Med døden som jobb

BLIR HARDHUDA: Lars og de tre kollegene hans i Oslo kremerer over 3500 lik i året. – Du blir hardhuda av å jobbe på et sted som dette, sier han.

BLIR HARDHUDA: Lars og de tre kollegene hans i Oslo kremerer over 3500 lik i året. – Du blir hardhuda av å jobbe på et sted som dette, sier han.

Werner Juvik

De fleste av oss møter døden en sjelden gang. For krematøren, graveren, sykepleieren og presten er døden en del av jobben.

2014112112000020141124085031

Krematøren:

– Jeg kan ikke hele tida gå rundt og tenke på at det ligger et dødt menneske oppi. For meg er det en kiste, sier Lars Madsen.

Han står i kjølerommet på Alfaset krematorium. Kistene ligger på rekke og rad i stativer på begge sider av rommet, fra gulv til tak. Sponkister, hvite trekister, farga kister og ekstra store kister. Alle med navn, et eget nummer og en unik ID-brikke som følger hele prosessen og til slutt havner oppi urna.

Lars er en av fire krematører i Oslo. I løpet av en arbeidsdag går opptil 20 kister inn i kremasjonsovnene på Alfaset. Du blir hardhuda av å jobbe på et sted som dette.

– Vi klarer å legge fra oss noen følelser, i hvert fall jeg. Kanskje vi får et for profesjonelt forhold til døden, undrer han.

Han har plassert en kiste foran en av de fire blanke ovnene som står midt i forbrenningsrommet. Høstsola skinner inn gjennom de store vinduene vendt ut mot gravlunden. Kremasjonen gjemmes ikke bort i en mørk kjeller; den skal tåle dagens lys. Her kan forbipasserende se kista forsvinne inn i ovnen.

– Det er kanskje med på å ufarliggjøre det vi driver med, tror krematøren som nå har stilt seg opp ved siden av ovnen.

Kollegaen trykker på en rød knapp på et kontrollpanel og kista løftes opp. Ovnen åpner seg og kista skyves rolig og mekanisk inn i det glødende gapet. Det begynner å frese når den hvite lakken møter flammene. Så lukker døra seg. Det er over 800 grader i ovnen

– Det kan ta én til halvannen time, sier Lars, og forkarer at det blant annet avhenger av temperaturen i ovnen og størrelsen på kista.

Kremasjonen i ovnen ved siden av er ferdig. Lars går på baksiden og åpner en luke. Han skraper ut aske og porøse beinrester med et tre meter langt spesialredskap. Restene blir liggende i et kammer lenger ned i ovnen til avkjøling mens neste kiste føres inn. Når restene er kjølt ned, blir proteser, gulltenner og andre synlige metaller fjernet. Til slutt knuses alt til pulver i en trommel og havner i en urne som forsegles.

– Det kan kanskje minne litt om et samlebånd, erkjenner Lars.

Men alt blir ikke rutine.

– Utøya..., starter han.

– Plutselig lå det 20–30 kister med ungdommer i på kjølerommet. De var like gamle som mine egne barn. Det var tøft.

Graveren:

Tommy Carlsen står framoverlent i gravemaskinen, som en skihopper som nettopp har forlatt hoppkanten, med halve overkroppen ut av førerhuset. Han kikker ned i hullet i bakken mens han styrer grabben med millimeterpresisjon. Grava skal være 180 centimeter dyp. Det er ikke mye å gå på. Litt lenger ned ligger det nemlig en kiste fra før.

– Her er det plass til tre kister, forteller Tommy.

Han har fylt et stort hengerlass med jord og leire og gir kollega Reza tegn om at han kan kjøre det bort. De er alltid to på plass når de skal grave.

– Vi gjør jobben vår med respekt for den døde og de pårørende, men vi må ha litt humor for å overleve. Det er nok alvor her, sier mannen med 21 års fartstid i gravferdsetaten i Oslo kommune.

Nå er han ansvarlig for å grave gravene på Alfaset øst i hovedstaden. En jobb mange nok ville styrt unna. For Tommy har det meste blitt rutine.

– Men å se barnekister blir jeg aldri helt vant til; det ble verre etter at jeg fikk barn selv.

Tommy peker ned i hullet. Leira begynner å bli blå. Han stanser gravemaskinen og hopper ut. Kollegaen stikker en tommestokk ned i hullet. Perfekt dybde.

– Det blå er et tegn på at vi nærmer oss neste kiste. Jeg har gravd noen graver, for å si det sånn, sier Tommy.

Mellom 1000 og 1500 graver har det blitt opp gjennom årene. Han har også vært med på å grave lik opp igjen.

– Fram til begynnelsen av 1980-tallet ble likene svøpt i plast før de ble gravlagt. I leirgrunnen her har de ikke råtna, og for et par år siden ble det bestemt at vi skulle kalke gravene for å få i gang forråtnelsesprosessen.

– Det var både hud og hår inni plasten. Og stanken var forferdelig, erindrer han.

Ramma som skal brukes til å senke kista ned i grava, bæres på plass. Kollegaen sjekker at teknikken fungerer. Et fat med jord og en liten metallspade blir plassert ved den ene enden. Om tre timer kommer gravfølget.

– Nå får vi gjøre andre ting fram til begravelsen er over og vi skal fylle igjen etterpå, sier Tommy.

Presten:

– Det er viktig å se ordentlig ut, sier Tor Eivind Erikstein og tar en siste titt i speilet. Det er bare litt over en halvtime siden han avsluttet dagens første bisettelse. Nå venter en ny.

