10:15 Kirkegårdsarbeider
– Jeg gjør ikke forskjell på folk
IKKE I TVIL: Atle er ikke i tvil om at han ønsker kremasjon den dagen han selv går bort. – Jeg vil ikke ligge i jorda til glede for alskens småkryp. Jeg har sett hvor rein og fin en kremasjon er.
Werner Juvik
En vakker seremoni gjør ikke sorgen mindre. Men Atle Larsen har sett at en fin begravelse eller bisettelse likevel kan hjelpe de sørgende videre.
IKKE I TVIL: Atle er ikke i tvil om at han ønsker kremasjon den dagen han selv går bort. – Jeg vil ikke ligge i jorda til glede for alskens småkryp. Jeg har sett hvor rein og fin en kremasjon er.
Werner Juvik
karin.svendsen@fagbladet.no
En vårdag i fjor: Sammen med en kollega fører kirkegårdsarbeider Atle Larsen kista inn i kremasjonsovnen. Når de har lukka ovnsdøra, ber han pent arbeidskameraten om å forlate rommet. Nå vil han være aleine med sin mor for siste gang. Atle stiller seg foran ovnen og venter litt. Så trykker han på knappen og kista slukes av flammene. Han fylles med en ro.
– Det var min måte å ta farvel på, sier han.
Om han hadde pynta seg for anledningen? Nei, han var på jobb den dagen og kledd i kirkegårdsarbeidernes uniform: svart arbeidsbukse og svart genser.
– Jeg gjør ikke forskjell på folk, slår han fast.
https://www.youtube.com/watch?v=W1Z3yENBqu8
Atle Larsen (54)
Kirkegårdsarbeider, Kristiansund kirkelige fellesråd
I dag har han all oppmerksomhet rettet mot en annen gammel dame og hennes pårørende.
Atle står i kisterommet i kjelleren under kapellet, omgitt av tjukke, hvitmalte murvegger. Om det er kaldt eller varmt ute, merkes ikke. Heller ingen lyder slipper inn.
Den sortkledde kirkegårdsarbeideren åpner en glassdør inn til kjølerommet, strekker armen mot navnelappen på en av de 15 hvite kistene og konstaterer at navn og fødselsdato stemmer. Han trekker ut kista og plasserer den varsomt på den spesialbygde vogna. Deretter kjører han den ut av kisterommet og inn i heisen.
Les alle sakene: 24 TIMER • 32 ANSATTE 1 KOMMUNE
Før var gravfølger i sort et vanlig syn på norske kirkegårder. Nå er det flere som tar farvel ved kista i kapellet. Fram til midten av 1990-tallet ble omtrent 30 prosent av de døde kremert. Siden har andelen kremasjoner økt til 41 prosent. I Kristiansund blir to av tre innbyggere til aske når de går bort.
Nå er kjølerommet på kapellet i byen fullt. Dette er nemlig den ene dagen i året at leverandøren sender en mann fra Sverige for å gjennomføre service på ovnen. Atle holder seg i nærheten i tilfelle reparatøren trenger bistand.
Sammen med tre kolleger har han ansvar for tre kapeller, seks gravsteder og krematoriet. Det meste av jobben foregår i kulissene. Pårørende treffer han bare når urna skal graves ned.
Da kommer kirkegårdsarbeideren til grava noen minutter før oppsatt klokkeslett. Han spør om alle har kommet, om de vil senke urna selv, og om noen av dem ønsker å ha litt jord på grava. Ellers holder han seg i bakgrunnen. Når grava er lukket, rydder han opp etter seg, tar med redskapene og takker for seg.
Da møter han også sorgens ansikt i mange varianter.
– Noen er i stor sorg. Men jeg har også opplevd dem som er mest opptatt av været, forteller Atle.
Atle står i det nakne kirkerommet og tar imot henne når kista er vel oppe. Her skal den stå til begravelsesbyrået har pyntet og til presten og pårørende har vært samlet til avskjed.
– Det har hendt at pårørende seinere har stoppa meg på gata og takka for en fin urnenedsettelse. Da vet jeg at jeg har gjort en god jobb.
«Den største gleden ved denne jobben er når jeg ser at de pårørende er fornøyd. Da vet jeg at jeg har vært med å gi dem en god opplevelse i en trist situasjon.»
Atle Larsen