Uteseksjonen: Slik er Oslo sett fra gata

Tekst: Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Foto: Jo Straube

jo.straube@fagbladet.no

Under et piletre ved bredden av Akerselva har en mann inntatt skulderstående. Ikke fordi han er yoga-entusiast, men fordi han nettopp har satt ei sprøyte med narkotika i foten og vil at stoffet skal gå fortere til hodet.

Et par av kompisene foretrekker injeksjonene rett i halsen.

Noen meter unna står to kvinner og følger diskret med. Når mennene ser ut til å ha funnet roen, rusler de bort til dem.

– Hei, vi er fra Uteseksjonen. Hvordan går det?

ELVELIV: Første stopp for feltarbeiderne er ofte Akerselva, et yndet sted for både turgåere og rusavhengige. Obs. Da disse mennene var ferdig med det de måtte gjøre, ryddet de opp etter seg. "Helt nødvendig vedlikeholdsarbeid", kaller de det.

Jo Straube

En sekk med hjelp

Sju dager i uka, året rundt, vandrer Vigdis Rasten og Cathrine Sundal Jacobsen og kollegene gatelangs. Oppdraget for Oslo kommunes 30 oppsøkende helse- og sosialarbeidere i Oslo sentrum er det samme som da tjenesten startet opp for 55 år siden: Å komme i kontakt med ungdom som står i fare for å ramle inn i rusavhengighet og kriminalitet. I 2009 ble oppdraget utvidet til å gjelde alle aldersgrupper, også voksne.

Arbeidsmetoden kan beskrives i en setning: Jevnlig og systematisk tilstedeværelse over tid.

I sekken har de nesespray mot overdoser og pustemasker til hjerte- lungeredning – og solkrem, vann og kjærlighet på pinne.

I SOL OG REGN: Denne sekken inneholder artikler som kan bli nødvendige, både på kalde og varme dager, ved overdoser og akutt søtsug.

Jo Straube

Uteseksjonen informerer om og kobler på relevante hjelpetjenester, får folk på toget når det er på tide å komme seg hjem, passer på at ingen fryser i hjel i snøen om vinteren eller blir overoppheta og dehydrert om sommeren.

De gir førstehjelp og ringer 113 eller barnevernsvakta om det trengs. Innimellom forsøker de forsiktig å pense folk over på tanker om andre muligheter enn livet på gata.

– Takk for at dere kom bort, da, sier en av mennene ved Akerselva når sosionomene fra Uteseksjonen gjør seg klar til å gå videre.

Trygg by

I sommer har ungdom som begår ran og knivstikker homofile preget mediedebattene og fått Oslos egne innbyggere og folk fra resten av landet til å tvile på om hovedstaden er trygg.

Politiet har økt tilstedeværelsen og innsatsen i sentrum. Fra juli har også Uteseksjonen flere patruljer på gata hver uke.

MØTE PÅ UTEKONTORET: På Grønland møter Vigdis og Cathrine en av de andre tre patruljene som er på jobb denne kvelden. Kollegene utveksler info om hvor de har vært, hvem de har møtt og hvor de skal videre. Line Aalerud til venstre, Shkelqesa Miroci med ryggen til.

Jo Straube

Politiets tall er klare: Registrert vold- og vinningskriminalitet har økt etter pandemien, særlig i aldersgruppa 10–14 år.

Politikerne har presentert flere løsningsforslag, fra senking av kriminell lavalder til økt bruk av fotlenke til tap av barnetrygd for foreldre til barn som begår alvorlig kriminalitet.

I Uteseksjonen mener de – ikke overraskende – at alle disse forslagene er dårlige. At pisk alene skaper avmakt, avstand og mistillit, mens relasjonsbygging og hjelp er en mer farbar vei i det lange løp.

HOLDNINGSARBEID: Oppslagstavla i Uteseksjonens lokaler med viktig påminnelse: Hvordan vi møter barn og unge som havner i trøbbel, kan utgjøre en avgjørende forskjell på hvordan livene deres blir videre.

Jo Straube

– Vi har nok kunnskap om hva som virker, innsatsen må bygge på den. Politikerne bør heller se på lokalmiljøene, sikre og styrke eksisterende innsatser, og gi ungdom mulighet til mestringsfølelse både på skolen og gjennom fritidsaktiviteter, sier leder Børge Erdal, som heller ikke går med på at Oslo er blitt en mindre trygg by for folk flest

– For mange er Oslo blitt en bedre by å bo i de siste åra, men forskjellene øker, det er et problem. Mange av de vi møter har store og sammensatte utfordringer, de trenger mer av oss og andre for å klare seg sjøl.

90-tallsgenerasjonen

Under ei bru, opp en bakke, over et veikryss, innom en hemmelig veranda som ingen eier, men mange bruker, forbi et hotell og den nedlagte legevakta. Hvilke gater Uteseksjonen velger, avhenger av hvor byens utsatte og utstøtte til enhver tid oppholder seg.

ASFALTTRAVERE: Noen ganger tikker skrittellerne til Uteseksjonens feltarbeidere inn over 20 000 skritt i løpet av ei vakt. Denne forholdsvis stille kvelden ble det "bare" 12.500.

Jo Straube

I hjørnet av en gruslagt parkeringsplass i Christian Kroghs gate, smetter en ung kvinne inn bak en Hyre-bil. Få minutter senere forsvinner et følge av syklende og småløpende unge gutter samme vei.

En røyksky unna sitter to menn på en benk med ryggen mot trafikken og deler en joint. Ok, vi kan ta et bilde – bakfra. Eldstemann vil ikke risikere å bli gjenkjent av niesene sine. Den yngste trekker hetta godt overhodet.

Om de føler seg trygge i Oslo for tida?

IKKE SOM FØR: En av karene på benken i Christian Kroghs gate har nesten 30 års fartstid i Oslos rusmiljø. Han føler seg ikke trygg lenger, folk har blitt mer desperate, mener han. Og de har dårligere oppdragelse.

Jo Straube

– Ikke i det hele tatt. Jeg tør ikke lenger å gå alene i byen, men drar hjem så snart jeg er ferdig med det jeg må gjøre her. Jeg har pusha stoff i 29 år, de siste ti åra har ikke Oslo vært til å kjenne igjen. Det er ran og vold overalt, og mye mer våpen, jeg leser jo om knivstikking i VG, jeg også, sier den eldste.

– Men har du sjøl merka noe til det? Spør Vigdis.

– Å ja, jeg har blitt skutt etter, men jeg hadde flaks – kula gikk ti centimeter overhodet mitt.

– Hvorfor ville noen skyte deg?

– De trodde jeg var en annen.

Dop-dealeren har flere teorier om hvorfor livet på gata er blitt råere:

– De narkomane er mer desperate og ser tydeligvis ingen annen utvei enn vold. Før var det moral og kodeks i miljøet, man spurte om hjelp hvis man trengte penger i stedet for å rane folk. Kanskje skyldes det dårlig oppdragelse? Jeg gjør ikke sånt, fordi faren min lærte meg at det er feil, men etter at 90-talls generasjonen kom på banen, blir folk frarana trygda før de har rukket å få den inn på konto.

Kortere lunte

Vigdis og Cathrine har vandret gatelangs i henholdsvis 20 og 13 år. De er enige i at det har vært en negativ utvikling siden pandemien, men uenige i at ungdommen er verst.

Selv merker de endringene tydeligst i de tyngste rusmiljøene.

MARKEDSPLASSEN: Der Brugata møter Storgata og man kan finne ly under tak, holder Oslos tyngste rusmiljø til.

Werner Juvik/Avisa Oslo

–Lunta er blitt kortere, det skal mindre til for at noen trekker fram en kniv, sier Vigdis.

– Dessuten merker vi mer til psykiske helseproblemer. Vi hører ofte at folk snakker med noen vi ikke ser.

