Tove Elise (56) brukte 22 år på å få full jobb som helsefagarbeider. Nå skal hun på Stortinget

Tekst: Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Neimen hallo, velkommen tilbake!

– Jo takk – det er nå bare for ei lita stund!

Tove Elise Madland (56) parerer uanstrengt smil og hyggelige kommentarer på sin heseblesende ferd gjennom korridorene på Vindafjordtunet sjukeheim. På noe som må være rekordtid, selv for en erfaren helsefagarbeider, har Madland spritet hender, byttet fra dongerikjole og joggesko til blå skjorte, hvit bukse og helsesandaler, posert for fotografen, spritet hender igjen og i lange klyv tilbakelagt atskillige trappetrinn og korridormeter for å rekke rapporten på demensavdelingen.

Madland hater å komme for seint.

I to inneklemte uker mellom et årelangt vikariat som ordfører, en kjapp sommerferie i Finnmark og den forestående valgkampen, må Rogaland Arbeiderpartis tredjekandidat på jobb. Det synes hun er helt strålende.

ELSKER JOBBEN: – Å være helsearbeider er ikke en bryter du slår av når du går fra jobb, sier Tove Elise Madland. Da hun vikarierte som ordfører under pandemien, ble den manglende bryteren en utfordring.

Jan Kåre Ness

Tove Elise Olsen, som hun en gang het, er født inn i bedehusmiljøet på Randaberg, utenfor Stavanger. Oppveksten var preget av kirkegang og søndagsskole, men også av politiske diskusjoner. Hjemme på Randaberg var det Jesus og Arbeiderpartiet som gjaldt, og mormor som satte standarden:

– Hun vasket tog, var fagforeningskvinne og demonstrerte nestekjærlighet og solidaritet i praksis.

{s1}

Som tenåring drømte hun om å reise ut i verden og utrydde fattigdom, ja, gjøre verden litt mer rettferdig. KrFs Hilde Frafjord Johnson var forbildet. Tove Elise fikk verken utryddet fattigdommen eller reist langt. Heldigvis trenger man ikke det for å gjøre noe med urettferdighet.

Etter videregående giftet hun seg og flyttet til Vindafjord, litt lenger nord i fylket, fikk sin første av tre sønner og ble tilkallingsvikar på det lokale sykehjemmet.

PÅ HELTID: Tove Elise Madland har jobbet 33 år som helsearbeider i Vindafjord kommune. Det tok henne 22 år å få hel stilling.

Jan Kåre Ness

Da hun fikk fast stilling i 1992, meldte hun seg inn i Kommuneforbundet, som i 2003 slo seg sammen med Norsk Helse- og sosialforbund og ble Fagforbundet.

Da KrF. gikk inn for at minst 1 prosent av Norges bruttoinntekter skulle gå til bistand, meldte hun seg inn der også.

– Partivalget var et slags ungdomsopprør. Et behov for å vise at jeg tenkte annerledes, selv om jeg var veldig rød. Hjemme hadde de nok helst sett at jeg valgte AP.

På arbeidsplassen ble Tove Elise raskt tillitsvalgt. Og – vipps – havnet hun i kommunestyret. Sånn er det ifølge Madland ofte på mindre steder: Sier du «ja» én gang, blir du straks spurt igjen. Selv har hun, i tillegg til fagforeningsvervene, vært leder i menighetsrådet, sittet i fellesrådet, engasjert seg i 4H og søndagsskole og vært fotballtrener. For å nevne noe.

I 2019 ble hun varaordfører. Og da Senterparti-ordfører Ole Johan Vierdal ramlet ned fra hyttetaket i fjor sommer, ble helsefagarbeideren vikar-ordfører.

– Å være helsearbeider er ikke en bryter du slår av. Du har det alltid i deg.

{s2}

– Mens kollegene mine sprang beina av seg, måtte jeg stå utenfor og snakke. Men som kommunedirektøren sa: «Nå er din oppgave å kommunisere hva dette dreier seg om.»

En utfordring var at nøyaktig hva det dreide seg om, det visste ordførervikaren, i likhet med alle andre, bare sånn delvis. Likevel var det altså hennes oppgave å fortelle nesten 9000 innbyggere at nå ble ikke bare sykehjemmet, men skoler, barnehager, butikker – ja, alt i bygda – stengt.

– Jeg måtte bare være ærlig og si som sant var, at jeg var usikker og at situasjonen var veldig vanskelig. Heldigvis fikk jeg gode tilbakemeldinger på hvordan jeg håndterte den, men jeg må innrømme at jeg aldri har følt meg så ensom.

Når jeg går hjem fra jobb på sykehjemmet, kan jeg ta meg fri fordi jeg vet at det er noen som tar over mine oppgaver. Som ordfører står du helt alene. Det syntes jeg var tungt.

VARAORDFØREREN: Som varaordfører tilbringer Madland mye tid ved kjøkkenbordet, det vil si "på kontoret".

Jan Kåre Ness

Vikarperioden som ordfører er over, og en varaordfører har verken kontorplass eller fast lønn. Hjemme på kjøkkenet hos Madland er både bordet og den lille hjørnesofaen dekket av dokumenter, fargerike plastomslag og bøker. Etter antall stickers-bokmerker å dømme er boka til LOs Wegard Harsvik, «Arven etter Erna», spesielt godt lest.

GODT FORBEREDT: Mellom vaktene på sykehjemmet, blir det litt strikking - og mye lesing.

Jan Kåre Ness

– Den boka er kjempegod! Alle bevisene på hvor dårlig blå politikk er og hvorfor vi trenger ny regjering, de finner du her. Masse fy-fy, sier hun entusiastisk og slår opp på ei side med kø av merkelapper i ulike farger:

– Flere kutt, dyrere å være fagorganisert, større utenforskap, barnetillegget for uføre har de tatt vekk. Altså, Høyre har helt bevisst gått hen og skapt et samfunn for de rike. I løpet av åtte år har Høyre demonstrert hvem som er viktigst for dem, og det er ikke vanlige folk som meg – dét har jeg sagt til dem!

En periode for snart tjue år siden var Tove Elise Madland selv Høyre-politiker. Historien framstår ikke som hennes favoritt, men krever en forklaring: Tove Elise Olsen Førland, som hun het i 2002, ledet KrFs lokallag i Vindafjord, da fylkesvaraordfører Jan Birger Medhaug ble anmeldt for en voldtekt som skulle ha skjedd ti år tidligere. Sommeren 2003 ble saken henlagt og Medhaug renvasket, men Tove Elise fant partiledelsens behandling av saken så elendig at hun meldte seg ut i protest.

– For å kunne fortsette i kommunestyret, ble jeg en del av Høyre-gruppa.

– Hvorfor akkurat Høyre?

– Nei, dét var mer eller mindre tilfeldig. Altså, mange partier tok kontakt, men jeg kjente høyrefolka godt, og de spurte først. Det valget viste seg å være helt feil, men – ok, sier hun og smiler bredt:

– Man gjør feil. Og går videre.

LÆRERIKE OMVEIER: - Veien blir til mens du går, mener Madland, som mener både erfaringene fra andre partier og ulike miljøer blir gode å ha i sekken når hun forhåpentligvis flytter til Oslo til høsten.

Foto: Jan Kåre Ness

Madland satt i Vindafjord kommunestyre for Høyre til 2005. Da var hun så sliten og lei av politikk at hun ga seg med alt, bortsett fra fagforeningsarbeid. I 2011 kom hun tilbake – til KrF. I 2015 meldte hun seg ut for andre gang.

– Én ting var at de bidro til økte muligheter til midlertidige ansettelser, men da de støttet en regjering med Frp. som en del av styringsgrunnlaget, da var det game over.

Den siste tida som KrF-politiker førte Madland Arbeiderparti-politikk. Hun innrømmer at det kanskje ikke var helt fair, men en eventuell skam ser ikke ut til å stikke veldig dypt: Sitt stolteste politiske øyeblikk hittil oppgir hun å være da den nye arbeidsmiljøloven med økte muligheter for midlertidig ansettelser skulle innføres i 2015.

