertalenter for filmverdenen. Jobb og hobby går hånd i hånd.

– Jeg har et hat/elsk-forhold til jobben min. Det er mye dugnadsarbeid. Men hadde jeg ikke hatt det som jobb, hadde jeg drevet med det uansett.

Hun forelsket seg i Berlin, byen som har huset mange store kunstnere, forfattere og artister. Nå har hun bodd her i ti år.

– Berlin er en inkluderende by. Hvis du har lav inntekt, får du et Berlin-pass som gir deg billige billetter til opera og konserter. Det er utrolig at det ikke er en sånn ordning i norske byer.

Av og til kjenner hun suget etter fjorder og fjell. Da setter hun seg på første fly til Vestlandet for å trekke inn norsk luft.

– Jeg får klaustrofobi hvis det går for lenge mellom hver gang jeg er på Vestlandet. Men når jeg har vært der noen dager, blir jeg rastløs.

Det er Berlin som har blitt hjem. Hun syns det er lettere å være kreativ her.

– Nordmenn er ofte skeptiske til endringer. I Tyskland opplever jeg at folk er mer entusiastiske og positive til nye ideer.

For to år siden giftet Linda seg med sin Florian i sjømannskirken. Det var en sterk opplevelse. Han har holdt henne oppe.

– Florian har betydd utrolig mye. Når jeg hadde mareritt og krøp under senga, kom han og la seg ved siden av meg.

Hun løfter høyre hånd og viser fram gullringen på ringfingeren. Inni er ordene Florian sier til Linda når hun har det tungt, gravert inn:

«Alles gut». Alt er bra.

Linda Steinhoff

Alder: 37 år

Sivilstatus: Gift med Florian

Jobb: Filmskaper og gründer av firmaet Lights Promotion.

Bor: I Berlin, men kommer fra Frekhaug utenfor Bergen.

Aktuell: Var nominert til Gullruten for dokumentarfilmen Voldtatt. Fikk ikke prisen.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy