«Jeg kunne jo tatt meg en butikkjobb og tjent 50 kroner mer i timen»

MERETE HOLTAN GARTÉ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

SISSEL M. RASMUSSEN (foto)

sissel@lomedia.no

«Explore your limits».

Ordene står klistra på veggen inne på Elixia Tunejordet i Sarpsborg. Musikken pumper fra store høyttalere inne i treningsrommet. Tredemøller og spinningsykler står plassert foran instruktøren som pisker de svettende framover, framover, selv om de står bom stille.

For mens foreldrene svetter av seg hverdagens stress og mas, passer Veronika Andersen ungene deres.

Inne på Elixia kidz triller hun en baby i søvn. Hun er 46 år og resepsjonist, renholder og kidz-ansvarlig i fulltidsstilling. For dette tjener hun 155 kroner og 86 øre i timen.

For å spe på inntekten vasker hun i et båthus nede i havna på Kråkerøy. Ekstrajobben er bedre betalt: 170 kroner timen. Til sammen gir det henne en årslønn på 308.000 kroner. For to jobber.

Explore your limits.

Sissel M. Rasmussen

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

På lønnsbunnen

Timelønnen til ansatte i treningssentre ligger i snitt 40 kroner under renholdernes lønn. Startlønnen er 132 kroner timen, noe som gir en årslønn på rundt 257.400 kroner, omtrent halvparten av snittlønnen i Norge.

Og selv om de fleste som jobber i treningsbransjen er fast ansatte, så har de ikke fast lønn. Veronika er et av unntakene, kollegaene får bare betalt hver time de har kunder. Og de får ikke lønn for å forberede treningstimene.

Lav organisasjonsgrad er ifølge Terje Mikkelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund hovedforklaringen på at ansatte i landets 1100 treningssentre er blant de aller lavest betalte i Norge.

Av de rundt 10.000 ansatte i bransjen er bare 200 medlemmer i forbundet.

– At resepsjonister og andre servicemedarbeidere har så lav timelønn, henger sammen med den lave oppslutningen om organisasjonen. Arbeidsmandsforbundet står ikke veldig sterkt i lønnsforhandlingene når vi knapt har noe ris bak speilet ved en eventuell konflikt. Da er arbeidstakerne prisgitt selskapene og hvor de mener de ansatte skal ligge lønnsmessig. Dessverre er de visst av den oppfatning at det er greit at de ansatte er blant de dårligst betalte i Norge, sier Mikkelsen.

Fett på toppen

Kontrasten kunne nesten ikke vært større når vi ser på hvordan det står til på toppen i treningsbransjen.

Ifølge Virke Trening ble det i 2015 omsatt for 4,5 milliarder kroner i treningsbransjen. En bransje som domineres av store kjeder, hvor SATS Elixia er størst, med en gjennomsnittlig omsetning per senter på 19,7 millioner kroner i 2016. Den nest største kjeden, 3T, omsatte for 14,8 millioner kroner.

Et eksempel på at dette kaster av seg, er den tidligere sandvolleyballstjernen Bjørn Maaseide, som inntil mai i år sjef for den norske delen av SATS Elixia, med aksjer i selskapet. Dagens Næringsliv skrev nylig at Maaseide i fjor tjente 24 millioner kroner. Drøye ni av disse kommer fra investeringsselskapet Maaseide Promotion, der eierandelen i SATS Elixia er plassert, og Maaseide sa til DN at investeringen i SATS Elixia «har jo gått veldig godt det siste året.»

Michael Kors på ebay

På gulvet ligger Wilmer på åtte måneder og sikler og smiler, mens jevngamle Ola utforsker en bordkant. Veronika holder oppsikt med de to babyene mens hun dytter ei leke bort eller tilbyr en slurk melk fra flaske, lar dem ellers få pusle i fred.

Mens hun forteller om hvordan hun tidlig lærte å leve på lite.

– Jeg vokste opp i de harde 80-åra, vet dere. Jeg husker at flere av venninnene i gata flytta fordi foreldrene måtte selge huset. Og vi ungene måtte klare oss med hjemmesydde klær.

