«Jeg har blitt vant til kritikken om å være velferdsprofitør»

EIRIK DAHL VIGGEN (tekst)

edv@lomedia.no

TRI DINH NGUYEN (foto)

tri.nguyen@lomedia.no

Erik Sandøy justerer hetten på en penn av luksusmerket Mont Blanc og legger den ned på bordet foran seg. Intervjuet foregår en regntung maidag 2017 i en vakker trevilla på Vinderen. Det betyr beste vestkant, med veletablerte frukthager fra Nansens tid. Huset – som Aleris ikke eier, men leier – er bolig for 2-4 ungdommer under barnevernets omsorg.

Sandøys yrkesliv kan fortelles i minst to versjoner. Den ene er om Velferdsprofitøren. Det er en fortelling om en som solgte et velferdsselskap med god fortjeneste og siden har vært direktør i et av Skandinavias største omsorgsselskaper, Aleris Omsorg. Det er egentlig to selskaper, ett i Norge, ett i Sverige, og Sandøy ukependler mellom Oslo og Stockholm. Den norske delen består av Ungplan & BOI AS (barnevern og utviklingshemmede) og Omsorg AS (sykehjem).

Sandøys inntekt i 2015 var 2,4 millioner kroner. Det var 800.000 mer enn statsministeren, men langt fra oppsiktsvekkende. Direktører i statlige selskaper tjener mer. Men kritikerne fra den politiske venstresiden og deler av fagbevegelsen hevder at de private velferdsselskapene beriker seg av skattepenger samtidig som de ansatte har dårligere lønnsvilkår enn i offentlig sektor.

Den andre versjonen er om Velferdsgründeren, og som han selv liker best. Det er historien om en som har skapt og utviklet varierte tjenestetilbud for utsatte ungdommer, utviklingshemmede og andre sårbare individer. Det er tjenester som kanskje ikke hadde eksistert uten de private. Da han startet opp, var motivasjonen aldri å drive kommersielt eller selge for profitt, fastholder Sandøy. Motivasjonen sprang ut av politisk engasjement og faglig idealisme.

MOTSTRØMS: Erik Sandøy hentet inspirasjon fra kollektivbevegelsen for å bygge alternative omsorgstilbud for barn og ungdom.

Tri Nguyen Dinh

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Personlig milliongevinst

Det krever balansegang å invitere Sandøy til et intervju som representant for de som har tjent seg rike på offentlig velferd. I likhet med mange medievante kilder vil han gjerne være med å legge premissene for saken. Avtalen blir at dette intervjuet skal handle mest om motivasjonen for å drive private, kommersielle velferdstjenester.

De som kaller seg velferdsgründere, er vant til kritikk i Norge. Etter at de har bygget opp virksomheter finansiert over skatteseddelen, har de solgt seg ut med tildels betydelig personlig gevinst. Kritikken rammer også Sandøy. I 2005 var han en av fire eiere som solgte barnevernsselskapet Ungplan til det svenske Aleris-konsernet.

Sandøys andel av salget var 25 prosent. I etterkant ble han ansatt som direktør for det videreførte selskapet Aleris Ungplan, som fra 2015 inngår i Aleris Omsorg Norge.

– Vi var fornøyd med gevinsten. Tok vi vekk alt vi hadde lånt, satt vi igjen med en fin sum målt den gang, sier Sandøy.

– Men det som har skjedd av transaksjoner i senere tid, er i en helt annen skala. Vi var ikke i nærheten av slike summer. Personlig har jeg forståelse for kritikken som har kommet mot private når man ser på utviklingen i transaksjonsverdiene.

Her går det an å nevne Kvæfjord Opplevelse og Avlastning. I 2016 solgte to gründere nordpå dette omsorgsselskapet til det svenske konsernet Humana. De to satt igjen med 190 millioner kroner, ifølge en beregning gjort av avisa Fremover.

STOLTHET: Idealismen lever videre, selv etter at gründerbedriften Ungplan ble kjøpt opp av Wallenberg-dynastiets investorer.