Han retter på stolaen, det lilla båndet han har utenpå prestekappa, åpner kofferten som ligger på pulten og tar ut manuset til minnetalen som han har skrevet ut fra samtaler med de pårørende. Alle forberedelser er unnagjort. Nå handler det om å være mentalt til stede.

– De pårørende skal føle at alt dreier seg om dem i dag, sier soknepresten i Ellingsrud og Furuset menighet i Oslo, vel vitende om at han selv har et tettpakket program.

Med rolige skritt og et høytidlig uttrykk går Tor Eivind inn i kirka. Han blir stående foran kista noen sekunder, så hilser han på de pårørende på første rad. Orgelet begynner å spille.

Arbeidskirka på Furuset er nesten fullsatt. De skal ta farvel med en mann i 60-årene. Bisettelsen tar nesten 50 minutter.

Det stokka seg litt under minnetalen.

– Jeg føler ikke at det er så farlig, så lenge du er til stede og har kontakt med de pårørende.

Han vet aldri hvordan en bisettelse eller begravelse vil arte seg. Plutselig kan det som for ham ser ut som en naturlig død, oppleves veldig dramatisk og vond for de etterlatte.

– Det kan ligge ting der som jeg ikke har forutsetninger for å vite noe om, sier Tor Eivind.

En gang ba de pårørende ham bare skrive noe pent om den avdøde. Det var alt han fikk.

– Det var ikke så enkelt siden jeg ikke kjente den avdøde selv. Da kan det være like fint å minnes sammen i stillhet, mener han.

Tor Eivind er en av tre prester som går i turnus i menigheten. Tjenestedagene fylles med begravelser, bryllup og gudstjenester. Det hadde vært tungt hvis arbeidsdagene bare bestod av gravferder.

– To dager etter en begravelse kan jeg ha en gudstjeneste med barnedåp. Det gjør godt, sier Tor Eivind.

Men tjenesteuke betyr også at han må sove med jobbtelefonen ved sin side. Plutselig kan politiet ringe klokka tre om natta.

– Å gå med dødsbud er krevende. Det er noe vi gjør fordi noen må gjøre det, sier han.

Tor Eivind tar en liten pause.

– Det å fortelle noen at barnet deres er drept, legger du ikke fra deg med en gang. Og det skal du heller ikke.

Men en del blir rutine. Begravelser og bisettelser holdes innenfor kjente rammer.

– Jeg er profesjonell når jeg møter folk som står midt oppi det, men i mitt eget liv håper jeg ikke at jeg blir så kald.

Han ser på klokka. Tor Eivind må videre til dagens tredje bisettelse. Men selv etter en maratondag, er det godt å koble av:

– I kveld har jeg tenkt meg på Rosenborg-kamp, jeg må bare forhandle litt med familien først, smiler han.

Sykepleieren:

Det er stille på rom 330 på Lovisenberg Diakonale Sykehus. To elektroniske lys og en blomsterbukett står på nattbordet. Utenfor har høstløvet lagt seg.

– Det er alltid en helt spesiell ro i rommet, stemningen er høytidlig. Vi snakker til hverandre med lav stemme; stellet av den døde skal gjøres med verdighet og respekt, sier sykepleier Ane Tora Steine.

Hun sitter på kanten av den tomme sykesenga. Rommet er gjort klart slik det blir når en pasient har gått bort.

– Det å jobbe med døden kan være intenst, forteller hun.

Ane Tora og kollegene gjør alt de kan for at avslutningen på livet skal bli så fin som mulig – både for pasienten og de pårørende. Ofte er dødsfallene ventet – pasientene følges tett den siste tida. Noen har Ane Tora blitt godt kjent med. Det er folk i alle aldre. Alle dødsfall er forskjellige.

– Vi må ha en profesjonell distanse, men å komme for nær pasienter tror jeg ikke vi skal være redd for. Jeg må være sterk og trygg når noen dør, de pårørende må få lov til å slippe taket.

En viktig del av jobben er å være der for de pårørende. Gi dem støtte og informasjon når det går mot slutten.

– Vi forklarer hvordan vi lindrer symptomer som smerter, kvalme og angst. Mange ønsker å forstå hva som skjer med den døende. Det har mye å si for de pårørendes opplevelse av situasjonen.

– Hvis ikke de pårørende er der når pasienten dør, er det vår oppgave å være til stede, sier hun.

Også sykepleierne har behov for å snakke ut etterpå.

– Det kan være sterke opplevelser, og vi som kolleger må ta vare på hverandre for at vi skal klare å håndtere jobben og ikke ta med for mye hjem.

Etter at legen har konstatert at pasienten er død, begynner stellet. Det er alltid to sykepleiere som gjør jobben. Alt av medisinsk utstyr fjernes, pasienten får et lett stell, øynene lukkes og rommet gjøres klart til et siste farvel. Etter at de pårørende har gått, får pasienten på et hakebind for å holde munnen lukket før kroppen stivner. En navnelapp festes på høyre stortå og kroppen pakkes i hvite laken.

– Dette er arbeidshverdagen vår, det kan være en kontrast å gå ut av sykehuset, litt som to ulike verdener, sier Ane Tora.

– Å gå rett i middag med venninner kan kjennes rart.

Hun får ofte høre at det virker trist å jobbe så tett på døden.

– Jobben min er langt fra trist. Stort sett er jobben på sykehuset utrolig meningsfull. Når vi klarer å bidra til at den siste tida blir så god som mulig, både for pasienten og de pårørende, føles det som en stor seier.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy