«Vi har ikke lyst til å glemme, og vi vil ikke at andre skal glemme heller.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Gorm Kallestad / NTB

Da bomba sprang i Oslo, beroliget Sverre (28) urolige foreldre og venner: «Har det bra på Utøya!»

{/p}

{P4325936}

Werner Juvik

Et par timer seinere var han borte.

{/p}

De var på vei til hytta da de hørte om bomben i regjeringskvartalet. Bjarte Bjørkavåg ringte sønnen Sverre med en gang og ba ham være forsiktig når han dagen etter skulle reise gjennom hovedstaden: «Hold utkikk etter eierløse vesker og mistenkelige kasser.» Det var tross alt Oslo, man kunne aldri vite, mente Bjarte. Ingen fare, beroliget Sverre. Han befant seg langt unna. Likevel var det ingen tvil om at hendelsene i Oslo preget sommerleiren han var på i Tyrifjorden. Sverre var særlig bekymret for ryktene om at muslimer skulle stå bak. Like etter samtalen med faren la han ut ei melding på Facebook:

«Har det bra på Utøya! Håper alle er forsiktig med å konkludere og skape rykter som umulig kan være bekreftet så tidlig! Tankene går til de berørte i Oslo!»

Sosial og inkluderende, engasjert og slagferdig, men like fullt en rolig kar. Sånn var Sverre Flåte Bjørkavåg (28) fra Sula, utenfor Ålesund. Han var også en dedikert medarbeider i kommunens bo- og aktivitetstjeneste og sykepleierstudent. Sverre var i tillegg leder i ungdomsutvalget i Fagforbundet Møre og Romsdal, leder i ungdomsutvalg i Fagforbundet Sula, plasstillitsvalgt i Fagforbundet Sula og leder av LOs ungdomsutvalg i Møre og Romsdal. Antakelig var han også mye annet, men som mamma Torild Flåte (63) sier:

– Han var barnet mitt, men han var 28 år. Når andre mødre i samme situasjon snakker om tenåringene sine, merker jeg hvor mye jeg ikke visste, selv om han bodde her, i etasjen under oss. Jeg kjenner litt på det, selv om det er sånn det skal være: Mødre skal ikke vite alt om livene til sine voksne sønner.

MISTET EN SØNN: Bjarte og Torild Bjørkavåg hjemme i huset i Sula, hvor Sverre og de to yngre brødrene vokste opp.

Werner Juvik

Sverre Bjørkavåg var Møre og Romsdals nyttårsbarn i 1983, og den første i en søskenflokk som etter hvert talte tre brødre. Som liten elsket han å kjøre gravemaskin med pappa Bjarte. I tenåra tok han jegerprøven og var med på jakt. Men det mest naturlige stedet å starte historien om Sverre, er trolig da han kom hjem fra militæret i 2003.

Tjueåringen har ingen umiddelbare planer. Og foreldrene har ingen planer om å la ham ligge på sofaen.

– Vi har aldri hatt store ambisjoner om høye utdanninger for barna våre, men vi har vært opptatt av at de skal jobbe med noe de liker, og ikke gå og slenge. Dét har aldri våre unger fått lov til, sier Torild.

Kommunens hjemmebaserte tjenester trengte folk, så de sendte sønnen dit. Dagen etter var han i jobb.

– Et lykketreff, sier Bjarte (64).

– Han hadde ikke så lyst i utgangspunktet, men av og til kan du slumpe til å like noe du ikke aner noe om på forhånd, sier Torild.

ELSKET JOBBEN: Sverre Flåte Bjørkavåg trivdes som omsorgsarbeider. Da han døde holdt han på med sykepleierutdanning.

Privat

Sverre gikk fullt inn for jobben, men var nøye med taushetsplikten og fortalte lite hjemme. De hørte heller ikke så mye om fagforeningsarbeidet han raskt ble trukket inn i, men politikk diskuterte han gjerne. Fanesakene var hele stillinger, rettigheter for elever og studenter, boliger for ungdom og sosial dumping.

Engasjementet og vervene brakte Sverre ut på tur. Det var stadig en konferanse eller en leir hvor fagforeningen skulle presenteres og nye medlemmer verves. Men på Utøya hadde han aldri vært før sommeren 2011.

Bjarte og Torild var nesten fremme på hytta, da radioen meldte om skyting på Utøya. Nå svarte ikke Sverre da de ringte. Ikke så rart. Hvis noe hadde skjedd, var det naturlig om Sverre var opptatt med førstehjelpsarbeid.

Ved nitida samme kveld pakket de sammen og dro hjem til lillebror på 17. Klokka 2 om natta hentet de sin nest eldste sønn, som hadde feiret bursdagen sin på jazzfestivalen i Molde. Klokka 6 neste morgen ringte Kripos og spurte om eldstesønnen deres hadde en tatovering. Det hadde han ikke. Bjarte informerte politiet om at de skulle få seg et par timers søvn, og så kjøre nedover.

– De frarådet oss på det sterkeste å komme. Scenene som utspilte seg på Sundvollen var så grusomme at de mente vi ikke burde dra dit, sier Bjarte.

{s1}

– Det spørs om vi kunne gjort noen forskjell, sier Bjarte.

