«Jeg tror de fleste i dag har glemt hvordan det er å leve livet helt basic»

CAMILLA ØVREBØ ONDRCKOVA

camilla.ovrebo.ondrckova@fagbladet.no

Ordet «hen», dette kjønnsnøytrale pronomenet som dukket opp for noen somre siden, og fikk de fleste av oss til å fremstå som konservative, passer Maja Müller helt utmerket. Det er slik hun, unnskyld hen, vil bli omtalt.

Så da blir det sånn.

Vi møter sesongarbeideren i kirkebakken ved Ullern kirke i Oslo. En slags fremmed fugl med dreads under capsen og rullings i baklomma. Rett borti gata ligger millionvillaene med ranke hekker og blanke Teslaer i oppkjørslene.

25-åringen plukker opp litt tobakk mellom pekefinger og tommeltott og ruller seg enda en røyk mens hen myser ut over det velfriserte nabolaget. Müller selv bor i en bil på en liten skogsflekk, så langt øst i hovedstaden du kan komme.

– Jeg synes kanskje mest synd på dem. For det er så mange andre fine ting man kunne gjort i livet sitt, enn å jobbe så mye, sier hen og tar et kjapt drag.

– Men de synes sikkert synd på meg. Så da får vi synes synd på hverandre, da, konkluderer hen, smiler skjevt og blåser ut en grå røyksky mot en nesten skyfri himmel.

PÅ KIRKEBAKKEN: Det er store kontraster mellom livet Maja lever i en bil i skogen, og bydel Ullern der hen jobber i sommermånedene.

Anita Arntzen

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Vil være fri og tjene minst mulig

Sesongarbeideren, som er ansatt i Oslo kommune denne sommeren, er nettopp ferdig for dagen. For andre år på rad er Müller hyret inn for å klippe plen, luke ugress og plante blomster på kirkegården i mai og juni. I oktober er det tilbake for å gjøre gravstedene klare for høst og vinter.

Rik blir man ikke av å jobbe tre måneder i året. I fjor ble totaloppgjøret på 75.000 kroner. Men det er akkurat nok til det Müller trenger resten av året. Denne måten å leve på er helt og holdent et bevisst valg.

– Jeg tror det er en reaksjon på at alle i dag vil tjene mest mulig penger, for å kjøpe mest mulig – og kaste mest mulig.

– Det er blitt en kjøp- og kastkultur i Norge, som jeg synes er skikkelig kjipt. Jeg fatter det ikke. Hvorfor kaster man helt fungerende ting for å kjøpe seg nye? Tenk på alle ressursene som blir brukt for å lage disse tingene, sier 25-åringen, og ramser opp: Råmateriale, transport og søppel. I tillegg: – Folk som tjener alt for lite, for at andre skal tjene veldig mye.

Müller snakker så lavt at fuglesangen nesten overdøver ordene. Sesongarbeideren tar ikke så stor plass og vil ikke fordømme andre. Samtidig har Müller et budskap å formidle.

– Vi er alle ansvarlige for hvordan det går med verden videre. Og jeg vil ikke være med på at den skal gå til helvete, slik det ser ut til at den gjør. Alle handlingene våre har en konsekvens. Og kanskje fordi man selv ikke ser eller opplever denne konsekvensen, så tenker man ikke over det. Men det burde vi alle gjøre – og kanskje trenger man heller ikke disse tingene i livet sitt? mener idealisten, der hun sitter i gresset med beina i kors.

SESONGARBEIDER: Maja Müller jobber kun tre måneder i året, for å klare seg gjennom resten av året. Hen vil heller bruke tiden sin på andre ting, enn å jobbe mest mulig for å tjene mest mulig.

Anita Arntzen

– Fanget i en livsstil

Det er flere grunner til at Müller har valgt å leve med minst mulig penger og materielle ting. Hen forteller at det alltid har vært veldig viktig for henne å være uavhengig av samfunnet og staten. Å klare seg selv, på alle måter. Hen har aldri mottatt en krone i offentlig støtte.

– Det motsatte av uavhengig er jo å være avhengig. Slik jeg ser det blir veldig mange fanget i en livsstil. Man gjør seg avhengig av jobb, inntekt eller formue, når man velger seg et stort hus eller en leilighet.

De slitte tøyskoene hviler i sommergresset.

– Jeg tror de fleste i dag har glemt hvordan det er å leve livet helt basic – å klare seg selv ute i naturen, å overleve på egenhånd, og øve seg på å ikke trenge så mange av tingene man ikke trenger.

UTE I SKOGEN: Müller bor ute i skogen et sted i Oslo, sammen med katten Elvis og tre andre som bor i ulike vogner.

Anita Arntzen

Bor i bil i skogen

Müller vil selv helst være så nær og så mye i naturen som mulig. Hen bor i en bil av merket Iveco Daily, som er bygget om til et lite hjem, på et okkupert område i Oslo.

– Bilen min er stor og har en løftelem bak. Det er litt gøy, for da får jeg veranda og åpen løsning.

Ute i skogen i utkanten av Oslo bor de fire stykker og en katt. I biler og ulike vogner.

– Jeg har alltid vært tiltrukket av å bo i bil. Den friheten det gir, å kunne reise rundt og bo der man vil. Når man vil. Det synes jeg er veldig tiltrekkende, så for min del var valget enkelt. Jeg har aldri kunnet forestille meg å bo inne i et hus eller en leilighet med det boligmarkedet og boligpolitikken som Norge har i dag.

