Trikkefører Sana (26) endelig frikjent for drap: «Jeg var så sint. Jeg følte at jeg skulle tas.»

INGEBORG VIGERUST RANGUL

ingeborg.rangul@fagbladet.no

– Vær så snill og stopp!!

Det er det eneste som farer gjennom hodet til Sana Ahmed denne klare januardager for to år siden. Dagen starter slik hun liker aller best, med tidligvakt på den store blåtrikken i Oslo.

Den skal ende som et mareritt. Et halvt år senere blir hun tiltalt for drap.

Sana Ahmed ble for halvannet år siden tiltalt for å uaktsomt å ha forvoldt en annens død. Hun møtte i tingretten i januar i fjor og til ankesaken i lagmannsretten i januar i år. I begge rettsinstansene ble hun frifunnet. På alle punkt.

Nå forteller hun Fagbladet om den skjebnesvangre dagen og om hvordan de siste to årene har vært.

LES OGSÅ: Trikkefører blankt frifunnet for drap

ENDELIG FRI: Trikkefører Sana Ahmed ble frikjent både i tingretten og i lagmannsretten for uaktsomt drap på en fotgjenger. Nå vil hun finne tilbake til hverdagen etter å ha satt den på vent i to år.

Werner Juvik

En helt vanlig dag

Hver dag kjører 60 trikker og 160 trikkeførere rundt i Oslos gater. Seks linjer har avgang hvert 10. minutt. Denne reisen som startet så bra og endte så vondt, var en av rundt 151.000 enkeltreiser som trikken utfører hver eneste dag.

Trafikkbildet var oversiktlig, og det satt rundt 20 passasjerer i trikken som beveget seg rolig ned Drammensveien.

Sana Ahmed reagerer raskt på fotgjengeren som kommer i høy fart over fotgjengerfeltet. I løpet av få sekunder varsler hun med lyd og aktiviserer fotbrems og farebrems.

– Jeg kjente at trikken vibrerte, og jeg følte at jeg brukte egne krefter for å få den til å stoppe.

Klokka 11.55 den 14. januar 2016, smalt det.

– Tenkte at det har ikke skjedd

En eldre mann har uten å se seg for, i raskt tempo, krysset et gangfelt, så en midtrabatt, og deretter gått rett ut i trikketraseen. Han reagerte ikke på trikken overhodet.

I ren refleks snur Sana seg til venstre, kikker ut og skriker kjempehøyt når hun forstår hva som har skjedd.

– Det var som om jeg svevde i luften. Hele kroppen var så sinnssykt sliten. Og jeg tenkte at det har ikke skjedd.

Hun så at folk kom strømmende til og ble sikker på at personen hun hadde truffet, ble ivaretatt. En sykepleier som var med trikken, gikk ut for å sjekke hvordan det gikk ute.

– Jeg sjekket passasjerene, forteller Sana.

Hun gikk bakover i trikken og snakket med hver enkelt av dem helt til to stykker som hadde fått beskjed av sykepleieren, kom og tok seg av Sana.

Alt gikk etter boken. Hun ringte dem som skulle ha beskjed. Først kom en kollega med trikken fra motsatt spor. Han var den første på stedet etter ulykken, ivaretok Sana, ba henne roe seg ned og sette seg bak i trikken slik at ingen skulle ta bilder av henne på åstedet.

– Deretter gikk han ut og tok hånd om situasjonen. Senere kom det flere representanter fra Sporveien, og verneombudet var med meg under avhøret.

– Jeg ble skjermet og tatt med til bedriftslegen, sier Sana.

ELSKER JOBBEN SIN: Trikkefører Sana Ahmed elsker å kjøre trikk tross ulykken som skjedde for to år siden og to rettsrunder. Blåtrikken på 80 tonn er favoritten.

Werner Juvik

Fortalte ikke moren

Hjemme i familien var det snarere hun selv som måtte ta hånd om hverdagen og bevare roen.

