«Med en gang det er snakk om ting som koster, forsvinner mange av dem som går her»

CAMILLA ØVREBØ ONDRCKOVA (tekst) TRI NGUYEN DINH (foto)

tips@fagbladet.no

Lokalet er lite og stappfullt. Overalt, på små sofaer, puffer og stoler, rundt bord og hengende foran den lille kjøkkenbaren, vrimler det av tenåringer.

– Sadi er broren vår. Sadi er onkelen vår, sier Joel Hagos (17), Shad Mad (16) og Johnny Constantine (14).

De tre guttene snakker i munnen på hverandre. De klapper på den alltid blide fyren som nesten alle i Drammen har et forhold til, snakker til ham og snakker om ham. Skryter han opp i skyene.

– Vi kan snakke med Sadi om alt. Han er snill. Han hjelper oss med alt mulig. Helt siden jeg kom hit har Sadi lært meg om kjærlighet og respekt. Det er veldig viktig, sier Joel, som forteller at han nylig tok med seg en kompis «som ikke hadde det så bra» til G60.

– Her er vi som en familie, sier han og tar tak rundt Sadi Emeci, mannen som har jobbet med ungdommer i Drammen i 20 år.

Hver uke fylles G60 – ungdommens kulturhus i Drammen, med aktiviteter og unge mennesker som vil danse, øve med bandet sitt, gå på konserter, spille playstation eller bare henge med venner.

INNVANDRER: Emeci er selv innvandrer, og vet også hvordan det er å vokse opp med lite penger. Han kom til Norge som åtte-åring og vokste opp i et lite hus sammen med tre søsken, mor og far, der han sov på stua. – Når man bor slik, kan man lett føle seg fattig. Men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg visste at vi var annerledes og ikke hadde så mye penger.

Tri Nguyen Dinh

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

• Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet

Barnefattigdommen i Drammen

– Vi er egentlig litt for mange her i dag. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange i dette fine været, sier Emeci som også er daglig leder på G60.

Han smiler tilsynelatende ubekymret over kaoset som råder rundt disken med tacoskjell, salsa og lefser.

– Men gratis mat...det trekker, konstaterer Emeci.

Ungdomstilbudet er i all hovedsak gratis.

Og besøkstallene viser at kommunen treffer. Uka og året rundt er lokalene ved drammenselva fylt med liv og leven. Ungdomshuset har 22.000 besøk i året. De fleste av tenåringene er innom flere ganger i uka.

I likhet med historien om nye Drammen, industribyen som våknet til liv og får skryt for forbilledlig byfornyelse, er også ungdomshuset G60 en suksesshistorie.

Kanskje mest som følge av at Drammen scorer høyt på andre, ikke fullt så positive statistikker. I årets oppvekstrapport fra Barne-, ungdoms- og familidirektoratet (Bufdir) troner byen helt på topp over storbyene med høyest andel fattige barn i Norge.

På landsbasis lever ett av ti barn i familier under fattigdomsgrensa, men i Drammen er andelen dobbelt så høy: Nesten hvert femte barn i Drammen vokser opp i en familie med lav inntekt.

BROR: – Sadi er broren vår. Sadi er onkelen vår, sier Joel Hagos (17), Shad Mad (16) og Johnny Constantine (14).

Tri Nguyen Dinh

Ser ulikhetene hver eneste dag

– Vi ser at det er store fattigdomsutfordringer i flere byer i Norge og at fattigdommen øker, blant annet Drammen, sier Emeci, som også er bystyrerepresentant for SV.

– Jeg tror ikke bare at det er gratis taco som trekker, altså. Men du ser jo at det finnes et behov for et ungdomshus. Det er ikke alle som har råd til å drive med aktiviteter som koster penger.

Vi har trukket oss tilbake på et stille møterom. Det er der Emeci vanligvis pleier å spise når han er på jobb.

– Jeg klarer ikke å spise foran ungdommene våre, når jeg veit at noen av dem kanskje er sultne, forteller han mens smilet går over i en alvorlig mine.

BLIR MED HAN HJEM: Emeci innrømmer at han ikke alltid sover like godt -til tross for sine 20 år i "bransjen": – Det er alltid noen man bekymrer seg litt ekstra for. Emeci ønsker seg enda mer penger til forebyggende ungdomsarbeid. Han tror det ville reddet mange fra dystre statistikker seinere i livet.

