KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

– Det er en viktig markering, men jeg får veldig vondt inni meg, sier Mirtha Compagnet.

Den 11. september er det 50 år siden militære styrker under ledelse av general Augusto Pinochet styrtet den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende og innførte et brutalt diktatur, der tusenvis av chilenere ble forfulgt, bortført, torturert, fengslet eller drept. Fortsatt er mer enn 1000 personer sporløst forsvunnet.

Seks dager etter kuppet organiserte LO med støtte fra en rekke fagforbund og fagforeninger et solidaritetsmøte på Youngstorget i Oslo, og ikke lenge etter ble den første solidaritetsorganisasjonen for Chile stiftet. Ett av formålene var å arbeide for frigivelse av politiske fanger og for at Norge skulle gi asyl til forfulgte. I løpet av diktaturet kom over 5000 chilenske asylanter og flyktninger til Norge. En av dem var 30-årige Mirtha Compagnet, som i dag er 77 år.

Mirtha Compagnet kort etter at hun kom til Norge

Kathrine Geard

Engasjert fagforening

 Hun var lærer i sosialfag på universitetet i Valparaíso og politisk aktiv i det marxistiske revolusjonære partiet MIR (Movimiento de Izquierda Revolucionaria) da militæret tok makta. Hun og samboeren Carlos Diaz gikk straks under jorda. Men i 1975 ble de tatt, grovt torturert og seinere sperret inne i en konsentrasjonsleir i Santiago.

Sosiale Etaters Fagforening (SEF), en underavdeling av daværende Kommuneforbundet, «adopterte» Mirtha og presset på i mange kanaler for å få henne frigitt. Kleiv Fiskvik, som den gang var sekretær i Kommuneforbundet og seinere leder av LO i Oslo, sier at særlig en SEF-tillitsvalgt, nå avdøde Kjell Christensen, var engasjert i dette arbeidet.

– Fagforeningen gjorde masse for meg. En dag kom den norske ambassadøren Frode Nilsen på besøk i fangeleiren og fortalte at jeg kunne få komme til Norge. Han spurte hva jeg visste om landet. Det eneste jeg kjenner til er at bacalaoen kommer derfra, sa jeg, forteller Mirtha med et smil. På veggene i leiligheten på St. Hanshaugen henger chilensk kunst. Sofaene er dekket av fargerike tepper. Et norsk og et chilensk flagg stikker opp av en blomsterpotte.

VONDT: 50-års markeringen er viktig men vanskelig synes Mirtha

Kathrine Geard

Tøff start

 En desemberdag i 1976 ble hun løslatt og dro direkte fra fangeleiren til flyet som brakte henne til Fornebu. De første tida var tøff. Hun kunne ikke engelsk og brukte tid på å lære norsk. Redningen ble Kjell Christensen, som inviterte henne til bo hos hans familie i Bærum.

– Det var avgjørende for meg at jeg fikk bo sammen med familien i to år. De snakket ikke spansk så jeg ble nødt til å lære.

De første fem åra jobbet hun som reinholder, blant annet på sykehjem. Så hospiterte hun ett år på sosialhøyskolen i Bærum, og fikk godkjent utdanningen og tittelen fra Chile. Dermed kunne hun begynne å jobbe som sosionom. Hun har arbeidet i alkoholistomsorgen, som flyktningkonsulent og på sosialkontor. De ti siste åra av yrkeslivet var hun ansatt ved NAV Frogner.

– Jeg var ikke bra psykisk og ble jeg 50 prosent uføretrygdet, og var 50 prosent i jobb de siste åra. Det var bra for meg.  

 Mishandling og tortur

Redsel, tortur og tapet av nære kamerater og familie har satt sine spor i Mirtha. Etter at de ble tatt av det det hemmelige politiet DINA, ble hun mishandlet og torturert gjennom to måneder.

– De ga meg elektriske støt i vagina og på mange andre følsomme steder på kroppen.

Ydmykende, og svært grov seksualisert prat om hva de kunne gjøre med henne hørte også til mishandlingen.

– Du blir veldig redd, men de voldtok ikke meg. De voldtok noen andre. Og klokka fem dro de hjem til kone og barn.

