Blir gamle i kjente omgivelser

UT PÅ ELVA: Tre av Tanaelvas store laksefiskere er klar for tur. Fra venstre Håkon Henriksen, Josef Sombi og Odd Lahm.

UT PÅ ELVA: Tre av Tanaelvas store laksefiskere er klar for tur. Fra venstre Håkon Henriksen, Josef Sombi og Odd Lahm.

Lena Stavå Jensen

To elvebåter og en trivelig bålplass er viktige miljøtiltak i Tana. De gamle fortsetter å leve nær fjellet og elva selv om helsa skranter.

2015110410085420151110094948

Tankene flyr, minnene kommer og praten går mens flammene kjæler med gryta over bålet. Når den eldre garde i Tana møtes nær elvebredden tre kilometer unna omsorgssenteret, er det bare en munter replikk eller en uløselig gåte som kan bryte roen.

Mye kompetanse ved elvebredden

– Kanskje vi skal sette ut drivgarn for å sikre god fangst, spøker Håkon Henriksen, vaktmester ved Tana omsorgssenter. Forslaget vekker humring og forsiktig latter rundt bålet. For sikkerhets skyld opplyser han utenforstående om at drivgarn er forbudt.

Liv Berit Johnsen, sykepleier og assisterende leder for hjemmetjenestene i Tana kommune, kan berolige selskapet med at noe lovbrudd heller ikke er nødvendig. Hun har handlet inn noen laksefileter i tilfelle de ikke får laks på stang i dag.

Den uløselige gåten er det Josef Somby som bringer med seg når han slutter seg til selskapet. En av Tanaelvas store laksefiskere holder til i ei campingvogn ved elva store deler av året. Før han slår seg ned ved bålet, viser han fram en ukjent fisk han har fått samme morgen. Mange har kompetente innspill i diskusjonen om hva slags fangst det kan være, fra unglaks via rømt oppdrettsfisk til en ukjent art av makrellen.

– For her er mange med mye erfaring, som Liv Berit sier.

Miljøarbeid hver dag

Når det er mulig og været tillater det, kjører ansatte og beboere fra omsorgsboligene og egne hjem ut til elva for å tenne bål og ro ut på fiske.

Omsorgssenteret disponerer to elvebåter og har laget i stand en båtplass like ved bredden.

– Her er tilrettelagt for å oppleve en del av den naturlige hverdagen, sier Liv Berit Johnsen.

Hun mener en aktiv hverdag gir brukerne økt livskvalitet med opplevelser av mestring og mening.

– Tilrettelagte aktiviteter er den beste medisinen mot uro, angst og depresjon, sier hun.

Alle har en historie

Seks beboere og fire ansatte benker seg rundt bålet denne sensommerdagen. De ansatte er alle tospråklige, mens tre av beboerne og brukerne ikke behersker samisk.

– Så her snakker vi samisk på innpust og norsk på utpust, fleiper Liv Berit Johnsen.

Aktivitøren Martha Johansen forteller at hun og en av brukerne, Helene Ryeng, arbeidet sammen på postkontoret til det ble lagt ned i 2001.

– Vi fant på mye rart, ler hun. Siden har Martha fått jobb som aktivitør, og hennes tidligere kollega har etter hvert flyttet inn på omsorgssenteret.

Henvendt til sin tidligere kollega og publikum forteller aktivitøren om den dagen de to stakk handa inn i postboksen hver gang en kunde kom inn. Postbokskunden ventet å finne post.

– I stedet tok vi tak i hånda deres, og du skulle sett hvordan de skvatt til.

Også de andre rundt bålet har et langt liv og mange historier å se tilbake på. Liv Berit presenterer hver og en med både navn og historie.

Finn Lindseth nikker enig når Liv Berit forteller at han er Tanas Blomster-Finn. Han drev både gartneri og begravelsesbyrå i yngre dager.

– Og Alfred har bygd Samvirkelaget. Det er nok derfor det står så støtt, sier hun når hun presenterer snekker Gaski.

Mister andrespråket

Liv Berit Johnsen og Maret Elle Varsi, sykepleierstudent på Tana omsorgssenter, er enige om at språket må være på plass for at brukere og beboere skal få gode tjenester. På omsorgssenteret i Tana betyr det at de ansatte bør beherske både norsk og samisk.