Sana forteller at familien hadde en veldig tung tid etter at faren døde av kreft i 2013. Hun følte derfor at hun ikke kunne ringe hjem og fortelle om ulykken. I stedet sa hun at hun var på trening og skulle ringe når hun var ferdig.

– Men den mellomste søsteren min hadde nok skjønt noe, for hun ringte og ringte. Så jeg fortalte det til henne. Hun bare gråt. Men siden hun var på jobb, kunne hun ikke reise hjem. Da jeg kom hjem og fortalte det til mamma, bare gråt og klemte hun meg og var redd.

Dagen etter ulykken hadde den yngste søsteren bursdag.

– Jeg holdt masken overfor familien, men tenkte hele tiden på hva som hadde skjedd dagen før.

På dette tidspunktet visste hun bare at mannen hun hadde truffet med trikken, var kritisk skadd.

Utmattet og sykmeldt

Selv om hun var preget av ulykken, ville Sana tilbake på jobb.

– Jeg ville ikke kjøre alene, men sammen med instruktøren min. Vi har god kjemi, og sammen kjørte vi over ulykkesstedet igjen. Det gikk egentlig veldig bra.

Hun kjørte i seks timer og trodde hun skulle klare de siste to alene. Men det stoppet opp. Hun måtte dra hjem.

– Jeg vet ikke hva jeg prøvde å bevise da jeg gikk tilbake på jobb i full tid. Etter seks uker var immunforsvaret såpass svekket at jeg ble utmattet og sykmeldt i fem uker.

– Følte at jeg skulle tas

Tilbake på jobb gikk det ikke mange dagene før hun skulle stilles på nye prøver.

Hun var på shopping med moren da sjokkbeskjeden kom: Fotgjengeren var død.

– Jeg begynte å gråte og ba søsteren min hente meg.

IKKE SNAKKET MED MANGE: Det er bare familie, kollegaer og noe veldig få venner som har visst hva trikkefører Sana Ahmed har slitt med de siste to årene.

Werner Juvik

Et halvt år etter ulykken, blir Sana tiltalt for uaktsomt å ha forvoldt en annens død. Dette leste hun i Aftenposten. Da hadde hun ikke hørt noe fra påtalemyndigheten.

– Jeg tok kontakt med Sporveien. Jeg var så sint. Jeg følte at jeg skulle tas.

Tiltalen kom som en stor overraskelse. Sana hadde nemlig ikke fått inntrykk av at det skulle reises tiltale da hun snakket med politiet. Snarere at saken skulle henlegges.

Men påtalemyndigheten mente at Sana hadde vært uaktsom, blant annet ved ikke å ha redusert hastigheten på trikken tidligere enn hun hadde gjort.

I ettertid vet vi at både tingretten og lagmannsretten var uenige i dette. Tvert imot konkluderes det med at Sana handlet raskt og riktig da hun oppdaget fotgjengeren i trikketraseen.

LES OGSÅ: Leste om drapstiltalen i avisa

Vil gjøre pappa stolt

Før Sana startet å kjøre trikk, jobbet hun som vikar på en barneskole.

– Jeg ville bli lærer, men fant ut at det ikke var drømmen min likevel.

Hun ville ha ny jobb og kom over en annonse hvor Sporveien søkte etter trikkeførere og førere til t-banen.

Hun var den eneste jenta på fellesintervjuet, og en av to på selve kurset.

– Det var veldig gøy. Følte jeg klarte alle prøvene med glans. I begynnelsen var jeg redd for å kjøre den store blåtrikken, men jeg kunne jo ikke la meg begrense av det. Jeg måtte utfordre meg selv. Nå vil jeg helst bare kjøre den.

Selv om hun elsker å kjøre trikk, ville hun også ha mer utdannelse.

Da faren døde, bestemte Sana seg for å ta seg av familien og sørge for at søstrene i det minste skulle få seg en god utdannelse.