Som leder for Fagforbundet Vindafjord overtalte hun AP til å fremme en interpellasjon om at Vindafjord skulle fortsette med den gamle loven. Det endte med kommunestyrevedtak.

– Det var jo litt artig for meg som KrF-er at da Høyre gikk på talerstolen og angrep interpellasjonen, så de ikke på Arbeiderpartiet, men på meg. De visste hvor dette kom fra.

I oktober samme år meldte hun seg inn i Arbeiderpartiet.

– Jeg er vel som den bortkomne sønnen i Bibelen – jeg har vandret, men kom hjem til slutt. Jeg måtte bli 50 før det skjedde, men det ga meg verdifulle erfaringer og økt bevissthet, blant annet om verdiene til fagbevegelsen. Skal du bidra til å nå det samfunnet Fagforbundet ønsker, kan du ikke være noe annet sted enn på venstresida. For min del i Arbeiderpartiet. Og jeg har aldri kjent meg så velkommen og inkludert noe sted. De har vært veldig rause – jeg har fått enorme muligheter på kort tid.

– Hvorfor det, tror du?

BLANT VENNER: En ettermiddag i våres, fant Madland denne koppen i postkassa. "De store oppgavene løser vi best sammen," står det på den. Oppi lå det en lapp med ønsker om en god valgkamp fra en hemmelig venn.

Jan Kåre Ness

– Fordi jeg er blitt sett for den jeg er, og jeg mener jo at jeg har noe å bidra med. Folk som møter meg sier at jeg er tydelig og ærlig og står opp for det jeg mener. Og jeg skjønte jo til slutt at hvis jeg skulle være med å få resultater, så kunne jeg ikke være der jeg var.

Vervet som Palestina-ambassadør i Fagforbundet og turen til Vestbredden våren 2015, gjorde det også vanskelig å bli værende i KrF.

– Jeg er oppvokst på bedehus og i kirka, og hadde hørt mye om Oljeberget, Gethsemane-hagen, Golgata og alle de andre plassene, så det var veldig sterkt å komme dit. Samtidig var det vondt, for jeg tror at hvis Jesus hadde levd i dag og sett hvordan mennesker blir behandlet der nede hadde han blitt kjempesint, sier Madland og forteller om et besøk i Hebron.

– Vi gikk forbi et hus hvor noen kastet møbler ut på gata. Det viste seg at noen bosettere ville ha huset til palestinerne som bodde der. Da måtte palestinerne bare stå og se på – de har ingen rettigheter. Sånne opplevelser av urettferdighet berører veldig.

Nesten like sterkt var det å komme hjem og møte partifellene i KrF.:

– Det var absurd. Partifeller hevdet at jeg løy om det jeg hadde opplevd. Israelere er ikke sånn, mente de.

– Hvordan reagerte du da?

– Først ble jeg sint, så oppgitt. Deretter tenkte jeg på viktigheten av å se og oppleve ting selv. Jeg sier ikke at palestinere gjør alt rett og israelere alt feil. Styresmaktene hos begge parter har et ekstremt stort ansvar her. Samtidig er Israel uten tvil den sterke part. Men dette er kontroversielt, dette er «bibelbeltet», og Israel har en sterk stilling her, sier hun.

– Gjorde besøket noe med din tro?

– Nei. Den ble bare styrket. Sånn jeg leser bibelen og forstår Jesus, så skal vi alle gjøre det beste for hverandre mens vi er her på jorda. Det kristne budskapet er «elsk din neste som deg selv», «gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg». Det fantastiske er at nå har jeg to mentorer i livet: Jesus og Hadia, sier hun og fortsetter:

– Jesus er tydelig på hva han mener vi mennesker bør gjøre. Jeg er ikke i nærheten av å klare det, men jeg forsøker i hvert fall. På den andre sida har jeg Hadia med sin tro. For meg er det spennende å lytte til mennesker med en annen tro – det styrker meg i min oppfatning om at alle mennesker er like mye verd, om de er kristne, muslimer, buddhister, eller om de er heterofile, homofile eller lesbiske. Vi skal ha et samfunn med plass til alle.