Hun ble også tvunget til å se på at kjæresten Carlos ble torturert. Etter at de kom til fangeleiren, giftet de to seg. I 1977 ble ektemannen satt på frifot og kom til Norge. Året etter fikk de sønnen Simon sammen. Men Carlos var utålmodig etter å bidra i motstandskampen og dro via omveier tilbake til Chile i 1981. Året etter ble han oppsporet av det hemmelige politiet og skutt på åpen gate.

Mirtha og Carlos i Chile

Peivat

Viktig å huske

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), solidaritetsbevegelsen for Chile, urfolksorganisasjonen Rapmo og fagforeninger er sentrale drivkrefter bak markeringen av at det er 50 år siden statskuppet i Chile. Det foregår gjennom en rekke arrangementer i Oslo og Bergen i løpet av september.

Blant ildsjelene er chilener og styremedlem i LAG-Bergen, Sergio Blamey (67). Pensjonisten var tidligere vaktmester ved Bergen bibliotek, og sitter i styret i Fagforbundet Bergenhus.

– Markeringen av at det er 50 år siden kuppet er utrolig viktig. For det første må vi aldri glemme historien, men sørge for en felles hukommelse. For det andre er det viktig at det eksisterer et internasjonalt solidaritetsarbeid som gir folk en stemme, og som integrerer en støtte i kampen mot nyliberalisme i dagens Chile, men også andre steder i Latin-Amerika eller i Palestina, sier Sergio, og framhever betydningen av fellesskapet og arbeidet som gjøres gjennom solidaritetsorganisasjoner, studentorganisasjoner og fagforeninger.

– Å finne alternativer til nyliberalisme er essensielt i dag. Vi har ikke råd til passivitet – det haster, mener han.

AKTIV: Sergio Blamey er pensjonist, men fortsatt aktiv i Fagforbundet og i politikk

Kathrine Geard

Vonde følelser

50-års-markeringen vekker blandede følelser hos Mirtha.

­­­– Det er veldig bra at det blir markert, men samtidig får jeg så vondt. Jeg er veldig deppa. Dette bringer fram så mange minner. I natt lå jeg våken og tenkte på hva jeg gjorde den dagen, og på mannen min og sånne ting

– Ja, hvordan opplevde dere 11.september 1973?

– Tidlig om morgenen fikk vi vite av en triumferende høyreorientert nabo at kuppet var i gang, og dro straks hjemmefra. Vi gikk til fots langs bakveier fra Viña del Mar til Valparaíso et par mil lenger sør. Der hadde vi på forhånd funnet et dekkhus vi kunne bo i. For vi visste at noe kom til å skje, sier Mirtha, og legger til at det var en helt forferdelig tid, fylt av redsel og soldater overalt.

Til Santiago

De bodde i huset til det Mirtha beskriver som en fantastisk gammel dame i to måneder. Carlos var en kjent mann og kunne ikke gå ut. Men hun gikk ut for å prøve å komme i kontakt med folk, finne kamerater og få informasjon om hva som skjedde.

Bombingen av presidentpalasset

Biblioteca del Congreso Nacional/CC

Etter hvert flyttet de videre til Santiago. Problemet var at de ikke hadde penger. En kamerat fikk en ide om fylle en type kjeks med «Hapå» og selge dem. Mirtha reiste ut tidlig hver morgenen når det ikke var kontroller. På den måten fikk de litt penger å leve for. En sosionomkollega fra universitetet, Alfredo Garcia, som ikke var ettersøkt, hadde motorsykkel og dro fra skole til skole for å hjelpe til med salget.

– Han var min beste kamerat, som jeg var veldig glad i. Alfredo var ikke særlig involvert – han var en sympatisør og ingen militant aktivist. Han bare hjalp oss. Men en dag ble han ble tatt og de trodde ikke på forklaringen hans.

Da han ble arrestert hadde han et tre uker gammelt barn, forteller Mirtha.

­– Jeg tenker veldig mye på ham. Han er en av de forsvunne fangene. Det er det verste – det er mye bedre når du veit sikkert at noen er drept.