Tri Nguyen Dinh

Velferdsgründeren skjemmes ikke over lønna

Som sosionom med rus og barnevern som fagfelt har Sandøy vært i kontakt med noen av samfunnets mest underprivilegerte ungdommer. Mange kom fra ren fattigdom.

– Hva synes idealisten i deg fra den gang om det å ha en årsinntekt som langt overstiger statsministerens?

– Idealisten i meg lever godt med dette. Å vite at jeg har brukt 40 år på å starte opp nyskapende og fleksible virksomheter med skreddersydde behandlingsopplegg for barn og ungdom, fått lov til å skape flere tusen sikre og gode arbeidsplasser i hele Norge og etablert en etter hvert betydelig privat fag- og kompetanseressurs som det offentlige kan benytte ved behov, gjør meg stolt og glad.

Tusenvis av barn og unge har nytt godt av livsverket, understreker han.

– Jeg har gjort dette med gård og grunn som innsats, uten sikkerhet for inntekt og pensjon i flere tiår. At jeg nå har en god inntekt syns jeg er flott.

En klausul i kjøpekontrakten hindrer Sandøy fra å fortelle kjøpesummen for Ungplan.

– Jeg brukte min andel på å betale skatt, innfri gjeld og gjøre et par dårlige investeringer.

Det påvirket ikke livsstilen hans noe særlig, mener Sandøy. Han fortsatte å arbeide for det han trodde på. Men de økonomiske bekymringene minket.

– Jeg er gjeldfri. Jeg eide ingenting den gang og det gjør jeg heller ikke nå, så sånn sett ser det likt ut.

Aleris er en privat milliardmaskin

De siste fem åra (2012-2016) har Aleris Omsorg mer enn doblet omsetningen sin. I 2016 utførte de tjenester for det offentlige for oppunder to milliarder kroner. Tjenestene gikk til rundt 800 personer i barnevernsinstitusjoner og familiehjem, psykisk omsorg, brukerstyrt personlig assistanse og botilbud for utviklingshemmede. Over 2000 ansatte utfører denne delen av Aleris' virksomhet i Norge.

Av et årsresultat på 5,5 prosent (107 millioner kroner), ble skatten til staten beregnet til 41 millioner kroner. Som i tidligere år ble det ikke tatt ut utbytte.

Dette utgjør likevel bare en del av Aleris' virksomhet i Norge. Morselskapet driver også private sykehus og klinikker, sykehjem og barnehager. Aleris Røntgen utførte i 2016 tjenester for over en halv milliard kroner.

Private aktører som Aleris har siden årtusenskiftet vokst inn i velferdsstaten takket være en gradvis deregulering i hvem som har lov til å utføre slike tjenester. Årsaken er blant annet økonomisk: En plass i en statlig barnevernsinstitusjon koster for eksempel 10.000 skattekroner per døgn. En plass hos en kommersiell aktør koster i snitt cirka 7500 kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det er fordi selskapene av ulike grunner (yngre arbeidsstokk, færre pensjonister, lengre turnusperioder) ender opp med lavere lønns- og pensjonsutgifter per ansatt.

VELFERDSSTATEN: Norge anno 2017 er et omfattende system av offentlige og private tjenester hvor betydelige pengesummer kanaliseres. Aleris har blitt et knutepunkt.

Tri Nguyen Dinh

Inspirasjon fra Gjøkeredet og m-l-bevegelsen

Men tilbake til idealismen. I 1977 var Sandøy ferdig med militæret. 22-åringen ville studere medisin, men trengte praksis. En venninne hadde akkurat fått avslag på en plass hos Statens senter for ungdomspsykiatri. De trengte menn. Erik søkte som praktikant på akuttavdelingen. Dagen etter var han i jobb.

I 1975 hadde Gjøkeredet gått på kino. Filmen var en anklage mot institusjonsomsorgen, framstilt som et inhumant system for å oppbevare alle diagnoser som ikke passet inn i samfunnet. I Europa og Nord-Amerika kranglet fagfolkene om hva som var best for folk. Det skulle bli starten på den senere nedbyggingen av de store institusjonene utover 1980- og 90-tallet.

