– Meningen med livet er ikke at alle skal begynne på universitetet. Men det skal ikke være pengeboka som avgjør hvem som velger utdanning.

CAMILLA ØVREBØ ONDRCKOVA

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Hvorfor er det negativt at forskjellene øker? Hva skjer med samfunnet og menneskene når gapet mellom oss blir større?

Vi har bedt et knippe forskere og fagfolk fra helt ulike fagfelt om å beskrive så kort de klarer hva som skjer når forskjellene i et samfunn blir større.

Marianne Nordli Hansen

UiO

Marianne Nordli Hansen

Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig interesse for sosial lagdeling, klasse og ulikhet, arbeidsmarkedsforhold, økonomisk ulikhet og eliter.

– Spørsmål om ulikhet er sentrale i sosiologifaget. Sosiologer knytter økende ulikheter til en rekke negative utviklingstrekk: 1) Større avstand mellom grupper som rike og fattige, overklasse, middelklasse og arbeiderklasse, og mindre tillit og samhold. Dette kan bidra til økende konflikter og mistro. I internasjonal samfunnsdebatt er slike tendenser ikke minst aktualisert gjennom Brexit og valget av Donald Trump som president i USA. 2) Avstanden mellom grupper øker også geografisk: I stadig større grad vil de bo i adskilte boligområder og i mindre grad vil de møtes på de samme skolene.

3) Økte forskjeller på hvem som oppnår høyere utdanning.

4) Mindre sosial mobilitet.

5) Økende ulikheter i levekår, helse og dødelighet.

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Roger Bjørnstad

Tri Nguyen Dinh

Roger Bjørnstad

Samfunnsøkonom med doktorgrad fra Universitetet i Oslo og sjeføkonom i LO. Spesialist på lønnsdannelse og makroøkonomisk politikk. han har også forsket på utdanning og arbeidsmarked for offentlig sektor og fagbevegelsen.

– Det er tre viktige konsekvenser. Det ene er at tilliten til vårt sosiale og demokratiske system er verdifull. Med økte forskjeller settes denne tilliten i fare. Går vi videre til streng økonomisk tenkning, så bidrar økte forskjeller til at inntektene hoper seg opp på færre hender, som fører til svakere samfunnsøkonomi. Jevnere fordeling gir høyere etterspørsel og sysselsetting. Det tredje jeg vil trekke fram er konsekvensene for produktiviteten. Mindre forskjeller gir bedre produktivitet i arbeidslivet. Det fremmer teknologi og digitalisering, gjør oss mer produktive og øker velstanden.

Bjørnar Olsen

Norsk psykologforening

Bjørnar Olsen

Psykolog og sjefsredaktør i Tidsskrift for norsk psykologforening, der han har skrevet flere ledere om temaet.

– Vi mennesker er veldig sensitive for forskjeller. Og det slår ut på ulikt vis. Du ser jo for eksempel hvordan barn jobber med å dele ting likt. Det ene er at vi føler oss urettferdig behandla. For eksempel sammenligner vi oss stadig med naboens bil og hus. En klassiker er jo lønn og lønnspålegg. Hvis vi føler at vi har fått et bra lønnsoppgjør, men oppdager at kollegaen vår har fått mer, føler vi oss urettferdig behandla og er ikke så fornøyde likevel.

– Listen over ting vi kan sammenligne oss med andre mennesker, og hva det betyr, er dessuten nesten uendelig. Det å lykkes med lønn for eksempel, er en indikator på at du lykkes som menneske. Det samme med et stort hus. Men det at vi hele tiden sammenligner oss med andre, gjør oss jo også mer stresset. Det er alltid noe å strebe etter.

– Det andre jeg vil si, er at sosial utjevning virker. Hvis du er svært fattig, vil ti kroner bety svært mye, mens det for en millionær vil bety lite eller ingenting. Og skal man øke livskvaliteten til flest mennesker i et samfunn, så lønner det seg å gi det til personer som har minst eller mindre enn de andre.

– Og psykolognestoren Jerome Kagan sier: Det er få ting som predikerer depresjon bedre enn fattigdom. Er du fattig, så utsettes du for mye mer hverdagsproblemer; bilen virker ikke, du har kanskje ikke jobb eller råd til et ordentlig sted å bo og så videre – og for mange, ikke alle, vil for eksempel fattigdom kunne forutsi lettere og moderate depresjoner.

Knut Kjeldstadli

Jan-Erik Østlie

Knut Kjeldstadli

Professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Hans hovedarbeidsområder er sosialhistorie, arbeiderhistorie, arbeiderbevegelsens historie og migrasjonshistorie. Han er også politiker for SV.

– Norge var ved inngangen til det 20. hundreåret et samfunn med djupe sosiale og økonomiske forskjeller. I 1909 var gjennomsnittlig årsinntekt for sjølstendige industridrivende 15.280 kroner, for embetsmenn 5126 kroner, for en mannlig fabrikkarbeider 939 kroner og en kvinne i kroppsarbeid 445 kroner. Fram til og med 1960-tallet ble forskjellene mindre. Forholdet mellom en mannlig industriarbeider og en byråsjef var i 1900 som 100 til 443, i 1965 som 100 til 206. I denne tida med økende likhet sank også slike problemer og sjukdomstegn som spedbarnsdødelighet, kriminalitet og sjølmord. I den siste generasjonen, med økende forskjeller og økt rikdom, har tegnene gått i gal retning.

