Anna sluttet som tolk og ble vernepleier: – Levende mennesker er mer interessante enn språk

Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

En ettermiddag hos Jonathan Krabberød er fylt av ABBA og dansemusikk. Anna Kireeva er vernepleier og primærkontakt for 22-åringen som har egen leilighet på Sørøya i Tromsø. De to synger gjerne karaoke eller danser. Men de har også tid til å gjøre ingenting.

– Vi har en spesielt god kjemi, og vi har mye moro sammen, sier Anna.

Daglig trening

Når Jonathan kommer hjem fra arbeid i skogsgruppa, passer Anna på at han får i seg det en tømmerhogger trenger av næring. Hun ser også til at han får nok søvn og trening.

– Uten trening blir Jonathan veldig sliten. Han trenger også mye trening for ikke å stivne. Hvis han ikke holder seg i form, kan han havne i rullestol, forteller vernepleieren.

Hun har måttet lære seg en bestemt metode, Doman-metoden, som hans mor reiste til USA for å lære seg da gutten var åtte år.

Gjør husarbeidet selv

En vernepleiers hovedoppgave er å bidra til å utvikle funksjoner hos brukeren.

– Jonathan skal gjøre alt selv. Han rer opp senga si hver morgen, rydder av bordet og tørker av, vasker klær og lager mat. Han moser og kutter for eksempel grønnsaker. Men mye må gjøres med tilsyn, sier Anna Kireeva.

Det betyr at hun følger med og sier ifra hvis det er fare for svidd mat eller misfarga tøy.

Når Jonathan trenger nye klær, husholdningsartikler eller matvarer, tar de to seg en handletur.

– Han er veldig glad i kaker, så da benytter vi anledningen til å gå på kafé og kose oss, forteller Anna.

Liker å knekke koder

Selvbestemmelse er et kjernebegrep for alle som arbeider med mennesker med utviklingshemning.

– Jonathan elsker å bestemme. Jeg spør ham for eksempel om han vil ha bygg- eller havregrøt. Han tar mange små, men for ham viktige avgjørelser, sier vernepleieren.

Men han kan selvfølgelig ikke velge om han vil pusse tennene eller ikke. Hvis en beboer ikke har lyst å pusse tenner eller dusje, setter vernepleieren inn alt på motivasjon.

N – I denne jobben er det en stor fordel om du liker å knekke koder, sier Anna Kireeva.

En person kan bli motivert av en liten tur, en annen trenger en vits eller en klem før han eller hun snur og blir med på tannpuss eller dusj.

Både snill og bestemt

– Jeg har aldri opplevd problemer med noen av brukerne, sier vernepleieren. Hun tror det kommer av at hun ikke bare kan knekke koder, men at hun også klarer å være venn med beboerne samtidig som hun er bestemt når det gjelder.

Andre egenskaper hun mener er nødvendige for å gjøre en god jobb som vernepleier, er at du er snill og tålmodig.

– Og så må du ha evne til empati og en stor dose humoristisk sans, sier hun.

Godt arbeidsmiljø

Jonathan Krabberød er den yngste av sju beboere fra 22 til 51 år på Fløya som ligger under omsorgstjenesten Sørøya. Anna Kireeva er primærkontakt for to av dem. Det innebærer at hun er bindeledd mellom beboerne på den ene sida og familiene, arbeidsplass, lege, tannlege og Nav på den andre sida. Rollen som primærkontakt medfører en del administrativt arbeid med muntlig og skriftlig informasjon og dokumentasjon.

Det er også primærkontakten som sjekker at beboerne har nok medisiner, og som lager ukeplaner.

– Vi er to vernepleiere her og flere helsefagarbeidere. Til sammen er vi en flott gjeng som støtter hverandre. Alle helsefagarbeiderne har også medisinkurs, så det er lett å bytte vakter når det er nødvendig, sier Anna.

Godt å lykkes

Anna Kireeva kommer opprinnelig fra Russland og kom til Norge som utvekslingsstudent for ti år siden. I Russland arbeidet hun som tolk i engelsk. Hun har lett for å lære språk, men hun har også mange andre talenter som først kom til nytte da hun skiftet yrke. Hun var ferdig utdannet vernepleier i 2011 og begynte da å arbeide i en avlastningsbolig for barn og unge med utviklingshemning i Tromsø.

– Språk er interessant, men jeg syns levende mennesker er enda mer interessante, og da spesielt de som ikke er helt A4, sier hun.

– Jeg merket med en gang at jeg hadde havnet på riktig hylle da jeg begynte å arbeide i bolig, forteller hun. Anna er ikke i tvil om at hun ville ha valgt det samme yrket om hun hadde kommet fra Norge.

– Jeg føler jeg lykkes, og det er veldig deilig å kjenne at jeg mestrer jobben min, sier hun.

Ønsker videreutdanning

Jonathan Krabberød og Anna Kireeva ble kjent med hverandre i avlastningsboligen. Da Jonathan skulle flytte inn i egen leilighet, var Anna nettopp ferdig med videreutdanningen i psykisk helsearbeid samt svangerskapspermisjon. Hun kjente Jonathan og visste at de gikk godt sammen. Derfor passet det perfekt at han flyttet inn på Fløya omtrent da hun var klar for arbeidslivet igjen i 2015.

– Jeg har behov for å videreutvikle meg, og skulle ønske vi hadde flere tilbud om videreutdanning for vernepleiere i Nord-Norge, sier hun.

Hun er overbevist om at de er mange vernepleiere som ville ha tatt videreutdanning i utfordrende atferd dersom et slikt tilbud fantes i for eksempel Tromsø.

– Det er veldig viktig for å redusere bruk av tvang. Men det er ikke alle som ønsker å ta en slik utdanning, som har mulighet til å reise til Sør-Norge, sier hun.

Lite stress

Siden hun arbeidet som tolk før hun ble vernepleier, er det lett for Anna Kireeva å sammenlikne arbeidet som tolk i Russland med arbeidet i bolig i Norge.

– Det er ikke bare kulturen og språket som skiller de to landene. Dagene gikk i ett i Russland. Da jeg kom til Norge, fikk jeg plutselig mye tid. Det var fantastisk å komme til Alta hvor jeg studerte norsk to timer hver dag og arbeidet ved siden av, syns hun.

Selve arbeidet som tolk var etter hennes mening også langt mer stressende enn den jobben hun har i dag.

– Det var som å stå på en scene hele dagen. Nå er jo litt av kunsten å ta det rolig, sier vernepleieren.

– Jeg putter mye kjærlighet i jobben. Og jeg får mye kjærlighet og glede igjen. Jonathan klemmer meg mye og viser at han er glad i meg.

Denne saken ble første gang publisert i Fagbladet nummer 6/2017

Les også:

Nå kan fagarbeidere også søke vernepleier- og barnevernstudier

– Vi vokste opp med gærne fedre

Hver uke fødes barn med livslang sykdom, men bare én nyfødtavdeling i Norge har vernepleier