Samvittigheten gnager

Hun har fortsatt mye kontakt med kona og barna hans. Hver gang får hun dårlig samvittighet.

– Da jeg kom til Norge og var på butikken eller satt på trikken, da «så» jeg ham stadig vekk. Han forfølger meg, til og med i dag. Du veit, jeg vervet ham. Det er vondt, ikke sant. For hadde jeg ikke gjort det, hadde han ikke blitt tatt eller forsvunnet. Sånt tenker jeg på i disse tider, sier Mirtha, og legger til:

– Det er bra å minnes, men samtidig kommer alt tilbake. Jeg går nok ikke på så mange arrangementer, for jeg får så vondt. Det er tøft.

SAVNET: "Hvor er de forsvunnede fangene," står det på dette banneret

Kathrine Geard

Pyskiatrisk behandling

En lang periode da sønnen var liten, var hun plaget av utmattende mareritt og migrene.

– Jeg strevde med masse dårlig samvittighet. Ikke bare på grunn av Alfredo. Begge mine foreldre døde uten at jeg kunne være der for å støtte dem eller delta i begravelsene. Det var vondt. Dessuten ble min mann drept i Chile. Så alle mine nærmeste døde uten at jeg fikk være til stede. Og jeg kunne heller ikke gå til en grav for å sørge eller legge ned blomster. Ritualer som er veldig viktige, ikke sant.

Heldigvis fikk hun god hjelp av en psykiater. Etter bare fire-fem samtaler med begynte hun faktisk å føle seg roligere.

– Med hans hjelp ble jeg en helt annen, nesten fra en dag til en annen. Jeg ble kvitt alle disse følelsene jeg hadde inni meg, og marerittene forsvant. Av til får jeg riktignok vondt om natta, men ikke sånn som det var.

Rett til Bergen

Sergio var bare 21 år da han kom til Bergen som politisk flyktning i 1977. Rett etter kuppet ble han som aktivist på venstresiden arrestert og torturert. Siden satt også han lenge i konsentrasjonsleiren i utkanten av Santiago. Felles anstrengelser fra lokale organisasjoner og ambassadør Frode Nilsen førte til at han ble satt på et fly til Norge og Bergen.

– Jeg visste ingenting om Norge og fikk ikke vite hvor jeg skulle før jeg satt på flyet, forteller han.

De første tre åra i eksil var vanskelige for unge Sergio.

– Jeg drømte om at diktaturet skulle falle så jeg kunne vende hjem. Lenge nesten nektet jeg å lære meg norsk. Men til slutt innså jeg at jeg trengte å snakke med noen og lære språket for å komme ut av isolasjon.

Etter hvert stiftet han familie og slo rot. Nå definerer han seg hverken som helt norsk eller helt chilensk. Men han har en viss lengsel etter fødelandet.

– Men jeg har reist tilbake noen ganger på besøk da. Blant annet var jeg i Chile for å følge demonstrasjonene og prosessen rundt ny grunnlov.

STOR MARKERING: Det er viktig å minnes kuppet, sier Sergio Blamey

LAG-Bergen

Ny grunnlov

Massedemonstrasjonene dreide seg om krav om større likhet og bedre velferdsordninger i det ekstremt klassedelte landet. Etter historiske mobiliseringer i 2019 stemte et stort flertall for at den folkevalgte lovgivende forsamlingen skulle utarbeide en ny grunnlov til erstatning for den gamle grunnloven fra diktaturets tid. Men i 2022 ble forslaget stemt ned i en ny folkeavstemning.

– Jeg ble skuffet, selvfølgelig. Men det var mange faktorer som spilte en rolle og som gjorde folk usikre.

Grunnlovsutkastet er blitt kalt et av de mest radikale i verden. Loven ville snudd om på den ekstreme privatiseringen i Chile, gitt kvinner og urbefolkningen nye rettigheter og ble omtalt som banebrytende for klima og miljø. Ifølge analytikere var det særlig punkter som retten til abort og urbefolkningens rettigheter som vekket mest motstand.