– Meningen med livet er ikke at alle skal begynne på universitetet. Men det skal ikke være pengeboka som avgjør hvem som velger utdanning. Større økonomiske forskjeller gjør at flere ikke tør å ta utgiftene med studielån. Det dreier seg om rettferdighet. Og det dreier seg om at samfunnet har nytte av de personene som kan og vil ta utdanning.

Dag Olav Hessen

Flicr

Dag Olav Hessen

Professor i biologi ved Universitetet i Oslo, ved det matematisk- naturvitenskapelige fakultet og institutt for biovitenskap.

– Som evolusjonsbiolog er jeg opptatt av at vi mennesker er grunnleggende sosiale og flinke til å løfte i flokk, men mye av motivet og grunnlaget for dette forsvinner i lagdelte systemer med store forskjeller.

– Noe av det viktigste med den norske modellen er at den gir mulighet for sosial mobilitet basert på prinsippet om gratis utdanning også på universiteter og høgskoler. Dersom vi får så store forskjeller at noen velger bort utdanning fordi de må tidlig i jobb, ikke makter dyre boutgifter eller at vi innfører skolepenger eller privatiserer utdanning, da er vi på vei mot et virkelig lagdelt samfunn. Noe av det beste ved den norske utdanningen er at den premierer etter evner og innsats, ikke foreldrenes lommebok. Økte forskjeller blant ansatte ved skoler og universiteter vil føre til økt grad av A-lag og B-lag, og vi vil nærme oss det amerikanske systemet der markedet har fått innpass også innen utdanning.

– En annen viktig ting som er felles for alle arbeidsplasser og alle samfunn, er at økt ulikhet gir mindre fellesskapsfølelse, mindre incentiv for samarbeid og mindre samhold.

Sindre M. Dyrstad

Privat

Sindre M. Dyrstad

Professor i idrettsfag ved Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk ved Universitetet i Stavanger. Hans spesialområdet er fysisk aktivitet og helse, samt treningslære.

– Vi ser av undersøkelser at økte forskjeller i samfunnet også fører til økte forskjeller i fysisk aktivitetsnivå og dermed økte helseforskjeller. Undersøkelser viser at personer med høy utdanning er mer fysisk aktive enn personer med lav utdanning. Fysisk aktivitet forebygger en rekke sykdommer, og fører til at de mest aktive får bedre helse.

Hvorfor utdanning påvirker helseatferd har trolig flere årsaker, blant annet:

1. Utdanning styrker kompetansen og evnen til å tilegne seg kunnskap, og blir dermed mer mottakelig for livsstilsråd.

2. Utdanning styrker troen på egne mestring, og kan føre til at en lettere blir i stand til å nå mål innen f.eks trening og fysisk aktivitet.

Patrick Lie Andersen

Pressebilde, UiO

Patrick Lie Andersen

PhD-student i sosiologi ved Universitetet i Oslo og forsker ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus. Han er også bidragsyter i boka «Oslo: ulikhetenes by», der han blant annet skrev om ulikheter i bostedsmønsteret på østkanten og vestkanten i Oslo.

– Det er forskning som tilsier at samfunn med lav økonomisk ulikhet er langt sunnere enn de med høy ulikhet, jfr Pickett og Wilkinsons bok The Spirit Level. Vi har ikke forsket direkte på effekten av økt ulikhet, men det er grunn til å tro at det har betydning for det Jørn Ljunggren og jeg har forsket på, nemlig bostedsmessig segregering blant ungdom og deres foreldre, i Oslo.

I ett av våre forskningsbidrag fant vi at de rikeste og fattigste ungdomsfamiliene ble mer adskilt – nettopp i en periode med økende økonomiske forskjeller (1980-2005). Spesielt så vi at familiene med størst økonomiske ressurser hopet seg opp i enkelte deler av byen. De ble stadig mer segregert eller avgrenset mot familier med både normal- og lavinntekter.

Økte økonomiske forskjeller bidrar til større variasjon i familienes muligheter på boligmarkedet – som igjen kan bidra til økt segregering.

Økt segregering har igjen flere mulige konsekvenser. Én er at det fører til mindre kontakt mellom ungdommer med ulik sosial bakgrunn. Mindre kontakt kan bidra til dårligere integrasjon. En annen mulighet er at økt segregering bidrar til at sted, identitet og økonomiske forskjeller blir tettere forbundet og at disse faktorene blir tydeligere. Når de med høyest inntekt bor ett sted, og de med lavest inntekt ett annet sted – så kan det i større grad komme til å prege oppfatninger vi har av oss selv, om andre, om stedene vi bor på og om samfunnet. Det blir for eksempel tydeligere at vi bor i en by, eller i et land, der «det er forskjell på folk». En tredje mulighet er at økt segregering bidrar til økt betydning av ens naboer. Dess høyere konsentrasjonen av rike i nabolaget ditt, dess større fordel kan man tenkes få av dem, for eksempel gjennom tilgang til skoleflinke venner, naboforeldre med høy utdanning og gode nettverk.

Kilde: Andersen, Patrick Lie;Ljunggren, Jørn (2014). Gylne ghettoer. Inntektselitens bostedssegregering i Oslo, 1980-2005. Korsnes, Olav Hansen, mfl. (Red.), Elite og klasse i et egalitært samfunn. 8. s. 126-143. Universitetsforlaget.