– Men så tenkte jeg at faren min sitter der oppe og vil at jeg også skal bli noe.

Derfor har hun midt i stormen, utdannet seg til apotektekniker.

– Endelig følte jeg at nå kunne pappa bli stolt.

Støttet og pushet

Men det har ikke vært lett å kombinere jobb, studier og rettssak.

– Under den første rettsrunden hadde jeg bare så lyst til å gi opp. Men jeg måtte bevise ovenfor meg selv at dette klarer jeg.

Å ha en arbeidsgiver, kollegaer, lærere og familie som har støttet og pushet har også hjulpet, for det har ikke skortet på nedturene.

For eksempel da hun på vei til eksamenslokalet for å ta muntlig eksamen fikk hun vite at påtalemyndigheten hadde anket frifinnelsen i tingretten.

– Jeg ga meg ikke. Jeg ville ikke at sensor skulle vite hva som hadde skjedd og risikere å få en trøstekarakter.

Så for seg å havne i fengsel

Hverdagen mellom ankesaken fra tingretten til saken skulle opp i lagmannsretten har bestått i å kjøre trikk og jobbe på apotek. Men underveis føler hun at hun har mistet seg selv som person.

– Jeg har sluttet å trene og jeg har blitt mer og mer asosial. Nå er jeg frifunnet i begge rettsrundene og håper jeg at jeg kan bygge meg selv opp igjen.

Tankene om at dette ikke ville gå bra surret hele tiden. Sana så for seg at hun ville havne i fengsel og bli stemplet som «hun som hadde sittet inne».

– Jeg så for meg at folk rundt meg snakket om meg og ikke ville ha mer med oss som familie å gjøre. Dette har surret rundt i hodet på meg, og jeg har sovet så dårlig.

FOKUS PÅ FRAMTIDEN: Mens alt har stormet rundt Sana Ahmed har hun sjonglert rettssaker, jobben som trikkefører og tatt utdannelse som apotektekniker.

Werner Juvik

Endelig frikjent

Onsdag 10. januar 2018 skulle den endelige dommen falle i lagmannsretten. Men allerede fredagen før, da hun sto opp og scrollet gjennom e-posten sin, så hun en beskjed fra advokaten som hun egentlig ikke våget å åpne.

– Men det måtte jeg jo. I den står det at advokaten er i politiavhør og at hun skal ringe meg og at dommen skal falle klokka 11.30. Jeg hadde 1000 i puls. Jeg tuller ikke.

– Akkurat 11.30 ringer advokaten min, og jeg hørte det på stemmen hennes før hun sa: «Du er frikjent». Det var et stort øyeblikk fylt av lettelse og gledestårer.

Sana gråt, og søstrene gråt, og mamma klemte og gråt.

– Etter det sto ikke telefonen i ro. Det var så rørende etter alt jeg har vært gjennom. Det er så mange som har tatt kontakt og har gitt meg så mye ros. Men jeg trodde ikke at det var helt sant.

Nå kjenner hun på en stor klump i magen som hun ennå ikke har fått ut.

– Kanskje var dette en test for å finne ut om jeg er sterk? Jeg klarte den, føler jeg.

Aldri alene

Sana forteller at hun har hatt Sporveien og alle de ansatte i ryggen. Hun har aldri følt seg alene eller overlatt til seg selv de to årene det har pågått.

Hver eneste dag hadde Sana med seg et stort støtteapparat fra Sporveien da hun satt i retten. Og hun hadde med seg mamma.

– Jeg er egentlig ganske stolt når jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom, og jeg takker de nærmeste rundt meg som gir meg styrke i hverdagen min.

LES OGSÅ: Også i 2008 ble en trikkefører frikjent for drap

– Kjører med hjertet i halsen

Tore Elton er klubbleder i Oslo Sporveiers Arbeiderforening. Han forteller at hver eneste dag oppstår det potensielle ulykkessituasjoner.

– Det er mange knutepunkt og strekninger med smale fortau på siden. Vi er mange som kjører med hjertet i halsen hver eneste dag.

Som klubbleder mener Elton at det var riktig at Sana ble frikjent.

– Vi kjører med et stort ansvar og skal være det bevisst. Men det ville blitt umulig å utføre yrket hvis hun hadde blitt dømt, mener han.

Elton peker på veitrafikkloven, og sier at det ikke er uten grunn at fotgjengere har vikeplikt for trikken.

– En stor trikk på 80 tonn kan ikke stoppe på flekken. I tillegg kan passasjerer om bord også skades ved en bråbrems. Fotgjengere må vise aktsomhet i trafikken.

Et stort apparat

Elton forklarer at når ulykken først er ute, har Sporveien etablert en kollegastøtteordning. Da kommer en kollega til stedet og er med på avhør, er til stede og sørger for støtte til praktiske ting, følger på stasjonen og fyller ut skjema.

– Dette fungerer veldig bra.

Da politiet valgte å ta ut tiltale i denne saken, satte Sporveien inn fullt apparat med advokat, to uavhengige sakkyndige, to tillitsvalgte, sjefen og en ressursperson som alle ble kjøpt fri fra sine vanlige stillinger, nettopp for å følge de to rettssakene.

– Jeg må få rose bedriften for at de er villige til å yte best mulig. Og jeg er takknemlig for at vi fikk følge saken. Uten dette store apparatet som vi kunne sette inn, er jeg bekymret for rettssikkerheten til den tiltalte.

Elton håper det nå er lov å anta at terskelen for lignende saker vil være vesentlig høyere i fremtiden.

– Vi må berømme vognføreren for den rakryggede holdningen hun har vist hele veien gjennom saksbehandlingen.

God støtte hele veien

Trikkeførerens advokat Halldis Winje har jobbet sammen med Sporveien og de sakkyndige.

– Sana hadde veldig god støtte av representanter fra fagforeningen under prosessen. De var et viktig bidrag til at hun klarte seg gjennom to rettsrunder, sier Winje.

Til Fagbladet sa hun for et par uker siden at de hele tiden har ment at tiltalen har vært bygd på et sviktende grunnlag, det vil si mangelfulle beregninger fra politiets side.

– Jeg håper at denne dommen kan bidra til at politiet iverksetter en grundigere etterforskning før man tar ut tiltale i saker som dette. Det er en veldig stor påkjenning å gå igjennom en sånn prosess. Når du først blir frikjent i tingretten, blir det et nytt traume når saken kommer opp på nytt i lagmannsretten, sa Winje.

Tragedie for begge parter

Kommunikasjonsavdelingen i Sporveien skriver i en e-post til Fagbladet at de aldri kommenterer enkeltsaker, men på generelt grunnlag er det en etablert praksis at bedriften, tillitsvalgte og kolleger ønsker å bidra med det de kan.

– I denne saken har dette fungert godt og selskapet var representert så vel i forkant, under behandlingen og i etterkant – i begge rettsinstanser, skriver kommunikasjonsavdelingen.

De skriver videre at generelt er det det å si at Sporveien ikke har vært part i saken.

– Den har likevel vært diskutert internt, all den tid det er en av våre kolleger som har vært tiltalt. Sporveien er derfor naturligvis tilfredse med det utfallet saken nå ser ut til å ha fått, men finner det ikke riktig å kommentere de disposisjonene påtalemyndigheten har funnet det nødvendig å gjøre i dette tilfellet.

De skriver videre at vurderinger som er gjort fra påtalemyndighetens side er det opp til påtalemyndigheten å kommentere.

– Når alt dette er sagt, er det uansett viktig å huske på at denne og lignende saker er en tragedie for den forulykkedes familie/etterlatte samt en stor belastning for den involverte føreren.