«Jeg har gått på jobb med over 40 i feber, bare for å holde meg borte fra Nav-systemet»

KATHRINE GEARD (tekst og foto) PAUL S. AMUNDSEN (foto)

kathrine.geard@fagforbundet.no

Hun er en iherdig samler. I fem år har hun krummet nakken, trosset sykdom og motgang, og unngått Nav, bare for å kunne samle opp de 8000 arbeidstimene som kreves for å få godkjent arbeidserfaring.

Det store målet til Heidi Johansen (60) er nemlig å ta fagprøven i helsefagarbeid.

Teoriprøven bestod hun allerede i 2013, men årene som fulgte har vært en evig kamp for å samle nok arbeidstimer. Nok til å leve av, og nok til å fullføre omskoleringen.

– Nå sier jeg til meg sjøl: Heidi det er bare å jobbe på, så når du målet.

Slik snakker bare en vinnerskalle.

– Du kan ikke leve sånn når du er over 60 år. Det er steike umulig. Bare prøv det den som vil.

Paul S. Amundsen

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Tidlig i jobb

60-åringen disker opp med hjemmelaget lammerull, sylte og roastbeef i leiligheten i drabantbyblokken i Loddefjord i Bergen.

Maten bør selvsagt lages fra bunnen. Det er også Kvæfjordkaka som står og frister på salongbordet.

Hun forteller om oppveksten i Bø i Vesterålen, i en søskenflokk på åtte. Om mora som tok seg av gården mens faren solgte fisk.

Heidi giftet seg tidlig og jobbet både som hjemmehjelp, pleieassistent, på filetfabrikk, og etter hvert som renholder i Forsvaret.

Mannen var kystfisker, men det var lite jobb å få.

Familien, som etter hvert flyttet til Bergen, ble til fem.

Dette var Norge på 1970- og 80-tallet. Forskjellene mellom høy og lav på samfunnsstigen har aldri vært så liten som da.

Ungene i nabolaget gikk ut og inn. Heidi satt i foreldreutvalget, bakte kaker til ungenes aktiviteter og jobbet på Haukeland sykehus som renholder. Hun var tillitsvalgt i daværende Kommuneforbundet og engasjerte seg politisk i Arbeiderpartiet.

Hun hadde jo aldri vært noe annet enn arbeiderklasse, det var her hun hørte hjemme.

Under fattigdomsgrensa

Da ekteskapet tok slutt i 2002 startet et liv som alenemor for tre halvvoksne unger. Og en lang nedtur.

Hun hadde blitt avdelingsleder i rengjøringsbyrået AB Renholdsservice, men selv i full jobb var økonomien trang.

– Ungene hadde et trygt hjem, men jeg hadde for eksempel ikke mulighet til å ta dem med på ferie.

Hun kranglet med skolen om leirskoler og annet som kostet flesk, og fant alltid en løsning. Bakte, sydde eller skaffet penger på annet vis. Etter en TV-debatt om folk som måtte klare seg på 7.500 kroner i måneden, måtte hun konstatere at så mye penger hadde hun aldri hatt da ungene var små. Eller som datteren påpekte: ”Mamma, vi har bestandig vært under fattigdomsgrensa”.

PRAT: Heidi Johansen har god kontakt med kollegaer og beboere.

Paul S. Amundsen

Lykkelandet Norge

Heidi Johansen irriterer seg ikke over andres velstand. Men at de rike får skattelette mens de som har lite ikke får noe – det er ikke greit i Johansens hode.

– De som har mest, får enda mer mens vi andre får faen i meg ingenting.

Det er klart et slikt sinne kommer fra et sted.

I 2006 havnet hjemmet nesten på tvangsauksjon, men Heidi klarte å jobbe seg bort fra det. Samme år tok hun markedsføring på BI og ble ansatt som renholder med 25 prosent lederansvar på en videregående skole i byen.

Her gjaldt det å stå på.