Selv om kriminaliteten og volden foregår mest internt i miljøet, tar de sine forholdsregler: Står alltid slik at de har blikkontakt–bortsett fra når blikkontakten kan virke provoserende. Går de inn i situasjoner hvor mange er ruspåvirka, forsøker de å finne «allierte», folk som kan støtte eller skjerme dem hvis noe skulle skje.

De har stående ordre om å trekke seg ut av eskalerende konfliktsituasjoner, og mener selv at de skygger banen oftere enn tidligere.

–Det kan jo selvfølgelig skyldes at vi har fått mer kunnskap, sier Cathrine.

Ifølge sjefen hennes, Børge Erdal, er økt fokus på vold og sikkerhet en av de største forskjellene på å jobbe i Uteseksjonen i 2024 og for eksempel for ti år siden–eller 55. Hver femte uke må alle ansatte delta på intern trening i håndtering av farlige situasjoner. Ukentlig trener de livreddende førstehjelp.

-Med systematisk trening trygger vi medarbeidere og handler sikrere og på refleks når det trengs, sier Erdal.

Ikke normen

I avgangshallen på Oslo S er det normalt travelt: Søreuropeiske turister på jakt etter kalde sommeropplevelser, arbeidsfolk på vei hjem og ungdommer som ikke er på vei noe sted. Små og litt større grupper henger der det er ledige sitteplasser eller muligheter for å lade mobilen.

Ifølge Cathrine er de fleste av ungdommene på Oslo S ute etter det ungdom alltid har vært opptatt av: Treffe andre, flørte, tulle og ha det gøy. De henger her en periode, så forsvinner de igjen, sier hun.

De er opptatt av å justere virkelighetsbildet mediene spenner opp. Få fram at ran og knivstikking neppe er en ny trend blant ungdom. Selv om også statistikken roper varsku.

HVERDAGENS OPPTURER: - Vi kan ikke legge lista for høyt for hva som er å lykkes i jobben, men vi har som mål at alle kan få det litt bedre. Å få noen på legevakta med et betent sår, kan være en stor seier. Vi er verdensmestre i å se små framskritt, sier Vigdis.

Jo Straube

–Episodene i sommer er alvorlige, men hvis 217 ungdommer fra hele landet står for økningen i kriminalitet, så utgjør de en veldig liten andel av det totale antall tenåringer i Norge, sier Vigdis.

–De aller fleste ungdommer har gode liv, og vi i Uteseksjonen er blant de som trenger å minnes på det. Da jeg hadde vakt på 17. mai, dro jeg faktisk med meg sykepleieren jeg jobbet sammen med bort i Karl Johan for å se på barnetoget: Tusenvis av lykkelige barn, de aller fleste av dem på terskelen til gode liv. Det er de som utgjør majoriteten.

Øynene deres skanner omgivelsene og får med seg det meste. Av og til veksler de blikk eller noen lavmælte ord. Selv om de fleste som henger på Oslo S er vanlig ungdom, er det også her mange av de som rømmer hjemmefra eller fra barnevernsinstitusjoner «lander» først.

Dilemmaer

Utenfor stasjonen, bortenfor taxiholdeplassen, peker Cathrine på ei gitterdør som tusenvis av mennesker passerer hver dag, men de færreste antakelig legger merke til. Betongtrappa innenfor leder ned til et ventilasjonsanlegg. For en stund siden var døra brutt opp. Da de gikk ned og sjekket, fikk de bekreftet sine mistanker: Noen hadde flyttet inn.

ROM FOR DILEMMA: Selv om det ikke skal være sånn, bor mennesker på gata i Oslo. Og under gata. De bortgjemte midlertidige "boligene" kan innebære fare for liv og helse. Som dette ventilasjonsanlegget ved Oslo S.

Jo Straube

Hvis de meldte fra og porten ble reparert, ville et menneske miste tak over hodet. Hvis de ikke gjorde det, kunne noens liv og helse komme i fare: Hva hvis beboeren satte en overdose og ble liggende alene der nede mellom lufteventilene?