Madland har også en personlig historie i bagasjen som hun mener kan bidra til å forklare hvorfor hennes politiske «vandring» nå er over.

– Velferdsstaten er for meg Arbeiderpartiet, og jeg fikk en tydelig personlig opplevelse av hvor verdifull den er, da min første mann ble kreftsyk i 2010.

Da kreften ble oppdaget var mannen allerede så syk at lindrende behandling var eneste alternativ. Han bodde hjemme, og hun stelte ham selv i det siste halve året før han døde.

– Systemet var fantastisk. Enten det var snakk om spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, kom de og ga den hjelpen du ba om. På slutten var han så dårlig og hadde så mye spredning at han ikke orket bilturen til Haugesund for å få behandling. I stedet fikk han cellegifttabletter som han skulle ta her hjemme.

Madland stopper. Stemmen sliter med å bære fram historien hun vil fortelle.

VELFERDSERFARING: For ti år siden mistet Madland sin første ektemann. Mens han var syk, erfarte hun velferdsstaten. Tanken på at den kan gå tapt, skremmer henne.

Jan Kåre Ness

– Jeg så på resepten hvor dyre de tablettene var.

{s3}

– Men vet du hva legen sa? Jo, at det betydde ingenting i velferdsstaten.

Madland gir seg selv en liten pause.

– Høyresida snakker så fint om det offentlige og alt det der, men de tapper det offentlige for enorme ressurser. Da forsvinner viktige muligheter for folk som oss, sier hun og beklager at stemmen brister og tårene renner:

– Når jeg ser at vi er på vei vekk fra dette samfunnet, da blir det litt sterkt for meg.

Man skal være uvanlig frakobla for ikke å ha fått med seg Arbeiderpartiets slagord i årets valgkamp, men nå er det altså «vanlige folks tur».

– Hva er mest vanlig med deg?

– At jeg er helsefagarbeider og jobber i kommunehelsetjenesten. Jeg så heldig at jeg nå jobber 100 prosent, men jeg brukte 22 år på å komme dit, så du kan trygt si at jeg har prøvd hva ufrivillig deltid betyr. Jeg begynte på 50 prosent, så ble det 64, deretter 74, 84 og 95, og så, til slutt: 100.

– Vurderte du noen gang i løpet av disse åra å velge et annet yrke?

– Nei, å jobbe tett med mennesker som trenger hjelp – det ligger i ryggmargen min. Og selv om jeg bare har hatt 50, 65 eller 74 prosents stilling, så har jo ekstravaktene gjort at jeg i praksis har jobba 100 prosent. Jeg sa aldri nei, men jobba både høytider og netter.

– Da du hadde små barn, var kanskje lav stillingsprosent en fordel?

– Nei, og for å snu det på hodet: Hvis jeg hadde hatt full stilling og hadde trengt å gå ned i stilling, så har vi et lovverk som regulerer det. I vår kommune kan du ha redusert stilling fram til barnet er ti år.

– Hvor godt kommunisert er det?

– Det tror jeg er godt kommunisert, men det er uansett ikke en problemstilling for en helsefagarbeider som aldri har større stillinger enn 20, 30 eller 40 prosent.

Med perfekt timing løfter Madland kaffekoppen med påskriften «Helsefagarbeidere er superhelter.»

YRKESSTOLTHET: I kjøkkenskapet hjemme i Vindafjord, er denne koppen reservert.

Jan Kåre Ness

Når hun setter den ned, er det for å fortelle historien om 22. mai 2014:

Ledergruppa i Fagforbundet Rogaland var på studietur til København. Besøket gikk mot slutten, men de fikk skvist inn en tur på Strøget før flyavgang. Veskegale Madland havnet i en veskebutikk, og fant raskt et fristende eksemplar. Etter grundig hoderegning måtte hun dessverre konkludere med at den utvalgte ville koste for mange ekstravakter, og forlot butikken tomhendt.

Det var nestlederen i lokallaget som etter flere forgjeves forsøk på å dra i gang en samtale, foreslo at lederen likevel unte seg veska. Et par nattevakter eller røde dager, ville vel hjelpe på? Veska ble med hjem til Vindafjord.