80-årene var tida for Isba-støvler, Ball-gensere, Millet-jakker og Levis 501. Veronika hadde alt sammen.

– Men bare lookalikes. Vi hadde jo ikke råd, så vi kjøpte kopier.

Hun henter veska si fra et bord og vrenger innsida ut.

– Se på merket! Michael Kors! 129 kroner på ebay – bare juks. Jeg har én rosa og en blå.

TØFFE TAK: Hadde Veronika skulle tegnet en lykkekurve over livet sitt, hadde den fått en brå nedtur for noen år siden. - Jeg hadde ikke råd til å skille meg, sier hun.

Sissel M. Rasmussen

Klassisk arbeiderklasseoppvekst

Veronika Andersen vokste opp i en klassisk arbeiderfamilie i et klassisk arbeiderstrøk, i et husbankhus bygd av faren og farfaren, like ved fjorden. Byggefeltet lå kort unna barnehage og skole, der var felles grillfester i hagen og kort vei til venner.

Faren var formann i polyesterfabrikken til Jotun, tillitsvalgt og aktiv i Kråkerøy Arbeiderparti. Moren jobba på Stabburet, uføretrygdet fra hun var 60, etter år med høytrykksspyling og bøttevask. Veronikas lillesøster er blitt danser og koreograf, med eget studio.

Lav lønn over hele linja. Og gjerne en ekstrajobb på si.

– Pappa la gulv på kveldene for å tjene litt ekstra, forteller Veronika.

Aldri følt skam

– Syntes du at dere manglet noe?

– Egentlig ikke. Mamma tok med seg leverpostei fra jobb, og så hadde vi jo båten.

Båten var en 33 fots Limberg-krysser som faren brukte to år på å støpe selv. Hver sommer putret familien Andersen avgårde og ble på fjorden i tre uker. Eller de satte seg i bilen, en Volvo Amazon med campingvogn på slep, og kjørte gjennom Europa, til det gamle Jugoslavia.

Billig, og bra nok. Veronika har aldri følt noen skam over å ha dårlig råd.

– Nei, jeg bryr meg ikke om hva folk synes. Og har aldri følt noe savn etter å leve noe annerledes.

Hun drar på i østfolddialekt. Smiler masse, ler masse, ser på livet med det hun kaller en velsignet naivitet. Men av og til kommer dette draget over ansiktet. Som forteller at det har ikke alltid vært like lett.

For noen år siden brøt Veronika ut av av et 15 år langt ekteskap.

– De siste tre-fire årene var ikke bra for meg. Men jeg hadde ikke råd til å skille meg.

Bedre råd på trygd

Veien fram var brolagt med liten utdanning, dårlig betalte jobber og deltidsstillinger. Johansen hadde aldri sansen for skolens teori og begynte på elektrolinja etter ungdomstrinnet. Fra hun var 18 år jobba hun hos moren på Stabburet, med pølser, hermetikk og vasking, og så ble hun gravid.

20 år gammel fikk hun Silje, fem år senere kom Oliver. Ektemannen var student og de to leide andreetasjen hos svigerforeldrene for 2000 kroner i måneden.

Da Oliver var baby, skilte Veronika og barnas far lag. Veronika kjøpte seg en liten Obos-leilighet til 325.000 kroner, med moren som kausjonist. Samtidig mistet Veronika jobben på grunn av storoppsigelser i Stabburet.

Heldigvis hadde hun trygd.

– Jeg fikk barnetrygd og morstrygd, som det het den gangen, og jeg levde bra. Jeg hadde utbetalt mer i måneden enn nå, egentlig.

FORMANNEN OG LITA: Veronika møter som regel pappa Johannes i havna. Cocker spanielen Lita skal snart få løpe fritt.

Sissel M. Rasmussen

Korpstur ble vanskelig

Andersen begynte å jobbe i babypassen i treningskjeden SATS, ofte var lille Oliver med på jobb. Så møtte Veronika mannen hun var gift med i 15 år, flytta inn i et hus og hadde det hun kaller en «grei økonomi».

Men ikke greiere enn at hun fikk problemer med å sende datteren på utenlandstur med korpset.

– De skulle til Italia, og det kosta en del penger. Siden det var vanskelig for meg, fikk vi til en ordning hvor barna kunne spare i to år før turen, 200 kroner i uka.

Veronika jobbet på den tida 80 prosent i det som var blitt SATS Elixia.

– Jeg hadde ikke alltid råd til de 200 kronene, og måtte spørre mamma om hjelp.

– Hadde du noen gang dårlig samvittighet for at ungene dine ikke fikk vært med på ting?

– Egentlig ikke. Jeg tror ikke de led noen nød.

Som på signal får Veronika en telefon. Hun tar opp den gamle Samsung-modellen og svarer datteren på 25 år at ja, hun kan låne litt penger. Silje har skadet hånden i bakeriet hvor hun jobber og venter på sykepenger til seg og familien. Det inkluderer også Veronikas barnebarn Mina på fire år, livets dessert og den Veronika koser seg aller mest med.

– Vi får dele på det vi har, sier hun til datteren. Til oss:

– Jeg kaller dem oljebarna. De er egentlig litt småbortskjemt.

Bordsmør til åtte kroner

Veronika Andersen ble igjen «lykkelig skilt», som hun sier. Hun kjøpte seg leiligheten hun bor i i dag, en toroms til 1,2 millioner noen steinkast fra der hun vokste opp.

Nå fulgte halvannet år med å se på alle prislapper. Og å jobbe døgnet rundt.

– Jeg hadde kun 14 dagers ferie og jobba alle helligdager. I helgene satt jeg inne, men det var ikke så farlig – jeg inviterte venninner over, og så lagde vi mat og drakk rødvin.

Det var på dette tidspunktet Veronika skaffet seg ekstrajobben i båtforeningen. Og lærte seg at bordsmør fra First Price til åtte kroner er like godt som Soft-margarin til 25. Hver fjortende dag kjører hun til Sverige for å fylle opp fryseren.

– Jeg bruker opp alt, til det er tomt.

BESTYRER: Veronika har ekstrajobb som bestyrer i båtforeningens hus på Kråkerøy. I praksis betyr det å gjøre i stand og rydde etter fester.

Sissel M. Rasmussen

Spa? Nei, takk

Babyene i kidz-avdelinga blir hentet, nå er det vasking. Veronika henter trallen med mopp og kluter. Sveiper over gulvet med taktfaste bevegelser mens hun roper til gutten i dusjen at «det er damer her, altså!».

Humør og energi. Hun trives himla så godt i Elixia. Andersen er tillistvalgt på arbeidsplassen og jobber for bedre vilkår for seg selv og kollegene. Hun vet hun er i et serviceyrke i en ung bransje, og at hun er underbetalt.

– Trivselen har alt å si, det er derfor jeg er her. Jeg kunne jo tatt meg en butikkjobb og tjent 50 kroner mer i timen.

I spa-avdelingen er det levende lys og dus musikk. Veronika går over flisflatene med desinfiserende middel. Det må være fristende å sette seg ned å slappe litt av i badstua. Unne seg litt luksus.

– Nei, nei, sier Veronika og ler. – Luksus for meg, det er noe helt annet. Det er å sitte i båten, ute på fjorden. Det er fristedet mitt. Det er «hytta».

LUKSUS KOSTER: Veronika har en fysisk aktiv jobb og klarer mer enn full stilling. – Men har du en 100-prosentsstilling i Norge i dag, skal du jo egentlig kunne klare deg økonomisk.

Sissel M. Rasmussen

På tilbud

Det er fredag, og Veronika skal møte kjæresten Alan (49) i havna. Hun setter seg i sin Mercedes fra 2001. Kjører den samme ruta hver dag og ser ingen grunn til å bruke blinklys på turen gjennom Sarpsborg, isteden peker hun. På lagerutsalget «Ille billi», der hun ofte handler på 70 prosent, forteller hun at hun i fjor sommer skeiet ut og kjøpte kjole til fullpris. Den kostet 499 kroner.

Vi passerer bensinstasjonen hvor hun fyller diesel hver mandag, da det er billigst.

– 10,99 eller 11 kroner, av og til 10,45, lister hun opp, før hun svinger inn foran Åsen borettslag, der hun bor. Møblene har hun funnet på Finn og pusset opp selv, men gulvlistene ligger strødd og balkongen er naken.

Livet er ikke her i toromsen nå, det er med Alan i båten.

– Se, der er havna. Det skal bli deilig å komme ned der, sier Veronika.

FORELSKA: De har kjent hverandre «i alle år». Nå er Alan og Veronika kjærester.

Sissel M. Rasmussen

Lånte av pappa

Egentlig hadde hun ikke råd til båten «Can-Can». Den er 36 fot lang, fra 1970 og kostet 245.000 kroner.

– Jeg er ikke betjeningsdyktig i banken, selv om jeg har sikkerhet i leiligheten, så jeg måtte låne 200.000 av pappa.

Veronika pakker i en fart, nå kan helgen starte. Rødvinsdunken til 150 kroner på Systembolaget står allerede klar i båten, og fryseren er fylt med kjøtt og frossengrønnsaker til 10 kroner pakken, der én pakke holder til tre middager.

I havna gir hun Alan et kyss og rusker cocker spanielen Lita bak ørene - «har du bada nå, tjukka?»

Det er kjærlighet i det spørsmålet. Det er kjærlighet i det kysset. Lyset står inn på båtene, og der er Veronikas pappa også.

– Intervjuer du henne om arbeiderlivet? spør Johannes. – Ho er blondine, veit du, de kan'ke betale henne no' mer.

Feirer med restaurantburger

Humor for å avvæpne, båtliv for å kjenne frihet i begrensningene. Veronika lar Lita snuse rundt på gresset før hun går ut på brygga. Peker mot Hankø og fiffen, kipper av seg skoene og hopper om bord i «Can-Can». Der fyller hun i rause glass av hardplast med «Barone Rosso» og forteller at hun og Alan vanligvis tar seg et tokronersrundstykke fra Kiwi på vei ut, før de fyrer opp grillen på kvelden.

– Men i dag skal vi feire. Alan har akkurat fått lønn, og lurte på om jeg ville være med ut på restaurant. Sand Marina på Hvaler – «skulle vi tatt en burger der?» spurte han.

Veronika smiler.

– «Det får vi se på», svarte jeg, «vi har entrecôte i fryseren». Burgeren koster 199 kroner.

SER TIL HANKØ: Hun har utsikten og frihetsfølelsen, og den er gratis. Her står Veronika på fjellrabben i havna på Kråkerøy.

Sissel M. Rasmussen

Drømmen lever

«Can-Can» flyter utover. Det lukter salt sjø, Ramlösa og pappvin. Lita sovner i matmors fang, Alan står til rors, og Veronika peker på leilighetene som nærmest vokser opp av vannskorpa.

Minimalistiske og nybygde, og priset deretter.

– Jeg skulle jo egentlig bodd der, da. Det må være lov å drømme litt.

Hun ser ned på neglene hun har fått påstøpt av datteren, kjøpt på Ebay. Bruker ikke annen sminke enn maskara, og slang en fuktighetskrem fra Nivea ned i tøybagen da hun dro. Ingen luksus. Bare følelsen av det.

– Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med livet, da. I hvert fall når jeg sitter her i båten, eller ute på en holme med de andre «arbeiderane» mine.

Veronika ser ut som hun kommer på noe. Lyser opp:

– Da sitter vi med fyr på grillen og et glass rødvin i solnedgangen, og lurer på hvordan middelklassen har det.

Så ler hun.

{s1}«Jeg bryr meg ikke om hva folk synes. Og har aldri følt noe savn etter å leve noe annerledes» SKEIV ROMANTIKK: Foran et naust, med Lita, i havna hun er vokst opp i.

Sissel M. Rasmussen