– Det var en utrolig spennende tid politisk og faglig. AKP m-l (den marxistisk-leninistiske bevegelsen, journ. anm.) var i framgang. Det var store debatter om å bryte hierarkiene og desentralisere tjenestene.

Den gangen hadde unge folk bare et kortvarig tilbud om behandling på Statens senter. Etter åtte til ti uker sendte senteret dem tilbake det kommunale barnevernet. De ble svingdørspasienter.

– Ungdommene kom tilbake til oss igjen. De fikk det ikke noe bedre. Det var da ideen ble vakt til live om å lage et alternativ.

PENT: Aleris' bofellesskap kan se flott ut, men selskapet er kun leietaker. Finansieringen som følger beboerne brukes ikke til å kjøpe opp eiendom. - Flott at våre ungdommer kan bo slik, mener Sandøy.

Tri Nguyen Dinh

Ble aktivister

Det var mens Sandøy hospiterte på Franshamar gård, Hasselakollektivet og Maria Pol-klinikken i Stockholm at ideene fikk utkrystallisere seg. Bevegelsen brukte arbeidskollektiv, fellesskap og personlige relasjoner som behandlingsstrategier.

De ble aktivister. Målet deres var å endre lovene som styrte barnevernet. De ville blant annet ha mulighet til å bruke tvang.

Lovverket var meningsløst så lenge det lot ungdom administrere seg selv til grunne, mener Sandøy.

Foreldre og barna kunne den gang bare si nei, så måtte barnevernet holde seg unna. Ungdommene glapp for hjelpeapparatet. Imens akselererte misbruket av rusmidler i ungdomsmiljøene.

Det ble ingen legekarriere. Sandøy utdannet seg i 1981 til sosionom. Han var med i oppstarten av Tyrili-kollektivet. Han var med i Riksforbundet for et narkotikafritt samfunn (RNS). Denne aktivistbevegelsen mot narkotika utga sitt eget magasin, «Mot», med en tydelig agenda for en mer restriktiv narkotikapolitikk. De støttet bruk av tvang i behandling av barn og unge med betydelige rusproblemer.

Sosialkontoret skapte passive klienter

Sosionomutdanningen ble en øyeåpner. Sandøy hadde tre måneder med praksis på sosialkontoret på Tøyen i Oslo.

– De som oppsøkte oss var 40- og 50-tallsgenerasjonen av arbeidsløse. Mange krigsveteraner. Det eneste jeg kan huske at vi gjorde, var å sitte og vurdere hvor mye penger de skulle få, så de kunne overleve på et minimum. For meg var ikke det sosialt arbeid. Det var en videreføring av en statisk situasjon. Jeg tenkte at slik kan jeg aldri jobbe. Sosialt arbeid er for meg å bidra til endring, hos enkeltmennesket eller i systemet.

I 1982 omsatte han tankene i handling. Sandøy ble med på å starte opp Fossumkollektivet i Østfold. På Fossum gård i Spydeberg bygget de opp et langtidstilbud til unge med rusproblemer. Det var inspirert av den svenske kollektivbevegelsen. Ti år med erfaringer senere, i 1991, var Sandøy en av medstifterne til Barnevernssenteret på Kolbotn. Innen et par år var det omgjort til aksjeselskapet Ungplan AS.

– Vi tenkte vi skulle være konsulenter for det offentlige. Men ganske fort merket vi at kommunene og fylkeskommunene ikke var interessert i rådene våre. De ville ha komplette behandlingsplasser.

TRAVELT: Erik Sandøy kjører med full timeplan. Uka fordeles på Oslo og Stockholm.

Tri Nguyen Dinh

Privat barnevernsboom

Etterspørselen skjøt i været mens kommunene prøvde å gjøre bot for gamle synder. De såkalte mappebarna var barn som hadde blitt sendt mellom etatene i årevis uten å få hjelp. Regjeringen nedsatte et utvalg, Sandemann-utvalget. Nå skulle alle barn og ungdommer utredes med forslag til konkrete tiltak. Men kommunene hadde ikke tiltak å tilby.

Over natta åpnet det seg et barnevernsmarked.

– Det ble en boom av private. Alle og enhver kunne starte opp. Det eneste du trengte var a: et hus, og b: en kontakt i fylket eller kommunen.

Barna ble raskt fordelt, med lite regulering eller kvalitetskontroll av de private entreprenørene, ifølge Sandøy.

– I mange tilfeller var det ren oppbevaring. Dette viste statens mangelfullhet. Man bare brukte det som fantes.

Mange av de kommersielle tiltakene fungerte godt, mener Sandøy, men mye framsto som rart.

Anklaget som velferdsprofitører fra dag én

Kritikken mot Barnevernssenteret og Ungplan startet fra dag én. Den kom bardus på Erik Sandøy.

– Vi var politisk naive. Etterspørselen fra kommunene var stor. Vi hadde trodd dette var noe samfunnet ville ha.

På 90-tallet holdt de en gjennomsnittspris per plass på en halv million kroner per år. Det var mindre enn fylkeskommunene ville brukt på å bygge tiltak selv, og oppdragene strømmet på.

Barnevernssjefen i Akershus var i tvil om Barnevernssenteret drev lovlig (Aftenposten 4. juni 1992). Ifølge barnevernloven kunne ikke privatpersoner formidle omsorgstiltak. Men Barne- og familiedepartementet under ledelse av Grete Berget (Ap) lot det passere. Det viktigste var at barnas interesser ble ivaretatt, ifølge departementets ekspedisjonssjef.

Likevel tiltok kritikken utover 90-tallet. Akersgata og sosialarbeidernes fagblad Fontene rettet kritiske søkelys mot det redaksjonene tolket som profittmotiv. «Tjener millioner på verstinger», skrev VG i 1999. De siktet til 3,5 millioner kroner som Ungplan skulle ha til overs etter beregnet skatt.

– Vi reagerte med skuffelse og uforståenhet. Men etter hvert har vi sett at det handler om systemkritikk, sier Sandøy.

De første ti årene var etterspørselen voldsom. Så var markedet mettet. Oppdragsgiverne satte på bremsene. Reguleringene kom på plass med krav om kvalitet og kompetanse. Bransjen ble etterhvert proffere. De laget en egen bransjeforening for barnevern i NHO Service.

– Det var ikke slik at alle tjente masse penger. Det gjorde kun de som tok snarveier og forsvant etter fem år med pengene.

Det var bare bra å få luket ut cowboyene, mener Sandøy. De som overlevde var de som passerte kvalitetssjekken.

Ifølge Sandøy var årene fram til Aleris kjøpte dem opp i 2005 langt fra lukrative.

– Jeg opplevde flere ganger å lede et selskap med 150 ansatte og tvile på om jeg kunne lønne dem neste måned. Vi i ledelsen avsto fra lønn flere måneder på rad. Jeg har blitt vant til kritikken om å være velferdsprofitør. Det er et ideologisk basert, medieskapt begrep. Det rammer egentlig ikke.

De som profiterer, ifølge direktøren i Aleris Omsorg Norge, er de som bruker tjenestene.

Tri Nguyen Dinh

Utenlandsk kapital overtar velferdsmarkedet

Velferdens marked har det siste tiåret vært preget av store, ofte utenlandske, konserner som kjøper opp store og mellomstore private barnevernstiltak.

– Det er betimelig å spørre om motivene bak oppkjøpene. I eierstrukturens bakland handler det til syvende og sist om å tjene penger. Dilemmaet for samfunnet er hvorfor disse store konsernene skal få etablere seg og om man skal la det skje. I Ungplan sto valget mellom å fortsette med utrygge arbeidsplasser, eller sikre trygge arbeidsplasser og gode tilbud for barn og ungdommer.

Da de fikk tilbud om å bli kjøpt opp, var valget enkelt.