– Min mor sa alltid at når det ikke kan bli svartere, kommer en løsning. De som tenker sånn, de gjør deg glade. Men skaper du deg en haug forventninger, vil du bli skuffet.

Jaget etter status og vellykkethet har hun liten sans for.

– Lykkelandet Norge gjør meg forbanna. Jeg blir lykkelig av å gå meg en tur.

Når turboen blir stille

Men lederjobben var ikke slutten på nedturen for Heidi.

Kort fortalt endte det med en tung psykisk smell, med påfølgende sykmelding og medisinering. I kjølvannet fulgte konflikter på arbeidsplassen, og på toppen av det hele pleiet hun en søster som var dødssyk av kreft.

I dag kan hun sitte i sofaen med strikketøyet og se tilbake på denne mørke tiden.

Den gangen hun ikke tok telefonen, men lå på sofaen og funderte på om livet var verdt å leve. Også ungene ble stengt ute.

– Det var en forferdelig tilstand. Jeg som alltid hadde vært så aktiv, alltid hadde hatt overskudd. Når turbofolk som meg blir stille, er det noe alvorlig feil. Mange rundt meg har hatt det tøft. Ungene var redde, forteller hun.

Satset alt på ett kort

Siden Heidi nektet å bli utføretrygdet, sendte legen henne på rekreasjon, noe som ble et stort lyspunkt.

Hun gikk turer i fjellet og leste dikt av Øverland.

Hun fulgte rådet fra legen, som ba henne komme seg bort fra arbeidsplassen.

Nå skulle hun satse alt på ett kort: Å ta fagutdanning som helsefagarbeider.

Å lese to års pensum på et halvt år, samtidig som hun gikk på medisiner som svekker konsentrasjonsevnen, var fryktelig vanskelig. Å skaffe seg nok praksis verre.

Hun oppsøkte det ene sjukehjemmet etter det andre. Og da hun endelig fikk napp, føltes det som en befrielse.

– Det var godt å ha arbeid. De var glade for at jeg kom, og tok i mot meg med åpne armer.

SMIL: Det er alltid et smil å få fra Heidi Johansen, som er godt likt av beboertne på sykehjemmet.

Paul S. Amundsen

– Du får ikke sove

Snart løp hun mellom fire forskjellige sjukehjem i byen. En løsarbeider, tilkalt når andre av en eller annen grunn ikke møtte på jobb.

Det ble mange folk og steder å forholde seg til. For mange. Til slutt lå hun våken om natta og prøvde å plassere ansiktene til steder og rom, holdt på å bli sprø.

Johansen tror mange ikke forstår hva det vil si å gå på timer.

– Du lever i en boble. Det går ut over nervene. Du får ikke sove. Det tar fra deg alle muligheter som menneske. Du lever på en vulkan. Jeg kan ikke beskrive det på en annen måte.

Den konstante uforutsigbarheten om arbeidstid og hva hun fikk å leve av endte med høyt blodtrykk, stressrelatert astma og til slutt sykehusinnleggelse sommeren 2015.

Nektet å bli ufør

Nav foreslo 50 prosent uførhet, men Heidi nektet. Hun ville og måtte jobbe for å fylle praksiskravet.

Men hun kunne ikke lenger gå på timen her og der.

– Du kan ikke leve sånn når du er over 60 år. Det er steike umulig. Bare prøv det den som vil.

Etter å ha insistert på en fast prosentstilling, fikk hun endelig en 17 prosents stilling på B-sykehuset, drevet av Bergen kommune. Ikke mye, men den lille oppmuntringen skulle vise seg å få avgjørende betydning.

Alle liker Johansen

Stillingsprosenten ble etter hvert jekket opp til 25 prosent, og da Arbeidsmiljøloven ble endret slik at deltidsansatte som hadde noe avtalt arbeidstid i bunn fikk rett til mer fast jobb, kom endelig vendepunktet.

– Gud, tenkte Johansen, endelig skjer det noe.

Med hjelp fra Fagforbundet i Bergen fikk hun 70 prosent fast stilling i desember i fjor.

Turnusen lignet ikke grisen, det var lite helgefri i sikte. Men det var ta det eller la være.

– Jeg var i himmelen, men torde ikke ta av før jeg så det skriftlig, før jeg så det på lønninga. Det å endelig kunne få 70 prosent.. da veit du i hvert fall at du kan betale regningene dine, sier hun med et lettelsens smil.

Selv om 19.000 kroner i måneden og huslån som drar over halvparten, ikke gir rom for mange sprell.

Heidi Johansen og beboere Svein Olav Soldal. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/FAGBLADET

Kathrine Geard

«Sprudlende og energisk»

Når Heidi går inn døra på B-huset er det aldri uten et smil

Hun omfavnes av Svein Olav Soldal som er en av beboerne, plukker opp noe som ligger på gulvet, lager mat, steller, går tur og leser dikt.

Ingen blir sittende apatiske foran TV-en så lenge Heidi kan gjøre noe med det.

En gang fikk hun høre at det skulle være stille ved matbordet.

– Herregud, det er jo ikke begravelse heller. Så smatt hun mellom pasietene og begynte å prate.

Ikke rart hun er populær, både blant pasienter og pårørende – og kolleger. En av sjefene skrev følgende attest: «Som person er hun sprudlende og energisk, med en enorm medmenneskelighet for sine pasienter og kollegaer».

Skiftet politisk syn

På veien gjennom en skjærsild av et arbeidsliv har forholdet til hennes gamle parti kjølnet, og hun har etter hvert fått mer sans for partiet lengst ut på venstrefløyen.

60-åringen er bekymret for framtida til barn og barnebarn. For hva de skal leve av, og om de får arbeid. Om velferdssamfunnet vil rakne.

Hun mener noe av svaret ligger i innvandringspolitikken.

At vi må ta i mot dem som er politisk forfulgt, men at det må stilles krav. De fleste innvandrere ønsker også det, tror Johansen.

Men partiet hun snuser på fram mot høstens valg er partiet til Bjørnar Moxnes, Rødt.

– Jeg vet ikke hva jeg vil stemme, men Moxnes ivaretar arbeidsfolk. For meg er arbeid, en lønn å leve av, pensjonen og ikke minst faste stillinger aller viktigst.

Bra med fagforeninger

Det fine ved Norge, syns Heidi Johansen, er god velferd og at alle må bidra og betale skatt. Det er også bra at mange er organisert i fagforeninger. Det gjør det lettere å kjempe gjennom forbedringer.

For egen del uroer hun seg over pensjoner som reduseres og frykter en alderdom som enslig og hjelpetrengende.

– I dag skal du jo bo hjemme. Hvis hjemmesjukepleien har vært hos deg om morgenen, så får du ikke gått på do før de kommer igjen langt utpå dagen. Man tenker jo på disse tingene, sier hun stille.

En feriedrøm

Men før det, drømmer hun om å reise til en varm plass sammen med barn og barnebarn, noe hun aldri har gjort før.

Det var nære på i fjor høst, da ungene hadde en hemmelig plan om overraskelsestur. Men så måtte det hele avlyses da det ene barnebarnet fikk en alvorlig sykdom.

Tida etterpå har vært tung for alle.

Nå er det Heidis tur til å være en positiv røst, som sprer håp.

Drømmen om felles sydentur lever derfor videre. I mellomtida gjør hun alt for å holde seg frisk.

I panikk for å bli sjuk igjen jobber hun med munnbind og ber folk snu seg bort om de hoster.

– Jeg har gått på jobb med 40 i feber, bare for å holde meg borte fra dette Nav-systemet.

– Men nå har du jo fast jobb, det er faktisk lov å bli sjuk.

– Joda, jeg er utrolig takknemlig for det. Jeg skal klare meg på 70 prosent og noen ekstra vakter innimellom. Uføretrygd ville vært døden for meg.