«De som sier at Norge er et likhetssamfunn, er de folka som har kommet seg greit gjennom systemet. Det er ikke det Norge jeg kjenner»

CAMILLA ØVREBØ ONDRCKOVA (tekst) og KJELL INGE SØREIDE (foto)

tips@fagbladet.no

Tarjei Vesaas Debutantpris for 2016, står det svart på hvitt, i glass og ramme. Diplomet har fått plass på stueveggen hjemme hos Jan Kristoffer Dale.

For en som har vokst opp med et taperstempel i panna, er det uvant å venne seg til all hederen og æren.

– Jeg tenker fremdeles på meg selv som en som ikke fikk det helt til. Samtidig vet jeg jo nå at jeg kan. Få det til.

Det var novellesamlingen Arbeidsnever, som handler om folk som faller gjennom i samfunnet, som skulle snu opp ned på tilværelsen.

Selv om det kanskje skal mer til enn et diplom og gode anmeldelser for å endre på et dårlig selvbilde.

– Jeg er en veldig usikker fyr som er mye redd og nervøs. Jeg har alltid sett på meg selv som en taper. Jeg tror på den, på prisen, men det er veldig vanskelig å slutte å tenke sånn om seg selv. Det er ikke så enkelt å skru helt av mange år med usikkerhet og selvhat over natta.

DROPPET UT: Jan Kristoffer Dale ble en del av en dyster statistikk da han gikk ut av videregående uten studiekompetanse. Hele 33 prosent av guttene på videregående fullfører ikke.

Kjell Inge Søreide

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Ble mobbet fra første dag

Den unge mannen, kritikerroste forfatteren, barnehagelærerstudenten og ringevikaren, vokste opp på en gård i Froland, like utenfor Grimstad. De var en familie på fire: Jan Kristoffer, tvillingbroren Knut, mamma og pappa.

De fleste har flust av morsomme minner fra en oppvekst på 1990-tallet. Jan Kristoffer og broren er ikke blant dem. Fra han gikk inn porten på barneskolen, gjennom ni år på grunnskolen og tre år på videregående ble Jan Kristoffer og broren mobba. Da han forlot skolebenken etter 12 år, var det uten studiekompetanse.

– Det gikk så mye tid på både å grue seg til skolen, grue seg til friminutta, grue seg til gymmen, grue seg til bussen, at jeg klarte på en måte ikke å fokusere på faga. Da jeg kom til videregående, var jeg helt utslitt, minnes han og ser ned.

Del av en dyster statistikk

Hvert år er det cirka en fjerdedel av elevene på videregående som ikke fullfører. Men det er store kjønnsforskjeller. Hele 33 prosent av guttene dropper ut, mot 22 prosent av jentene. De som ikke fullfører, har også høyere risiko for å bli arbeidsledige, uføre eller lavtlønnede.

Ungdommer som har droppet ut av videregående opplæring, oppgir mobbing, ensomhet og psykiske problemer som hovedårsaker til at de slutter, ifølge en rapport fra Nordlandsforskning fra 2012. Disse utfordringene har ofte oppstått før elevene begynte på videregående.

– Alle de tre åra var bare en vanvittig mislykka affære, forteller Dale om tiden på videregående.

– Jeg var mer på No.9, en kaffebar i Arendal, enn jeg var på skolen. Men jeg hadde ikke noe annet å gå til heller, så jeg fikk bare gå der.

Jan Kristoffer og broren var begge arbeidsledige etter videregående. I fire år. I 2006 startet Jan Kristoffer opp som vikar gjennom et bemanningsbyrå, ved Arendal bryggeri. Der ble han værende som vikar i de neste fire årene. Mesteparten av tiden på toukers -kontrakter, i gode perioder en måned. Etter fem år med flaskesortering ble han fast ansatt, men etter kun et halvt år ble han nedbemannet og enda en gang arbeidsledig. Det var et hardt slag. Han visste jo hvordan det var å være arbeidsledig, og orket ikke tanken på å ikke ha noe å gå til, ikke ha penger. Ikke ha et liv.