Tri Nguyen Dinh

For Sadi Emeci er ikke tallene fra Bufdir bare tall, men ansikter han kjenner. For han er forskjeller en del av hverdagen. Og de finnes i alle bydeler, samfunnslag og familiebakgrunner.

– Det er klart jeg ser ulikhetene. Hver eneste dag, sier han og legger til:

– Og jeg ser at ulikhetene vokser.

Han ramser opp: klær, sko og mangel på penger. Forteller at ungdomshuset ikke selger noe, men at det hender ungdommene stikker innom butikken for å kjøpe seg en brus. Men ikke alle.

– Noen av brukerne våre har jeg aldri sett med penger mellom hendene i det hele tatt.

Emeci har sine triks. Det er nemlig ikke alltid tilfeldig hvem han sender i butikken for å pante flasker og som får panten som betaling. Eller hvem han tilbyr å rigge opp eller rydde ned konsertene de ser seg nødt til å ta litt betalt for.

– Ikke alle har den 50-lappen «alle» har. Med en gang det er snakk om penger og ting som koster, så forsvinner mange av dem som går her, sier han.

POPULÆRT: En gang i måneden er det taco-tirsdag på G60- Det er ekstra populært.

Tri Nguyen Dinh

– Alle bør vite litt om hverandre

G60 så dagens lys i 2008 og er et kommunalt tilbud som driftes av kommunale og statlige midler. Kulturhuset kan tilby ikke mindre enn seks øvingsrom for de musikkinteresserte, to dansestudio, ett opptaksstudio, fotoutstyr til låns, kulturelle workshops og ikke minst en egen konsertscene for alle arrangementene de produserer og huser i løpet av et år. I tillegg til taco-tirsdager og konserter har de blant annet også «kulturaften» hver tredje måned.

– Selvfølgelig må alle først og fremst lære seg norsk kultur, men i en flerkulturell by som Drammen bør alle vite litt om hverandre og hverandres bakgrunn, sier Emeci.

Han forteller at selv om alle bydeler er representert på ungdomshuset, er det færre fra bydelene som ligger på inntektstoppen i byen. Det jobber de ansatte med å endre på.

– Jeg tror det er sunt for hvit middelklasseungdom å se at verden ikke bare er som den på Konnerud, sier han og refererer til en av de mer velbeslåtte bydelene.

Bekymret for ungdommen

Emecis har lang fartstid i yrket som ungdomsarbeider, og noen av ansiktene blir med ham hjem. Han sover ikke godt hver natt.

– Det er alltid noen man bekymrer seg litt ekstra for. Ungdommer som er ute om natta, helt ned i 13-14 årsalderen, og som tidlig blir registrert hos politiet. For mange er løpet lagt allerede da.

I fjor mottok ungdomshuset 212.500 i fattigdomsmidler fra Bufdir. Emeci er tydelig på at han ønsker seg mer penger til ungdomshuset og ungdommene sine.

– Mye mer. Da kunne vi hatt flere ansatte og fått flere inn fra gata. Noen av ungdommene som går her er i faresonen. Det er ungdom som kunne vært fanget opp nå. Ungdom som kommer fra familier der foreldrene sliter på grunn av rus, psykiatri eller dårlig økonomi. I skoletiden blir de jo fulgt opp, men etter skoletid er det kanskje ingen som bryr seg. Og på grunn av problemer hjemme, eller rett og slett dårlige boforhold, vil de kanskje ikke hjem. Da blir de fort hengende ute og drive gatelangs.

FÅR SKRYT: Ungdommene på G60 skryter Emeci opp i skyene. – Sadi er spesiell. Han vet hvordan han får kontakt med ungdom. Han får oss til å snakke, le, muntrer oss opp og hjelper oss alltid. Sadi er som en onkel, som en pappa for meg, sier Shad Mad (16), i midten bak Emeci. Til venstre Johnny Constantine (14), til høyre Joel Hagos (17).

Tri Nguyen Dinh

Problematisk oppvekst påvirker resten av livet

Oppvekstrapporten fra Bufdir slår fast at barn som vokser opp med de dårligste ressursene, også er utsatt for å oppleve vanskelige hendelser i livet. Barnefamilier som er avhengig av offentlig støtte, er spesielt sårbare.

