SIDSEL HJELME

Smilene er brede, latteren sitter løst, og stemningen er god rundt langbordet på Kulturhuset i Oslo sentrum. Det er fredag og lønningsdag, arbeidsuka er over, og gode kolleger fra Statens vegvesen nyter ettermiddagen og det som for de fleste av dem føles som en velfortjent lønningspils.

– Det er sosialt og hyggelig å gå ut med kolleger en gang i måneden, sier Lise-Lotte Holm Bjarnadottir, og det nikkes i unison enighet rundt bordet.

Lønningspils med tradisjoner

Lønningspilsen er godt forankret i store deler av norsk arbeidsliv. Mange gleder seg til en avslappet ettermiddag med gode kollegaer, men forskningen viser at en slik alkoholkultur også kan forsterke problemene for dem som sliter med alkoholen.

På den andre siden underslår ikke forskerne alkoholens gleder. Slik førsteamanuensis Hildegunn Sagvaag fra Universitetet i Stavanger uttrykte det i forbindelse med lansering av boka «Alkohol + arbeidsliv = sant?»:

– Alkoholen har også positive sider. Om bruken er moderat og fornuftig, kan den bidra til at vi bygger gode kollegiale relasjoner.

Ikke drikkepress

For gjengen rundt langbordet på Youngstorget er det bare smørsida som råder. En etter en, uansett hva de har i glassene, sier det samme: Her er det absolutt ikke noe drikkepress. Og dessuten er ikke dette lønningspils, presiserer de. Det er lønningstreff. Ordbruken er viktig; den signaliserer at dette er for absolutt alle.

Ingunn Hillestad har valgt vann i glasset denne gangen.

– Er det noen som spør hvorfor du drikker vann?

– Nei, det har jeg aldri opplevd. Det er absolutt ikke noe drikkepress her.

Pekefingrene er borte

Andre ser bare moralske pekefingre når det er snakk om å takke nei til alkohol. Dette har ikke minst de som driver Akan-arbeid på arbeidsplassene fått erfare. Men pekefingeren har ingen plass i Akan-arbeidet, understreker en entusiastisk gjeng rundt møtebordet på rådhuset i Fauske. Her er kommunens Akan-utvalg samlet, og pågangsmotet og gløden for arbeidet har fått et kraftig løft det siste året:

– Vi var gode på enkeltsaker, men systemet for det hele manglet. Nå har vi endret fokus fra reparasjon til forebygging, sier personalsjef Ingrid Alterskjær.

Fra å ha hatt en litt tilbaketrukket rolle, går Akan-utvalget nå aktivt ut. Før jula ringes inn, skal hver eneste arbeidsplass i kommunen ha hatt besøk av «sin» Akan-representant på personalmøte i enheten.

– Vi skal ikke være festbrems eller bruke pekefingeren, men hjelpe folk til å tenke selv, sier Irene Lund Rothe, som blant annet har barnehagene som ansvarsområde.

Egne filmer

Tre egenproduserte filmsnutter har også bidratt til å løfte Akan-arbeidet opp fra traurige og gamle arbeidsmåter:

– Om vi bare kommer med de gamle retningslinjene, så blir det bla bla. Nå har vi filmene og nye plakater, og det er mye lettere å prate og å få diskusjonene i gang, sier Irene Lund Rothe.

Mannen bak filmene, musikklærer Ørjan Olsen, legger spøkefullt til:

– Folk tenker ikke lenger at Akan-arbeidet handler om totalavhold. Alle vet jo at jeg liker å ta meg en øl.

De eldste uteblir

Åpent for alle og frivillig er nøkkelord for lønningstreffet for kollegene fra Statens vegvesen. En fast kjerne sørger for plakater ved kaffemaskinene, og for at én ansatt får spesialbehandling:

– Vi henger alltid opp plakat på kontordøra til Øivind!

Øivind Luke påberoper seg å inneha en uslåelig rekord.