Vitnet i rettssak

For rundt ti år siden dro Mirtha tilbake til Chile for å vitne i to rettssaker i Valparaíso mot torturister. Hun var også i Chile en seinere gang, men nå orker hun ikke flere reiser.

– Jeg er ikke bra verken fysisk eller psykisk. Kamerater spør hvorfor jeg ikke kommer, men nei, jeg får så vondt. Jeg blir lei meg. Så føler jeg meg som en forræder på en måte som ble her i Norge og ikke var der og kjempet.

FAMILIE: Mirtha har en sønn og fire barnebarn i Norge

Kathrine Geard

Mange chilenere dro hjem på 90-tallet. Men Mirtha har ingen nær familie igjen der som hun savner. Og gamle kamerater holder hun kontakt med på telefon og Facebook. Med årene er hun dessuten blitt mer norsk.

– Jeg trives her, og hva skulle jeg gjort i Chile uten Simon og familien hans, sier Mirtha og viser stolt fram bilder av fire barnebarn. To jenter og to gutter.

– Jeg koser meg med dem – de er så søte.

Venter på svar

Noen av de ansvarlige for forbrytelsene og menneskerettighetsbruddene i Chile er straffet, men slett ikke alle. Et skikkelig oppgjør med diktaturet lar vente på seg.

– Det er 45 år siden jeg satt i fengsel, og først nylig er det kommet en lov som erkjenner at torturofre har krav på erstatning. Men vi som har søkt, har ennå ikke fått noe.

Hun fnyser av de mange sier «vi må glemme det som skjedde og være venner». For mange familier venter fortsatt på svar.

– Det verste i Chile er de forsvunne fangene. Selv om folk ble tatt foran øynene på familiene sine, nekter de for det og sier de ikke vet hvor fangene er blitt av. Familiene trenger å få vite hva som skjedde. Og de trenger en grav å til. Jeg tenker så mye på bestevennen min Alfredo. Verden er så urettferdig.

Dette var militærdiktaturet i Chile

* I 1970 vant sosialistpartiets leder Salvador Allende Gossens en knepen seier i presidentvalget som kandidat for venstrekoalisjonen Unidad Popular, som ved parlamentsvalget i 1973 fikk 43,2 prosent av stemmene.

* Den 11.september 1973, begikk militæret, under ledelse av general Augusto Pinochet, statskupp for å avsette Allende. Han nektet å fratre og barrikaderte seg i presidentpalasset La Moneda med sine vaktstyrker, som holdt stand mot bomber og angrep fra bakkestyrker i flere timer.

* Klokka 13 holdt Allende en avskjedstale der han erklærte at han ikke ville la seg true til å gå av. Forsvarerne av palasset ble overmannet ca 14.30 og Allende ble erklært død rett etterpå.

* I seinere år er det lagt fram beviser for at USA og etterretningsbyrået CIA spilte en nøkkelrolle i forberedelsene til kuppet mot Allende-regjeringa.

* Militærjuntaen forbød alle partier som støttet Allende, og bedrev omfattende forfølgelse, tortur og drap av politiske motstandere, særlig sosialister og kommunister.

* Anslagsvis 40.000 chilenere ble arrestert som politiske fanger og utsatt for grove menneskerettighetsbrudd, og mer enn 3000 mennesker ble myrdet i løpet av det 17 år lange diktaturet. 1162 mennesker er fortsatt forsvunnet.

* Regimet ble presset til å avholde demokratiske valg i desember 1989, og det ble et sviende nederlag for Pinochet. Han gikk av som president i mars 1990, men fortsatte som forsvarssjef til 1998. Samme år ble Pinochet arrestert i London og satt i husarrest, etter at en spansk dommer hadde utstedt arrestordre på ham.

* Den britiske regjeringen avslo begjæringen om utlevering og sendte Pinochet tilbake til Chile i 2000. Presidentens immunitet ble opphevet og en straffeprosess satt i gang i 2006, men Pinochet døde i desember 2006 og rakk aldri å bli dømt.

* Chiles nye vensteorienterte president Gabril Boric sa nylig at myndighetene nå skal ta ansvaret for å lete etter de savnede fangene.