Morselskapet, svenske Aleris AB er eid av Investor AB. Dette er det utøvende ledd i familien Wallenbergs forretningsimperium. Ifølge Sandøy er det en langt bedre løsning å være under Investor enn å være kontrollert av spekulanter registrert i skatteparadis, slik flere av konkurrentene er.

– Vi ønsket en eier som var genuint interessert i å la oss vokse innen våre egne rammer, og som sørger for at overskudd reinvesteres i driften.

Stordriftsfordeler sikrer arbeidsplassene: Ved manko på oppdrag ett sted, kan ansatte arbeide andre steder i selskapet. Aleris har rykte for å være gode på intern skolering og tilrettelegging for videreutdanning.

– Verdier skapes, dermed blir selskapet mer verdt. Det er dette som er interessant for Investor, ikke å hente utbytte. De ønsker å være en samfunnsaktør i uoverskuelig framtid, sier Sandøy.

Det er ifølge årsregnskapene ikke tatt ut utbytte av Aleris Ungplan/Omsorg siden oppkjøpet for 12 år siden.

LO-kongressen vil utrede velferdsprofitører

LO-kongressen 2017 krevde at det blir nedsatt et utvalg som skal utrede hvordan vi kan sikre at penger bevilget av det offentlige går til å sikre gode tjenester, ikke til privat profitt.

– Jeg tror det er en god idé å se på hvor pengene går. Jeg er helt enig i at penger bevilget til offentlig hjelp og omsorg skal komme brukerne til gode, gjennom å investere i bedre tiltak, økt kompetanse, gode arbeidsvilkår. Det er en grunnleggende forutsetning.

– Den dårlige modellen er å tjene penger som du så tar ut. Den gode modellen er å skape verdier i selskapet som gjør selskapet mer verdt, slik at morselskapet eventuelt kan selge selskapet sitt mot profitt. I så fall misbruker man ikke skattepenger.

Driften bør også være langsiktig.

– Det er en negativ utvikling når selskaper med bare fem til åtte år på baken blir kjøpt opp fordi de anses som interessante objekter i et større spill. Ikke fordi de leverer spesielt gode tjenester.

Et søk på nettet viser at det norske oljefondet i fjor hadde 3,7 milliarder kroner investert i Investor AB. Det norske folk er medeiere i Aleris Omsorg og tjener altså på at de kommersielle velferdstjenestene stiger i verdi.

Fortsatt idealist

Så lenge man er tro mot sine faglige idealer, er kommersielt barnevern liv laga, mener Sandøy.

– Jeg synes jeg har vært privilegert og heldig. Jeg er ikke like ung lenger, men jeg har fortsatt idealismen for å skape endring for noen av samfunnets mest utsatte. Det mener jeg vi greier.

– Fra mitt ståsted mener jeg vi har vært med på å utjevne forskjeller i samfunnet. Vi har greid å bygge fagmiljøer som gir tusenvis av ungdommer et reelt alternativ innen behandling og omsorg som ikke ville vært mulig innenfor de offentlige rammene i velferdsstaten.

Gjennom faglig konkurranse med private tilbud har også de offentlige tilbudene blitt bedre, mener Sandøy.

Isteden for å si nei til alle kommersielle aktører, burde LO og andre aktører være mer interessert i å skjelne mellom ulike typer eiere og motivene deres, mener Sandøy. Han viser til VGs opprulling rundt Fyrlykta. Denne stiftelsen formidlet fosterhjem for statens barnevern. Men bare halvparten av betalingen gikk til formidling og oppfølging av fosterhjem. Resten gikk til eiendommer, millionlønninger og medlemsavgifter. På fire år klarte Fyrlykta å hente ut 52 millioner kroner i ren fortjeneste.

Det kan se ut som han har det politiske hovedfeltet i ryggen. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok våren 2017 å ikke gå inn for et forbud mot profitt på velferdstjenester. De konkluderer som Sandøy, at velferdsstaten trenger private hjerner og hender – så lenge gode hensikter styrer profittmotivet.