– En problematisk oppvekst gir seg utslag i dårligere skoleresultater, som er den viktigste faktoren i Norge for hvordan barn mestrer senere voksenliv, uttalte Mari Trommald, direktør i Bufdir i en kommentar til Aftenposten tidligere i år.

– Vi ser at familiene som ligger i lavinntektssjiktet også er mer utsatt for mange andre problemer, hjemme, på skolen og med helsen.

Fra perioden 1997-1999 til 2013-2015 økte andelen barn i Norge som vokste opp i hjem med vedvarende lavinntekt, fra 4,1 til 10 prosent. Om utviklingen fortsetter som den har gjort fra slutten av 90-tallet, vil 15 prosent av barna i Norge være fattige i 2030.

– Jeg visste at vi var annerledes

En gang var Emeci antagelig selv en del av denne statistikken. Da faren kom til Norge som arbeidsinnvandrer i 1971, hjalp det lite med bakgrunn som ordfører i hjembyen i Tyrkia. I Drammen fikk han jobb i papirindustrien, og etter hvert kom kona og barna etter. Emeci vokste opp med tre søsken, mamma og pappa i et lite hus med to soverom.

– Jeg sov i stua. Når du bor slik, kan du lett føle deg fattig. Men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg visste at vi var annerledes og at vi ikke hadde så mye penger.

Faren hans var en av de første innvandrerne i Drammen. Emeci sier det var både positivt og negativt å være den eneste utenlandske i venneflokken.

– Du lærer deg norsk veldig fort i alle fall. Jeg snakket norsk etter seks måneder, sier han og gliser bredt.

Norsk var imidlertid ikke alt åtte-åringen måtte lære seg. Etter et par år måtte han ute og tjene penger. Det måtte alle barna i familien. Han fikk beholde litt selv, men det meste ga han til mamma.

– Jeg gikk med aviser hver eneste dag før skolen. En runde om morgenen og en om kvelden. Jeg måtte stå opp klokka 04.00.

Etter hvert fikk han seg også sommerjobb som jordbærplukker. Til tross for at både han selv og alle søsknene måtte jobbe, tror han det er verre å være en del av fattigdomsstatistikken i dag.

– Fattigdommen var ikke like synlig før.

– Her er vi som en familie

For noen år siden var 80-90 prosent av ungdommene på G60 etnisk norske og det var ikke så mange som benyttet seg av huset og tilbudet.

Nå anslår Emeci at mer enn 50 prosent av ungdommene har minoritetsbakgrunn, og jenteandelen som tidligere var svært lav, har økt betraktelig.

– Det er tre ting som er viktig; relasjon, relevans og ressursmobilisering. Jeg må ha en god relasjon til ungdommen, jeg må se dem og lytte til dem, de må være trygge på meg. Med en god relasjon kan du finne ut mer om den enkelte ungdommen og etterhvert mobilisere de ressursene som de har, sier Emeci.

Ungdom med bagasje

For Emeci er det viktig å være der for ungdommene «sine». Motivere dem og hjelpe dem, på skolen og kanskje seinere ut i jobb. Hverdagen hans innebærer også å hjelpe til med jobbsøknader, vise dem andre som har fått det til når ting ser mørkt ut.

– Jeg vil ikke være stigmatiserende. Men en del av ungdommene her har en del bagasje. Det gjør utgangspunktet deres vanskeligere enn det er for andre. Noen har også foreldre med problemer og da mister de rollemodellene sine. Og når de har det utgangspunktet de har, så er jeg jo redd for at de skal miste håpet. Det er forferdelig. Da melder de seg ut av samfunnet. Men da må jeg vise dem gode eksempler, på folk som har fått det til, sier han alvorlig.

Så sprekker ansiktet hans opp i et stort glis. Enda en ungdom er bortom for å hilse på, og Emeci ber ham hilse til bestefaren:

– Nå har jeg jobbet så lenge med ungdommene i Drammen, at jeg kjenner hele familien i flere generasjoner. Før spurte jeg «hvordan går det med faren din»? Nå spør jeg hvordan det går med bestefaren, sier han og ler høyt.