ÆRLIGE BESKRIVELSER: Dale forsøker å skrive om hverdagen til folk, slik han kjenner det, uten å trekke fra eller legge til: - Jeg visste veldig godt hva jeg ville skriv om. Jeg ville skrive de hverdagslige fortellingene. Om plassen jeg kom fra. Slik som de folka jeg likte å lese om gjør Men jeg var redd for at det ikke var godt nok.

Kjell Inge Søreide

Arbeidsledig uten fremtid

Forfatterdebutanten har mye til felles med karakterene i Arbeidsnever. I den første novella blir vi kjent med Trygve, som jobber som ufaglært og vikar på et bryggeri med å sortere flasker.

«Denne jobben var ikke det Trygve hadde sett for seg da han gikk på videregående i Arendal, men ting hadde ikke gått slik han hadde sett for seg det heller».

Trygve gruer seg til å gå på jobb hver dag, men han skal bli pappa, har ingen utdannelse, ikke lappen og to ukers kontraktene på bryggeriet kan ta slutt når som helst. Han har ikke noe valg.

Jan Kristoffer Dale forteller hvordan han selv var helt desillusjonert i årene etter videregående.

– Jeg hadde ikke noen mål egentlig heller. Jeg trodde ikke jeg var god til noe som helst, og jeg bare så for meg at det var ikke så mye for meg der ute. Jeg var nok ganske deprimert på den tiden, sier han.

– At de ikke fullfører ting

I boka møter vi flere som Trygve: De som ikke fiksa skolen og som droppa ut. De ufaglærte og de som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å leve sammen med og de som har blitt forlatt. Vanlige mennesker, deres liv og levnet, men som sliter med usikkerhet, kjærligheten, økonomien og seg selv.

– Jeg tror det er en fellesnevner for en del av dem som faller igjennom, at de ikke fullfører ting. Jeg så det på oss som jobba som ufaglærte på bryggeriet. Vi hadde ikke fullført videregående, vi hadde ikke tatt lappen, vi hadde på en måte falt igjennom på veldig mange arenaer. Når du først faller gjennom én vei, så faller du gjennom flere, og så baller det på seg. Det er et tungt spor å komme inn på. Det er veldig unge mennesker, og de ser kanskje heller ikke det store bildet, og forstår ikke hvor viktig dette blir på lengre sikt, sier han.

STUDERER: Dale fikk studiekompetanse tilslutt, og går i dag på barnehagelærerstudiet ved Høgskulen på Vestlandet.

Kjell Inge Søreide

Når gutterommet blir en flukt

For Dale ble det mange timer på gutterommet da han gikk arbeidsledig. Han beskriver det som en naturlig konsekvens av å ikke mestre og ikke leve opp til samfunnets forventninger. Gutterommet ble en flukt bort fra alt dette.

– Jeg blir veldig frustrert når jeg hører voksne kritisere unge som er arbeidsledige, for at de sover lenge og bare ser på Netflix og spiller data. Jeg tror ikke de skjønner greia. Selvfølgelig er det gøy å se på Netflix og spille data, men det er ikke det du vil fylle dagen og livet ditt med.

Jan Kristoffer mener et rigid skolesystem må ta en del av skylda for dem som blir stående utenfor både skole- og arbeidsliv. Selv ble han stanset fra å gå videre på skole fordi han manglet karakter i et C-språk.

Han håper skolesystemet er blitt bedre i dag.

– Samtidig kan vi ikke forvente at alle skal passe inn denne mølla. Systemet ser ikke individet, det ser bare grupper, og dette systemet passer ikke for alle.

Hørte en lydbok om dagen

Da Dale ble arbeidsledig for andre gang, i 2012, søkte han Skrivekunstakademiet i Bergen. Og kom inn. Dale hadde alltid lest og alltid vært glad i å lese. Da han jobbet på bryggeriet, kunne han høre en lydbok om dagen. Han takker moren sin som leste for ham da han var liten, for interessen for å lese. Han tror leselyst er helt avgjørende for å bli forfatter. Mens han fremdeles jobbet på bryggeriet, bestemte han seg for å følge drømmen.

– Jeg bare kom hjem en dag og satte meg ned for å skrive. «Nå skal jeg gjøre det», tenkte jeg.

I 2016 kom altså debutboka Arbeidsnever.

SATTE SEG NED OG SKREIV: Bestemte seg bare en dag han stod på jobb og sorterte flasker: - Jeg bare kom hjem en dag og satt meg ned for å skrive. "Nå skal jeg gjøre det", tenkte jeg. Dale skriver fremdeles, stort sett hver dag.

Kjell Inge Søreide

Ville skrive om arbeiderklassen

Jan Kristoffer har alltid visst at det er arbeidsfolkene han vil skrive om. Sliterne, de med de dårligst betalte jobbene, og den mest usikre fremtiden. Selv vokste han opp med en mamma som var husmor og senere renholder. Faren jobbet på anlegg og ble seinere bonde. Han regner seg som en del av arbeiderklassen. Han vet hva det vil si å jobbe hardt og tjene dårlig.

Forfattere som skriver om det han kaller vanlige mennesker med vanlige jobber var de som inspirerte.

– Å se at noen uten høyere utdanning kan skrive bøker, var veldig inspirerende for meg. Jeg ble tiltrukket av forfattere som Per Petterson, Laila Stien, Raymond Carver og Charles Bukowski. Alle forfattere fra arbeiderklassen, som beskriver et liv langt borte fra universitet, opera, teater og fine jobber.

Dale mener disse stemmene sjelden blir hørt og personene lite sett, både i virkeligheten og i litteraturen.

– Hvor mange har skrevet skjønnlitteratur om folk som går på Nav? De som faller gjennom, de ufaglærte eller om anleggsarbeideren, renholderen? Hvem er det egentlig som snakker arbeiderklassens sak? Hvor er de bøkene hen? spør Dale.

Han er en stillferdig fyr, som snakker rolig og sitter stille. Nå lener han seg fremover, setter albuene i bordet og snakker fortere.

– Vi kan ikke si at norsk litteratur speiler samfunnet vårt. De aller fleste bøker som blir gitt ut i Norge, er skrevet av forfattere fra middelklassen, som skriver om middelklassen.

PRIS: I mars 2017 vant Dale Tarjei Vesaas debutantpris for boka Arbeidsnever. Dale har alltid visst at det er "sliterne" i det norske samfunnet han vil skrive om.

Kjell Inge Søreide

«For en bomsejobb»

Til slutt fikk Dale studiekompetanse og har satt seg på skolebenken igjen. Målet er å bli barnehagelærer. Livet er i ferd med å komme på rett kjøl.

Men det å føle seg utenfor går det ikke an å glemme. Skammen over å være arbeidsledig, følelsen av sitte igjen på gutterommet når alle andre drar ut og får seg en utdannelse, å måtte snu på hver krone og å bli sett ned på, som ufaglært, vikar eller flaskesorterer.

«For en bomsejobb. Hvis du jobber her, har du ingen ambisjoner».

Dale husker godt mannen som stod på bryggeriet en kveld og sorterte flasker sammen med ham. Mannen i femtiårene som antagelig hadde en kontorjobb, men var innom på dugnad.

– Jeg ble bare påmint at det antagelig er en del folk i Norge som tenker sånn. Det er liksom greit å se ned på visse typer arbeid. Han var nok en fyr som har klart seg godt på videregående og fått seg en grei jobb. Da var det vi dreiv med, å stå der og sortere flasker i åtte timer hver dag, helt utenkelig for han.

– Det er bare bullshit

Sola skinner på den tidligere skoletaperen nå. Selv mener han at den ikke skinner like mye på alle i landet som er kåret til verdens lykkeligste.

– De som sier at Norge er et likhetssamfunn med like muligheter for alle, det er de folka som har kommet seg greit gjennom systemet og som har klart det. Det er ikke det Norge jeg kjenner i alle fall. Jeg hører kanskje forutinntatt ut, men hvis du klarer å lire av deg noe så dumt som at i Norge – der er vi alle like og har samme muligheter – så har du ikke hatt noe særlig motgang. Det kan du ikke ha hatt, for det er bare bullshit. Jeg skjønner ikke at det går an å si noe sånt en gang.

Albuene har kommet enda lenger inn på bordplata. Han trekker pusten før han konkluderer:

– Det er mange som kjenner på kroppen i dag at vi faktisk ikke har de samme mulighetene her i landet, selv om alle tror det.