– Hvis jeg hadde tatt meg jobb i Tyskland, ville jeg ha lært meg tysk, sier Liv Berit. Hun er klar på at det er tjenesteyterne som må beherske brukerens språk, i hvert fall enkle ord og uttrykk, og ikke omvendt.

Assisterende leder for hjemmetjenestene er for tida også kommunens demenskoordinator.

– Om lag halvparten av innbyggerne her har samisk som førstespråk, og mange eldre får problemer med andrespråket. Hvis ikke personalet har kompetanse på samisk språk og kultur, kan det lede til manglende forståelse, udekkede behov og isolasjon for personene, sier hun.

Liv Berit forteller om en generasjon som har vokst opp med fornorskingsprosessen (se faktaramme) og tenker mye på hva det har gjort med dem som ikke fikk snakke samisk på skolen.

– Mange stengte døra til sin egen kultur.

Samisk på jobb

Nå har ungdommen tatt språket og kulturen tilbake. Sykepleierstudenten Maret Elle Varsi har gått på Sameskolen og har vokst opp i en reindriftsfamilie.

– Når de hører navnet mitt, er det mange av de eldre som slår om til samisk. Det blir bedre flyt i samtalen når vi snakker vårt eget språk, sier sykepleierstudenten. Da merker hun at beboerne blir lettet, og at de kjenner tilhørighet til en felles kultur.

– Vi får en relasjon med det samme, sier hun. I tillegg har de mye å snakke om, for bakgrunnen er i stor grad felles selv om aldersforskjellen er stor.

Liv Berit Johnsen understreker at de norske ikke gjør en dårlig jobb.

– Men kan de samisk språk, er det prikken over i-en, sier hun. Derfor regnes kjennskap til samisk kultur og kunnskap om samisk språk som en viktig kvalifikasjon ved ansettelse på omsorgssenter.

Hun oppmuntrer alle til å lære i hvert fall litt samisk, og å bruke det på jobben.

– Ansatte bør for eksempel skjønne når beboeren sier på samisk «Jeg er tørs». Hvis de også kan si noen enkle ord og uttrykk blir tjenesten så mye bedre, mener Liv Berit Johnsen.

Samene skulle bli norske

Fra midten av 1800-tallet fram til 1950 førte Norge en minoritetspolitikk overfor samer og kvener som hadde assimilering som mål. Minoritetene skulle tilpasses majoritetsbefolkningen både skriftlig og kulturelt.

Fornorskingsprosessen førte også til at samhandling mellom samer og nordmenn alltid foregikk på norske premisser og med de rammer som den norske kulturen fastla. Jordloven av 1902 slo fast at eiendom i Finnmark bare kunne kjøpes av personer med norske etternavn. De måtte også kunne snakke, lese og skrive norsk. Jordloven ble avskaffet i 1965.

Samer som har opplevd diskriminering og negative holdninger, kan være preget av det i sitt møte med helsevesenet.

Samisk forvaltningsområde

Finnmark, Tromsø og Nordland fylkeskommuner tilhører det samiske forvaltningsområdet.

Kommunene Tana, Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Nesseby, Kåfjord, Lavangen, Tysfjord, Røyrvik og Snåsa tilhører også det samiske forvaltningsområdet. I Tysfjord er lulesamisk offisielt språk, i Røyrvik og Snåsa er sørsamisk offisielt språk, mens nordsamisk er offisielt språk i de øvrige kommunene.

I disse kommunene er norsk og samisk likestilte språk i offentlig forvaltning. Det innebærer at innbyggerne har rett til å bruke samisk i møte med ansatte i kommunen.

Anbefalt film og litteratur

Filmen Bonki av Siljá Somby viser betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om personers levde liv og språklige og kulturelle bakgrunn.

Hva skal jeg gjøre i dag, tro? Bok og cd på bokmål og nordsamisk med forslag til aktiviteter knyttet til de åtte årstidene.

Fra kyst til vidde – samisk mat på institusjon av Kristine Grønmo på nordsamisk og bokmål.

Omsorg ved livets slutt – åndelig omsorg på nordsamisk og bokmål, ment brukt for alle pasienter uavhengig av livssyn.

Helse- og omsorgstjenester til samiske eldre av Bodil Hansen Blix og Torunn Hamran.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy