Svein Egil Hatlevik

svein.egil.hatlevik@fagbladet.no

I Namsos i Trøndelag kan ikke Trond Roger Skogås-Rosendal bevege seg lenger enn ut på trammen. Han har cerebral parese og er avhengig av rullestol for å bevege seg og bistand til de aller fleste daglige gjøremål.

Han savner muligheten til å gå på jobb i arbeidsmarkedsbedriften MN Vekst. Han har også savnet kontakt med familie og venner. Mellom 15. mars og starten av mai har han ikke kunnet ta imot besøk fra andre enn assistenter fra kommunen. Isolasjonen er blitt en psykisk belastning, og han vet ikke når han eventuelt kan komme tilbake til jobb.

– Etter virusutbruddet kan jeg ikke dra på butikken, arbeidsplassen eller andre steder hvor det er folk, sier Skogås-Rosendal.

Trond Roger Skogås-Rosendal savner muligheten til å gå på jobb i arbeidsmarkedsbedriften MN Vekst.

Privat

Ønsker at han ble rådspurt

Det er assistenter fra kommunen som drar på butikken for ham.

– Jeg synes at situasjonen bli uutholdelig når arbeidsplassen krever at jeg må ha hjemmekontor og oppfølging skjer over e-post. Jeg blir skremt over utviklingen, hvor funksjonshemmede blir en bortgjemt gruppe i samfunnet, sier han.

– Hvordan kunne dette ha blitt løst annerledes?

– Brukerne burde ha vært tatt med på råd, for å ikke sette alle i felles bås i risikogruppen. Nå er jeg satt i samme bås som eldre og alvorlig syke.

Den som har cerebral parese kan være særlig sårbar for koronasmitte. Ofte fører cerebral parese til at det blir tyngre å puste og vanskelig å hoste. Selv vet ikke Skogås-Rosendal om han reelt sett har svakere pust eller redusert hostekapastiet og mener han burde ha vært utredet spesifikt. Han etterlyser også bedre oppfølging fra arbeidsgiveren.

– Hva du hadde blitt tatt med på råd – hva ville du ha sagt?

– At en bør ikke utestenge folk fra arbeidstilbud med kommunale kjøpte plasser i vernede bedrifter.

Samfunnskritiske oppgaver

Hos Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) kan interessepolitisk leder Berit Therese Larsen fortelle om stor pågang fra medlemmer som har det vanskelig i perioden med smitteverntiltak.

Berit Therese Larsen er interessepolitisk leder i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

FFO

– I starten strevde mange med å få god nok informasjon, og det var kaotisk å kartlegge hvem som er i risikogruppen. Mange opplevde å miste tjenester over natta. Heldigvis fant man ganske fort ut at for eksempel en brukerstyrt personlig assistent gjør en samfunnskritisk oppgave, sier Larsen.

Men utfordringene har vært mange. Flere har meldt inn til organisasjonen om isolasjon og at det er tungt å bli sittende alene når arbeidsmarkedsbedrifter legger ned virksomheten eller at tilbudet om avlastning, dagtilbud og støttekontakt forsvinner. Det har vært alvorlig, sier Larsen, at utviklingshemmede har blitt underlagt streng adgangskontroll og besøksforbud i sine private hjem.

– For dem som går til fysioterapi, behandling og medisinsk oppfølging har det også vært krevende. Vi hadde en trist historie om en som hadde gått gjennom smertefulle forberedelser til en operasjon. Men så ble operasjonen utsatt, og alt må gjøres om igjen.

Dugnad fortrenger dugnad

Til tross for at FFO ganske fort fikk på plass ukentlige møter med Helsedirektoratet, forteller Larsen at mange av medlemmene har opplevd at myndighetene i større grad har snakket om dem enn til dem. Når arbeidsmarkedsbedriftene er stengt ned, blir mange voksne nødt til å være hos foreldrene, som igjen ikke får omsorgspenger som de ville ha fått om de var hjemme med sykt barn.

– Nå er det koronadugnaden alle snakker om, og ingen har nevnt inkluderingsdugnaden siden februar, sier Larsen.

Inkluderingsdugnaden har siden januar 2018 vært regjeringens program for å få flere av dem som sliter på arbeidsmarkedet ut i jobb. Ett mål er at fem prosent av alle nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.

– Vi skjønner selvsagt at det er en vanskelig situasjon for alle, og det som kommer til å skje når så mange har vansker med å komme tilbake i jobb i det vanlige markedet, med arbeidsgivere som forsvinner og mange som får permitteringer, så er vi bekymret inkluderingsdugnaden. Jobbmarkedet er vanskelig nok for funksjonshemmede. Når det blir enda vanskeligere, er vi bekymret for de langsiktige virkningene, sier hun.

Hun viser til at kommuneøkonomien er stram landet rundt og at tendensen er at det kuttes først der det blir ropt minst.

– Mange av våre har tiltak som er kostbare og ender fort opp i den nedprioriterte gruppa. Det kommer til å bli viktig å ta med brukerne på råd. Slik kan tiltakene bli mer treffsikre. Når ressursene blir knappere, er det viktig at treffsikkerheten blir bedre, sier Larsen.