Samme kveld fant Madland en melding i innboksen om at hun etter 22 år var tildelt full stilling som helsefagarbeider.

– Siden har 22. mai vært min private høytidsdag. Premien for å ha kjempet så lenge var allerede innkjøpt. Heldigvis slapp jeg å betale den med ekstravakter.

TRYGG JOBB: 22. mai 2014 er en merkedag i Madlands liv. Den dagen kom e-posten om at hun endelig hadde full jobb.

Jan Kåre Ness

I valgkampen håper hun å treffe flest såkalt vanlige folk, ansatte som gjerne er i samme situasjon som hun selv har vært. Folk som kjenner på fortvilelse over ikke å ha økonomi til å få hverdagen til å gå rundt, «folk som har skoa på».

– Vi har snakket om det tusen ganger, men denne gangen må vi bare løse heltidsproblematikken. Det kan ikke fortsette sånn.

– Hvordan skal dere få det til denne gangen?

– Vi skal sette av en pott penger i budsjettet og øke grunnbemanningen. Arbeidsgiverne, tillitsvalgte og hovedorganisasjonene, må sette seg ned og finne ut av det sammen.

– Det er vel ikke første gang, i så fall?

– Nei, men nå må vi klare det, det er no way back. Det er absurd at en ung, nyutdanna helsefagarbeider får 22 prosent stilling. Hvilken nyutdanna rørlegger eller tømrer hadde godtatt at han ikke fikk brukt 78 prosent av arbeidskompetansen sin? Helsevesenet har heller ikke råd til å la så store arbeidskraftreserver være ubrukte.

– Hvordan står det til i Vindafjord, hva har dere oppnådd der i kampen for hele stillinger?

– Vi har blant annet startet et prosjekt med langvakter. Selv om jeg er imot det, er det en begynnelse …

– Du er imot prosjektet?

– Ja, det er en grunn til at vi i sin tid fikk åttetimers arbeidsdag. Fagforbundet har gjort mange undersøkelser om konsekvensene av å jobbe lengre vakter, og jeg vet jo selv hvordan jeg er etter ei 7,5 timers-vakt i demensomsorgen. Her er det snakk om 13,5 timer. For min del har jeg sagt tydelig fra om at langvakter er uaktuelt for meg, men jeg har kolleger som synes det er en god løsning. Ledelsen på sin side mener at langvaktene var avgjørende for at vi kom oss gjennom pandemien, blant annet fordi vi slapp roteringen mellom avdelinger.

JA TIL NORMALVAKT: Madland er for heltidstillinger og normal lengde på arbeidsdagen. Hun er kritisk til å løse utfordringer med såkalte "langvakter" og mener slike vakter vil gå utover brukere og pasienter.

Jan Kåre Ness

Madland er mer begeistret for ordningen med kommunal vikarpool, som startet i 2008. Ordningen har gjort at kommunen i dag ikke benytter seg av innleide fra private byråer, og at nesten alle vikarer har minst 80 prosent stilling.

Når «rapporten» er unnagjort på demensavdelingen på Vindafjordtunet denne ettermiddagen, tar helsefagarbeider Madland en sving innom dagligstua. Det er Mor Monsen kake til kaffen, men flere rundt langbordet ser ut til å sette vel så stor pris på en klem. Noen har selv vært engasjert i styre og stell tidligere i livet og har flere oppmuntrende ord til den vordende stortingspolitikeren. Andre synes det er mest trist at Tove Lise forsvinner til hovedstaden, selv om hun trøster med løfter om å komme ofte på besøk.

– Hvem er det som skal steppe inn for deg mens du er på Stortinget, en midlertidig vikar?

– Uff, for å være ærlig turte jeg ikke å spørre om hvem som vikarierte for meg det året jeg var ordfører. Sykemeldinger går jo bare fra måned til måned, så jeg ante ikke hvor lenge jeg ble borte. Men hvis jeg nå blir borte i fire år, så håper jeg virkelig at de oppretter en fast stilling.

Jan Kåre Ness