Den første dagen sto TV-en på fra morgen til kveld. Så slo de av. Mens ei niese i helsevesenet saumfor sykehusene for å finne Sverre, forsynte venner og slektninger dem med relevante nyheter.

Etter seks dager kom beskjeden om at Sverre var død.

Torild var tilbake i lærerjobben samme høst. I begynnelsen et par timer i uka, etterhvert litt hver dag. Jobben ble en hjelp til å komme i gang med livet igjen. Men hun nådde aldri mer enn 50 prosent stilling. De resterende prosentene av arbeidskapasiteten ble spist av det som skjedde 22. juli. I fjor ble hun pensjonist.

Bjarte har vært ute av arbeidslivet siden 2007 og er takknemlig for at han allerede hadde inngått en avtale med seg selv om aldri å legge seg uten en plan for morgendagen. Han har bygd garasje, vært på jakt, gått på kurs. I år bygger han naust.

{s2}

De er begge fulle av lovord om arbeidet helsedirektoratet og støttegruppa gjør for etterlatte. Om samlingene, utredningene og sorgarbeidet.

Allerede om formiddagen 23. juli fikk de besøk av omsorgsgruppa i Sula kommune. De var innom daglig og ga god hjelp og støtte.

– Sorgarbeid er et personlig foretak, du må åpne kjeften og snakke, og du må ta imot hjelp, sier Bjarte.

– Men støttegruppa gjør en stor jobb. Vi har truffet fantastiske folk som vi aldri ville blitt kjent med, hvis det ikke var for dette. Folk vi ser ofte, og som vi ikke nødvendigvis må snakke om Utøya med.

Nå er det de overlevernes tur, mener de.

– Å oppleve dette må ha vært verre enn krig. I en krig vet du at du er utsatt for noe, men denne opplevelsen var det ingen som var forberedt på.

{s3}

Ti år seinere, er Sverre og hendelsen fortsatt en del av ekteparets dagligliv. På veggene henger dikt og bilder i glass og ramme. I bokhylla krever 22. juli stadig mer plass.

Torild har ikke lest alle bøkene om den helga sønnen hennes ble drept. Men hun liker å eie dem.

– Jeg har en forskrudd tanke om at jeg må vite alt om hvordan det sannsynligvis var.

VIL VITE: Torild har behov for å vite mest mulig om hvordan det var å befinne seg midt i terrorangrepet.

Werner Juvik

Derfor har hun også sett alt hun har kommet over av TV-serier og filmer. I motsetning til ektemannen, som knapt har slått på TV-en på ti år.

– Etter den første dagen hadde jeg pressedekningen i halsen. De holdt på konstant, og presenterte den ene nyheten oppå den andre. Det var umulig å forstå om det var skjedd noe nytt eller om vi fikk servert en ny runde med gammel info.

– Vi ble veldig bevisst på alle de som aldri burde blitt intervjuet. Folk som var i sjokk, sier Torild.

– Er det virkelig så viktig å være først? Spør Bjarte. Han svarer selv:

– Jeg forstår det ikke, og det skremte meg. Under rettssaken opplevde vi det samme. Da vi kom ut kastet de seg over oss som et måkeslepp.

De er forundret over pressen, og overrasket over den politiske utviklingen med økt fremmedfrykt, hard språkbruk og hat generelt. Ekteparet Bjørkavåg hadde trodd det skulle gå motsatt vei etter 2011. Nå håper de på et ordentlig oppgjør med ekstremismen.

For sin egen del er de takknemlige for å ha sluppet følelser som kunne gjort livet uten Sverre enda tyngre:

– Bitterhet eter deg opp innvendig, så det er vi glad for at vi ikke har, sier Bjarte.

– Vi kunne slitt med selvbebreidelse, men heldigvis hadde vi ingenting uavklart da Sverre døde, sier Torild.

– Og sinne, nei … begynner Bjarte.

– Det er nesten merkelig, men da jeg satt overfor terroristen i rettssalen ble det så tydelig for meg hvor svak og ussel denne personen er. Jeg er sikker på at hadde det kommet en mygg inn på cella hans, så hadde han fått panikk, sier Bjarte.

– Hva kan vi lære av det som skjedde?

– At det kan skje igjen.

Fra terrassen kan Torild når som helst sjekke om det levende lyset på graven til hennes eldste sønn brenner, og minst en gang om dagen legger Bjarte og sporhunden Champ (11) lufteturen til gravlunden.

PÅ GRAVLUNDEN: Bjarte og Torild er nærmeste naboer til gravlunden. Lufteturene med hunden Champ går innom graven til Sverre.

Werner Juvik

– Vi har ikke lyst til å glemme, og vi vil ikke at andre skal glemme heller, verken Sverre eller terrordagen. Uansett greier vi ikke å rømme fra sorgen. Det som har skjedd er en del av livet vårt, og vi synes vi har håndtert det ganske bra. Vi lever gode liv i dag, sier Torild.

– Selv om vi av og til merker at omgivelsene mener vi burde skyve det bort og bli ferdig med dette, sier Bjarte.

– Da svarer jeg: «Når glemmer du sønnen din?»