«En dag fikk jeg en faktura på 6000 kroner for økt vannavgift. Alt ble svart»

EIRIK DAHL VIGGEN (tekst og foto)

edv@lomedia.no

I et tidligere liv var Anne Helset samfunnsforsker. På veggen i entreen har hun hengt opp i ramme forsiden på rapporten for Nordisk råd om minstepensjonisters levekår.

Nå er hun selv pensjonist i økonomisk klemme. Helset må nemlig få plass til et helt liv og minner fra en lang forskerkarriere inn på åtte kvadratmeter.

– Jeg kaller det bøttekottet. Beklager rotet.

Hun brygger en kopp med koffeinfri kaffe og løfter vekk en perm fra senga som tjenestegjør som sofa. Leiligheten er på 98 kvadratmeter. Men for å ha råd til å bo her, har Helset tatt inn to leieboere, to yngre kvinner. Den ene bor på stua med tilhørende soverom. Den andre har soverommet nærmest badet. Bad og kjøkken er felles.

Hun er en av Oslos få gjenværende leietakere på såkalt livslange husleieregulerte kontrakter. Før i tiden var dette en vanlig leieform. Ifølge en undersøkelse utført av Norsk institutt for by- og regionsforskning, var det for ti år siden bare 1155 mennesker igjen på slike kontrakter i Oslo. Med naturlig avgang er de nå enda færre. Grunnen til at de er så få er dereguleringen av leiemarkedet som ble fullført i 2010. Tross såkalt livslang regulert kontrakt, har husleia til Helset fulgt priskurven for resten av markedet. Prisen ligger bare litt under markedspris og kalles offisielt gjengs leie. De fleste naboene har ifølge Helset blitt prispresset ut av leieforholdet.

Helset bor rett innenfor kjøkkenet. «Bøttekottet» er fullt av klær, bøker og gamle familiefotografier. Her er bunker med permer fylt med brevveksling og dokumentasjon. Hun var i sin tid initiativtaker til en aksjonsgruppe for leietakere i husleieregulerte boliger i Oslo.

AKSJONIST: Anne Helset er blant få beboere som har bitt seg fast leiemarkedet ble deregulert. Hun har trukket seg tilbake til et bakrom for å kunne framleie til andre og betale husleia.

Eirik Dahl Viggen

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Generasjonsbolig

Leiligheten ligger i Drammensveien i Oslo, et steinkast fra Bygdøy allé. Helset er tredje generasjons leieboer i denne leiligheten. Funkisblokka med sine rene linjer og hvite murfasade har vært familiens arnested, helt siden besteforeldrene flyttet inn i 1937. Husleien var regulert. Familien bodde her i visshet om en stabil og rimelig leiepris på tidsubestemt kontrakt.

Annes foreldre ble boende nesten resten av livet i denne leiligheten.

Blant mange svart-hvittbilder på veggen er ett av bestefar og bestemor, stramme studenter begge to. Bestefars store pasjon var biler og lange turer. En gang kjørte de to Oslo-Istanbul. Slikt kunne man ha råd til uten drepende boutgifter. Det var den gang.

Boligsektor ble boligmarked

Etterkrigstidens boligpolitikk ble ført under prinsippet om at andres bolig ikke skal være gjenstand for personlig berikelse. Trygve Bratteli fastslo dette som finansminister i Gerhardsen-regjeringen på 1950-tallet. Sosial boligpolitikk tok framfor alt form av borettslag. Langt ut på 1970-tallet var borettslagssektoren strengt regulert. I offentlige styringsdokumenter het det at alle skal kunne ha en god bolig, til en rimelig pris. Boutgiftene skulle være 20 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Så ble Norge truffet av høyrebølgen. Det var tid for deregulering. Begrepet rimelig pris forsvant fra offentlig språkbruk. Høyresiden så på regulering som krenkelser av beboernes frihet og eiendomsrett. Disse ideene ble populære, også blant tusener av beboere i borettslag som tradisjonelt hadde stemt Arbeiderpartiet. For å fange strømningene i tiden, gikk Ap under Gro Harlem Brundtlands ledelse med på å deregulere borettslagsektoren. Det åpnet seg et marked for fri omsetning. Folk som hadde gått inn som borettshavere til regulert pris, kunne selge seg ut til markedspris.

På slutten av 1980-tallet ble dereguleringen av boligomsetning fullført. Mesteparten av prisreguleringen på boligsalg forsvant i 1988 da Brundtland-regjeringen, Arbeiderpartiets stortingsgruppe og partiets boligutvalg stilte seg bak et kompromiss med Høyre og mellompartiene, skriver historiker Jardar Sørvoll. Les mer om avviklingen av den sosiale boligpolitikken i thrilleren kjent som Nova-rapport 1-2008 «Fra totalreguleringsambisjoner til markedsstyring».

Senere skulle også leieprisene følge sporet med deregulering.

ATTRAKTIVT: Funkisblokkene på Frogner er svært attraktive objekter. Takket være deregulering ble det fra 2000 mulig å bli mangemillionær på utleie.

Eirik Dahl Viggen

Investor kjøpte på billigsalg

Dereguleringen har satt dypt preg på livet til Anne Helset. Husene ligger godt skjermet nedenfor Bygdøy allé med utsikt til Frognerstranda. De er attraktive. Både tidligere Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas og hotelleier Petter Stordalen har kjøpt hver sin leilighet i disse blokkene.

I 1993 klarte en privatperson alene å kjøpe opp 29 av leilighetene. Selger var Christiania Bank og Kreditkasse. Samlet prislapp 4,5 millioner kroner. Den billigste leiligheten gikk for bare 62.000 kroner. En nesten utrolig pris sett fra nåtiden. Prisen var satt ut fra det høye rentenivået den gang og ut fra betraktningen at flere av leilighetene var underlagt lov om husleieregulering. Dermed var de forventet å generere mindre avkastning i framtiden.

Da leieboerne fikk vite om salget, reagerte de med sjokk.

– Hadde vi kjent til prisen han ga per leilighet, kunne jo selv minstepensjonister ha kjøpt. Selv til dobbelt pris, sier Anne Helset.

– Hvorfor kjøpte dere ikke?

– Salgene gikk til personer som hadde vært ansatt eller som hadde kontakter i banken. Vi visste ikke om disse kjøpesummene på forhånd. Renta var svært høy. Mange turte ikke å sette seg i gjeld. Vi visste, og tok det som en sannhet den gang, at vi ikke kunne bo tryggere enn på en tidsubestemt kontrakt med regulert leie.

Banken oppga i sin kontakt med Kredittilsynet i 1995, at de forventet at den nye eieren ville avhende leilighetene i løpet av 1996. Dette har ikke skjedd. Isteden ble leilighetene en gullgruve.

Utleie er en gullgruve for de få

Vi kjenner ikke nøyaktig husleie for de 19 enhetene utleieren fortsatt besitter. Alt tyder likevel på at han befinner seg i en lukrativ posisjon. Hos Skatteetaten står han oppført med en personlig formue på 157 millioner kroner.

Det er lenge siden Annes hjem ble en annens investeringsobjekt. Men det begynte ikke å ta helt av før de siste årene. Fra 2000 ble nemlig også husleiene i Oslo deregulert. Det samme skjedde i Bergen, Trondheim og Stavanger. Det fikk dramatiske konsekvenser. Utleiere fikk lov til å øke husleien med 10-20 prosent per år fram til 2010.

Anne Helset betaler nå en husleie på hele 16.500 kroner.

Aksjonsgruppa for leietakerne fikk myndighetene i tale. Staten og kommunene laget til slutt en støtteordning for de fattigste. Men svært få eller ingen av dem det gjaldt, alminnelige mennesker med et vanlig yrkesliv bak seg, kunne benytte seg av ordningen. De kunne nemlig ikke ha mer enn 250.000 kroner i skattbar inntekt. Etter husleia var betalt skulle du ikke sitte igjen med mer enn 7000 kroner.

– Myndighetene ga blaffen

– De gjorde det i realiteten straffbart å ha bodd i husleieregulerte leiligheter. Enten måtte du bli fattig, eller så ble du husløs. Myndighetene visste dette, men ga blaffen. Det viktigste var å få gjennomført dereguleringen.

Kampen ser ut til å være tapt. Markedet vinner.

– Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har betalt ned det denne leiligheten ble solgt for.

Utleier: – Oppkjøp og husleie fulgte regelverket

Kredittilsynet påpekte i et brev til Finansdepartementet datert 19.12.95 at salget i 1993 av 29 leiligheter til en enkelt kjøper «neppe kan sies å fremme lovens formål, og at god bankskikk tilsier at transaksjoner i lovbestemmelsers grenseland bør unngås».

Vi har konfrontert eier og utleier, Pål T. Evensen, med opplysningene om massekjøpet på 1990-tallet og om husleieregimet som fulgte. Utspørringen har skjedd per brev med svar på e-post.

Hvorfor mottok beboerne stadige pålegg om tilleggsbetaling for vann og vedlikehold?

«Slik jeg husker reglene da det var husleieregulering, så hadde gårdeier rett til å fakturere leietakerne for en del vedlikeholdsutgifter, offentlige avgifter med videre i tillegg til husleien. Det ble gjort i henhold til regelverket», svarer Evensen.

Om kjøpet av 29 Frogner-leiligheter for bare 4,5 millioner kroner:

«Kjøpesummen for leilighetene var basert på takster. Rentenivået var høyt og leieinntektene lave som følge av husleiereguleringen og det var et stort vedlikeholdsetterslep», svarer Evensen.

Videre:

«Disse leilighetene leiet CBK [Christiania Bank og Kreditkasse] ut og særlig til ansatte. Så langt jeg husker, fikk de CBK-ansatte som leiet tilbud om å kjøpe leiligheten basert på de samme takstene som jeg ble tilbudt. I tillegg til disse leilighetene måtte jeg samtidig kjøpe «problemeiendommer» (næringsbygg) som CBK hadde overtatt som følge av mislighold. Jeg betalte det CBK forlangte, og jeg oppfattet at CBK var godt fornøyd med løsningen, ikke minst at banken ble kvitt driftsansvaret, fordi banken ikke hadde apparat til å drive slike eiendommer.»

«Utover dette har jeg ikke andre kommentarer enn at jeg i mer enn 40 år har drevet med blant annet eiendomsutvikling og -drift i henhold til det til enhver tid gjeldende regelverk. Dette har skapt arbeidsplasser og slik jeg ser det har også vært i samfunnets interesse at eiendommene er blitt utviklet og vedlikeholdt.»

Leia velter lasset

Kort tid etter overtakelsen sendte Evensen en faktura til Anne Helset. Hun ble avkrevd 6000 kroner for vannavgift.

– Jeg var på vei ut døra for å trille en tur med barnebarnet mitt da jeg åpnet brevet. Det var som om noen hadde kastet et vått ullteppe over meg. Alt ble svart, sier Helset.

Ifølge Leieboerforeningen var regningen på 6000 ulovlig siden vann skal inngå i den vanlige leien.

– En nabo som hadde fått samme beskjed, ble sengeliggende, forteller hun.

Eier sendte dem stadig slike regninger, også for indre og ytre vedlikehold.

Dermed måtte beboerne stadig klage til Leieboerforeningen. Det skulle bli en utmattende og kostbar kamp.

Hun forteller at uventede ekstrautgifter, for eksempel for vedlikehold, har veltet lasset for noen av de eldre beboerne. De har flyttet hjem til barna, til sommerhytter, på sykehjem.

– Noen leieboere har nok valgt å dø. De orker ikke mer.

Vi har konfrontert utleier med Helsets påstand om at stadig oppjustering av leia og påslag for ekstrautgifter er gjort med hensikt å presse ut leietakere på livslang kontrakt.

«Husleieøkningene har vært gjort i henhold til gjeldende regler. Vi har regulert leiene mindre enn det reglene har gitt anledning til», skriver Evensen som svar på dette.

– Dårlig samfunnsøkonomi

Anne Helset spør hvor økonomisk fornuftig det er for samfunnet å presse svaksynte og folk med demens ut av leiligheter de kjenner hver minste krok av, over i fremmede omsorgsboliger.

Ett av fotografiene på veggen er tatt på takterrassen, rett utenfor stuevinduet. Det viser Helsets far med hatt, i samtale med en kamerat. Det må være fra 1950-tallet. Terrassebordene er litt mer slitt nå. En værbitt gassgrill står framme. Ellers er det som på bildet.

– Kunne du ikke bare flyttet fra vestkanten og bodd billigere?

– Jeg kunne flyttet. Men jeg er ikke ung lenger. Som ung flytter du gjerne etter jobb. Hvis du flytter som gammel, mister du hele nettverket ditt og familiehistorien.

Firedoblet husleie på 17 år

Noen få kvartaler unna: Bøker i atskillige hyllemeter, ornamenterte tepper og grønn fløyelstapet omgir den pensjonerte NRK-journalisten Helen de Bellis. Hun leier en klassisk Frogner-leilighet på Elisenberg. Hun vokste opp i dette strøket.

I 2000 betalte de Bellis rundt 3600 kroner i månedsleie. Siden da er husleien mer enn firedoblet.

I 2016 kjøpte et eiendomsselskap opp leiligheten. Boligen hennes, med hennes livslange kontrakt på kjøpet, gikk for 4,2 millioner kroner. Etter et halvt år skrudde de nye eierne opp husleien til 19.000 kroner.

Etter en runde i Husleietvisteutvalget, landet månedsleia på 15.000 kroner.

For å ha råd til å bo på familiens gamle trakter, lar hun en leietaker disponere et soverom og fellesarealer for 4.500 kroner i måneden.

KOLLEKTIVT: Helen de Bellis huker seg fast på barndommens Frogner. For å ha råd, har også hun tatt inn en leieboer på framleie. - Det er umulig for vanlige folk å bo her lenger. Alle de andre leilighetene har blitt kollektiver, konstaterer de Bellis.

Eirik Dahl Viggen

Det er slutt på enhver ferie eller reisevirksomhet.

– Vi har mistet mye av rettsvernet vårt. Det er små sjanser for å vinne gjennom i tvisteutvalget hvis du ikke har advokat og takstmann i ryggen. Og slikt koster jo. Ikke alle klarer det.

Leieboerforeningen støtter dem med rådgivning og kampanjer. Men ikke med penger. Etter en tvist, kan utleier uansett velge å ta saken til Tingretten. Om du taper der, kan du sitte med en regning på 70.000, anslår hun. Flere gode naboer har isteden valgt å flytte. Leiligheter der folk bodde alene eller i par er erstattet av kollektiver. I leiligheten over de Bellis er leia 20.000. Over der igjen 19.000.

Hvordan havnet hun i leiefella?

Fulgte frihetstrangen

Isteden for tradisjonelle livsvalg som utdanning, jobb og boliglån, reiste de Bellis til Italia. Der giftet hun seg og ble boende en tiårsperiode. Etterpå fulgte noen år med universitet, reiser og forfatteroppdrag i Latin-Amerika, før hun ble tilknyttet NRKs kulturavdeling.

Da hun vendte tilbake til Norge, hadde boligmarkedet for lengst løpt fra henne. Som enslig frilanser fikk hun ikke boliglån. Siden har hun vært leietaker på såkalt livslang kontrakt.

Men som for Anne Helset, er ikke leieprisen fastlåst. Den reguleres i takt med markedet etter gjengs leie. Siden et par investorbrødre kjøpte flere av leilighetene i gården, har prisen krøpet opp og opp.

Helen de Bellis stiller to krav når hun nå framleier et soverom: Du må tåle katter og røyking inne.

Hun setter Bialetti-kjelen på en komfyr som har sett bedre tider og serverer beksvart espresso med sukker.

– Liberaliseringen en politisk massakre

– Dereguleringen har vært et politisk anslag mot leietakere. Det var en massakre mot folks alderdom. De eneste som tjente på det var pengefolket og boligspekulantene, sier de Bellis.

– Folk med lang botid har et nært forhold til leiligheten og strøket sitt. De har vennene og sitt sosiale liv her. Dette er vesentlig for livskvaliteten når men blir eldre. Dette er reviret mitt.

Beboerne i gården fikk tilbud om treårskontrakter etter dereguleringen. Alle valgte å beholde den livslange leiekontrakten. Men når som helst kan utleierne skru opp leien så du ikke har råd lenger.

– Alle mine tidligere naboer i gården har flyttet ufrivillig eller gått i eksil i utlandet. Godt voksne mennesker som mistet hjemmene sine gjennom 50-60 år. Hvor skal man bo da? Det finnes ikke lenger rimelige leiligheter. Eldre mennesker klarer ikke kollektiv eller treårskontrakter. Slik usikkerhet gjør folk syke.

Markedsliberale Norge

Norge er et av få europeiske land uten en regulert utleiesektor. Selv markedsliberale USA har en viss andel husleieregulerte boliger i flere store byer. Over en million mennesker bor i Danmarks regulerte leiesektor, de såkalte Almene boliger. Disse utgjør 550.000 boliger.

– I Norge er det å leie blitt en felle. Du betaler så mye at du aldri kan spare. Øker det mer nå, har jeg ikke annet valg enn å flytte utenlands. Som ung er man elastisk og man kan leve med usikkerhet. Ikke som gammel, da blir man psykisk og fysisk syk.

De Bellis mener å vite at enkelte har dødd av bekymring for husleien.

– De rike vant frem. Vanlige mennesker ble fattige og syke. Jeg er nå eid av et eiendomsselskap.

Penger til tannlege, medisiner, ferier eller kafébesøk må vike. Hun betaler fortsatt på et forbrukslån for å dekke en seks år gammel tannlegeregning etter et fall med sykkelen. Renta er 30 prosent.

Men først kommer husleien.