Når årets uker som kirkegårdsarbeider er over, setter Müller seg i bilen sammen med en venn og kjører nedover i Europa. Uten for mange planer.

– Dessuten kan du ikke eie så mange ting når du bor på denne måten. Du kan bare ha det mest nødvendige. Og det liker jeg.

HJEM: Bilen er innredet med seng, kjøkkenbenk, oppbevaringskister til klær og verktøy, vedovn (med pipe) og komfyr.

Anita Arntzen

Må slite litt

Müller har innredet de 12 kvadratmeterne i bilen med en stor seng, kjøkkenbenk, gasskomfyr og to kister til klær og verktøy. Bilen har to solcellepanel på taket, slik at okkupanten er selvforsynt med strøm og kan lade telefonen eller tenne en lampe om det trengs. Foreløpig kryper dagslyset inn gjennom et ekstra vindu Müller har satt inn selv. Bilen er også isolert og utstyrt med både pipe og en Jøtul-ovn for kalde dager.

– Jeg vil bo et sted der man må gjøre tingene selv. I bilen min for eksempel, er det ikke bare å trykke på en bryter for å få det varmt. Jeg må ut og hogge ved og fyre opp i ovnen. Trenger jeg vann, må jeg gå ut og hente.

Müller liker nærheten dette gir, til naturen og eget liv.

– Du får mer kontakt med det livet du lever. Det er en veldig god følelse å slite litt for å få det som du vil. Å hogge ved for eksempel. Det er slitsomt, men det gir meg en veldig god følelse etterpå.

Såpebobler i Berlin

Müller valgte tidlig å fri seg fra det såkalte A4-livet. Riktignok vokste hen opp med to foreldre og en lillebror, i en leilighet på Nordstrand. Men etter fullført videregående på Steinerskole i Oslo, bar det rett til Berlin. I fire år bodde hen sammen med 30 andre mennesker i et husprosjekt som i utgangspunktet var okkupert, men som etter hvert ble legalisert og selvstyrt.

I Berlin tjente den alternative norske jenta penger på å lage såpebobler. Når behovet for penger meldte seg, satte hen seg på gata med en hatt foran seg og blåste kjempebobler.

– Det ble nesten som en performance. Og hvem blir ikke glad av såpebobler?

I 2013 flyttet Müller tilbake til Oslo og kjøpte sin første bil. Tiden var inne for å gjøre noe annet.

– Det er veldig dyrt å kjøpe leilighet i Oslo, og jeg liker ikke tanken på at noen skal tjene penger, mye penger, på at andre trenger tak over hodet. Det ønsker jeg ikke å være en del av. Dessuten er friheten veldig liten mange steder. Man skal være veldig ordentlig og innordne seg etter lover og regler. Du kan ikke bare gjøre som du vil, male huset ditt i den fargen du vil eller gjøre det du vil i hagen din.

Håper hen aldri trenger å få seg fast jobb

Müller har aldri hatt en ordentlig, hundre prosent fast stilling. Det håper hen at hen aldri trenger heller. 25-åringen mener livet bør fylles med de tingene man virkelig ønsker å bruke tid på.

– Alle er jo forskjellige og liker forskjellige ting. Og jeg respekterer andre folks valg og måte å leve på. Men jeg tror at fritid og tid til for eksempel familie, venner, interesser og tid til å utvikle seg som menneske, er viktig. Veldig viktig. Man bør alltid utvikle seg som menneske, og da må man ha tid til å tenke og reflektere. Og energi. Nå når jeg jobber så mye, orker jeg egentlig ingenting annet enn å dra på jobb, lage og spise middag og kanskje slappe av litt ute eller på senga før jeg sovner.

Som sesongarbeider på kirkegården står Müller opp i fem-tiden, siden hen liker å være tidlig ute for å rekke å drikke kaffe og spise frokost før dagens dont. Da blir dagene lange og kveldene korte. Seinest klokka 22 legger hen seg for å sove.

– Det er jo ikke meg det er synd på

De resterende 300 dagene i året, ser dagene helt annerledes ut.

Du kan nesten se for deg en fredfull dag på hytta: Knitringen av avispapir, en stor kopp kaffe. Gjerne ute i sola.

Morgenbad i skogstjernet i nærheten, hvis temperaturen tillater det. Etter hvert kanskje en tur til byen for å treffe venner, eller gå på en konsert på kvelden.

Maja benytter seg av at noen utesteder har gratis inngang mot litt arbeid før eller etter arrangementet.

Andre dager går med til å mekke på bilen eller sette i stand møbler og utstyr.

Alle dager tilbringes mest mulig under åpen himmel. Det lille bofelleskapet har et felles utekjøkken der maten for det meste tilberedes. Nesten hver ettermiddag og kveld tenner de bål og sitter sammen til sola går ned og månen opp.

Dette er livet Maja Müller ønsker å leve.

Tilbake på Ullern vandrer vi sammen ned kirkebakken. Müller forteller hvordan skepsisen holdt på å få hen til å si nei til dette intervjuet. Hvilket bilde vi ville tegne.

– Jeg er redd for å bli fremstilt som en det er synd på. For det er jo ikke meg det er synd på. Tvert imot.