– Jeg har vært med i 28 år, smiler Luke, som fyller 60 år om ei uke, og dermed er en generasjon eldre enn de aller fleste rundt bordet.

– Problemet er at mine egne jevnaldrende er blitt så satte, sier han med et skjelmsk smil. – Men egentlig tror jeg ikke det er alderen i seg selv som er problemet, men mer at folk er sjenerte, at de ikke føler at de kjenner folk.

– Det er hyggelig å treffes på en uformell måte, og vi diskuterer også mye fag når vi sitter her. I dag har for eksempel mange vært på en stor plankonferanse, så vi har diskutert den rundt bordet her. Ellers er det mange aktuelle temaer som luftes. Statsbudsjettet og budsjettforhandlingene er selvsagt noe vi som jobber i Vegvesenet er opptatt av.

– Vi har mange gode diskusjoner på jobben også, men det er mer spøkefullt og avslappet her, sier Øivind Luke.

På tvers av kulturer

At alkohol står på bordet i mange jobbrelaterte situasjoner, fører til at mange takker nei til å delta. For mange bunner dette i kulturelle eller religiøse holdninger som gjør det vanskelig å omgås berusede kolleger.

I andre tilfeller kan den uformelle og avslappede stemningen over en øl bidra til å styrke båndene på tvers av andre skillelinjer. Vegvesen-ansatte Sabrina Bayer har for lengst merket seg at nordmenns drikkekultur skiller seg fra den tyske som hun kommer fra.

– I Tyskland er det ikke så vanlig at folk drikker seg fulle, men tyskere drikker til gjengjeld oftere enn nordmenn. Vi går oftere ut etter jobb, men da også for å spise, ikke bare drikke som her i Norge, sier hun.

Kollega Tamara Lakic, som opprinnelig kommer fra Serbia, er hjertens enig:

– For meg er lønningstreffene en fin måte å bli kjent med nordmenn på, og en mulighet til å praktisere norsk på en annen måte enn i fagsjargongen vi bruker oss imellom på jobben.

Gråsoner i arbeidslivet

Dessverre opplever ikke alle lønningstreffet eller julebordet like uproblematisk som kollegene rundt bordet på Kulturhuset. Arbeidsrelaterte gråsoner der det drikkes alkohol blir stadig flere.

«Før hadde vi lønningspils (én gang i måneden), så kom fredagspilsen (én gang i uka), nå heter det «after work» (hvilken dag som helst). (...) Arbeidsliv og alkohol hører sammen. Norsk arbeidsliv har en ruskultur,» skriver forfatterne av boka Manda’ morra rus.

Men hvilket ansvar har arbeidsplassene for å øke bevisstheten om alkoholbruk i jobbsammenheng? Og tar de dette ansvaret?

Nei, ifølge forfatterne er det bare unntaksvis at norske ledere og ansatte sammen har definert hva som er konstruktive nivåer av alkoholbruk, og at det fins et arbeidsreglement som også omhandler alkohol i arbeidsrelaterte gråsoner.

Og selv om det fins et reglement, legges det ofte i skuffen så snart det er vedtatt. Men ikke i Fauske.

– Dere må ha gjort noe riktig for å få opp entusiasmen og engasjementet i Akan-arbeidet. Hva har dere gjort?

– Da vi var nyvalgt høsten 2013, dro vi samlet til Oslo på tre dagers Akan-kurs. Ved å dra sammen, fikk vi relevant og samme kunnskap, vi fikk gode råd, og ikke minst: Vi fikk røsket opp i egne holdninger og økt bevissthet om jobben vi må gjøre, sier Ingrid Alterskjær, og får støtte av alle i Akan-utvalget. Og med denne erfaringen i bånn er det ikke tvil om hva andre arbeidsplasser som vil komme på offensiven i Akan-arbeidet bør gjøre:

– Start der vi startet, med å skape felles forståelse ved felles opplæring.