De meldte fra. Det gjør de også når de møter gravide eller voksne med barn i rusmiljøet. Når noen viser fram et våpen, ringer de politiet, og når de kommer over mennesker med symptomer på overdose, gir de motgift eller livreddende førstehjelp. Til tross for at «venner» av og til protesterer, fordi «nesesprayen ødelegger rusopplevelsen».

Ny møteplass

Himmelen over hovedstaden har mørknet. Vi nærmer oss den siste delen av Akerselva. I over 60 år lå den i rør. Nå er vannet sluppet ut i det fri, mellom blankpolerte kontorbygg, svindyre boliger, fancy restauranter og byens nye signaturbygg–Operaen, biblioteket, Munchmuseet. 

Tre lattermilde venninner stormer opp trappa fra brygga til Trelastgata. Tre unge menn står fortsatt tett sammen i mørket under brua. Kjappe hender utveksler noe, før de får øye på fotografens arbeidsverktøy og forsvinner opp i trafikkerte Eufemias gate.

«Her møtes kontorfolket, båtfolket, storbyshopperen og fiskeren. Samtidig er allmenningen en naturlig rute for fotgjengere mellom havnepromenaden og kollektivknutepunktet Oslo S.»

Skriver Hav Eiendom på hjemmesida om småbåtbryggene med benker og blomsterbed.

{o}

Jo Straube

Nå er Akerselva-allmenningen blitt området hvor de unge utprøvende eller sårbare, møter eldre, mer garva rusbrukere–og selgere.

Jo Straube

Det bekymrer feltarbeiderne i Uteseksjonen.

{/o}

Ved vannspeilet under Nylandsveien lukter det jordbær. En guttegjeng i 16-17-årsalderen har tatt med seg vapen og søkt ly for regnet. Tre år etter at de kom til Norge fra Afghanistan skjønner de ikke helt at noen kan føle seg utrygge i Oslo.

–Oslo er helt safe. Hvis jeg ikke er farlig, er det ingen som slår meg, forklarer én.

16-åringen er mest opptatt av hvor vanskelig det er å få et godt skoletilbud. Utdanning er det han ønsker seg mest av alt, men nå er han i ferd med å miste motivasjonen. Ikke bare på grunn av den lange reiseveien, men mest fordi klassekameratene er dobbelt så gamle. 

HAR OPPLEVD VERRE: De afghanske guttene under Nylandsveien mener Oslo er safe. Så lenge man selv ikke bruker vold.

Jo Straube

Lurt av en stein

På fortauet foran Kiwi-butikken i Storgata beveger rastløse skygger seg urolig. En elektrisk rullestol kjører slalåm, ei bikkje bjeffer mot en mann på sykkel, og på en betongpåle ut mot gata sitter ei oppsiktsvekkende pent kledd ung dame. Hun ser ut til å være alene, men får stadig besøk. Ingen ser ut til å bry seg om politibilene som passerer i et kjør.

Vigdis og Cathrine forsøker å holde lav profil i byens største åpne marked for omsetning av narkotika. Likevel blir de stadig oppsøkt av folk som vil prate eller lurer på hvem de er.

Så skjer det noe som får folkene på fortauet til å vende oppmerksomheten en annen vei:

En kvinne raser gjennom den ustødige folkemengden, fra den ene grupperingen til den andre. Hun har blitt bøffa. Nå samler hun allierte for å ta tyven.

–Jeg kjøpte heroin, han solgte meg en stein! gjentar hun.

For Cathrine og Vigdis er stemningsskiftet et signal om å trekke ut. I det de er på vei over gata høres løpende skritt og en hektisk damestemme:

–Hallo, vent! Kan jeg få solkrem?

Kilder: Ola Melbye Pettersen: «50 år med oppsøkende sosialt arbeid blant ungdom i Oslo», «Uteseksjonen i Oslo kommune. En presentasjon av tjenesten med nøkkeltall fra 2023», Retriever mediearkiv.