Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: LENE STAVÅ JENSEN

Elin Karlsen husker ikke sist hun hadde hull i tennene.

– Jeg har tatt godt vare på tennene hele livet, for jeg liker ikke å gå til tannlegen, sier den tidligere hjelpepleieren som fikk diagnosen MS i 2002. Hun forteller at hun bruker elektrisk tannbørste, tanntråd og fluor slik hun alltid har gjort. Karlsen gjør mye selv, men trenger litt assistanse fra Cecilie Pedersen, helsefagarbeider i hjemmetjenesten i Bjørnevatn.

Forskjellen mellom før og nå for den tidligere hjelpepleieren er at hun før pusset tennene etter hvert måltid, mens hun nå gjør det en gang i døgnet. For, som hun sier, hun liker ikke å mase, og på grunn av helsen er det ikke like lett å komme seg inn på badet som tidligere.

– Og så er jeg kanskje litt doven, legger hun smilende til.

De glemte noe viktig

Sykepleier Kathrine P. Strønen, leder Utviklingssenter for hjemmetjenester (UHT) i Finnmark og hjelpepleier Linda Reiersølmoen, prosjektleder, har vært engasjert i Munn- og tannhelseprosjektet i Sør-Varanger siden 2012.

En kartlegging avslørte mangelfulle rutiner i hjemmetjenestene. Flere ansatte kjente ikke til lovverket og visste ikke at brukerne hadde rett til gratis tannpleie. Noen ble også overrasket over at kommunen har et juridisk ansvar for munn- og tannhelse til brukere og beboere.

– Det blir nesten ramaskrik om en ansatt glemmer å ta med søpla fra brukeren, men tennene var det mange som glemte uten at det ble notert, sier Reiersølmoen for å sette det på spissen.

Den siste bøygen

– Før prosjektet fikk brukere som sa de trengte det, hjelp til tannstell. Nå hjelper vi også dem som trenger hjelp uten at de må be om det, forteller Kathrine P. Strønen.

Hun sier neste fase i prosjektet er å se på rutiner når tjenestemottakere motsetter seg innblanding.

– Noen mener de klarer seg selv. Andre vegrer seg på grunn av smerter. Har du tilløp til tannverk, trekker du deg spontant unna hvis noen nærmer seg munnen din, forklarer hun.

På grunn av kognitiv svikt er det mange pasienter og brukere som ikke forstår hva som skjer når en pleier kommer med tannbørsten, og som derfor kan bli både skremt og sint.

– Men helsefarene er så alvorlige at vi må gjøre noe selv om en bruker motsetter seg tannstell. Vi har faktisk et ansvar også for munnhulen. Etter bare tre måneder uten tannstell er det risiko for både soppinfeksjon, lungebetennelse, hjerteproblemer, råte og underernæring, sier Strønen.

I tillegg kommer en mindre sosial tilværelse som gjerne følger dårlig ånde og brune tannstubber. De som har proteser, kan også få problemer med å snakke hvis ikke protesen er godt tilpasset.

– Vi har derfor dannet ei ny arbeidsgruppe som skal jobbe med personsentrert omsorg og miljøbehandling. De skal se på muligheter for tilpasset tiltak overfor dem som motsetter seg hjelp til munn- og tannhygiene, sier Strønen.

For å ivareta brukere som utsetter seg for helseskade, skal UHT også øke kunnskapen hos helsepersonell om tvangsbestemmelsene i Pasient- og brukerrettighetsloven.

Et veldig privat hull

Linda Reiersølmoen har erfart at både pleiere og brukere opplever munnen som et svært privat område. Det kan skape usikkerhet hos personell og motstand hos bruker.

– Flytter du inn på et sykehjem, er du ofte institusjonalisert etter tre måneder. Da godtar du kanskje tannpuss selv om det gjør vondt. Bor du hjemme, kommer derimot helsepersonellet hjem til deg mer som gjester. Derfor støter hjemmetjenesten på ekstra utfordringer hos beboere som trenger bistand til munn- og tannhygiene, sier hun.

– Det er i noen tilfeller faktisk enklere å stelle noen nedentil. Munnhulen føles enda mer privat.

Hjelpepleieren hadde 20 års erfaring fra hjemmebasert omsorg samt videreutdanning i psykisk helse og veiledning da hun begynte i prosjektet. Hun har sett at tannsettet til mange brukere har blitt lite ivaretatt i mange år, samt at det ikke fantes rutiner, bortsett fra den årlige samarbeidsavtalen mellom tannhelsetjenesten og kommunen, men som den enkelte ansatte ikke kjente til, og langt mindre brukerne.

– Vi måtte forankre rutinene på et mye lavere nivå, sier hun.

Tannkontaktene er bærebjelken

Ifølge prosjektleder er det tannkontaktene som sørger for at alle nye rutiner fungerer.

– Vi har derfor fulgt opp tannkontaktene tett i implementeringsfasen, forteller Linda Reiersølmoen.

Kriteriene for å bli tannkontakt er at den ansatte har minst 50 prosent stilling, er engasjert og har evne til å organisere.

En av dem som oppfyller kriteriene, er helsefagarbeider Monica Bjørklund, tannkontakt i hjemmesykepleiens base Bjørnevatn som Elin Karlsen tilhører.

Hun forteller at daglig tannstell er blitt en naturlig del av jobben.

– Når først alt er på plass, krever det ikke så mye av oss. Det eneste vi må passe på, er at vi fanger opp nye brukere når det har gått tre måneder.

Bjørklund mener rutinene er blitt bedre, og at kvalitetssikringen er slik at tannhelsen blant brukerne er blitt bedre.

Nyttig faglig nettverk

Kathrine P. Strønen og Linda Reisersølmoen i Utviklingssenter for hjemmetjenester (UHT) i Finnmark har utviklet en tannhelsekoffert for pleie- og omsorgssektoren. Kofferten inneholder lovverk og prosedyrer samt eksempler på vedtak, samtykkeerklæring og tannkort pluss opplæringsmateriell for helsepersonell. Her ligger også utstyr og hjelpemidler som kan være nyttig for brukere.

– Denne kofferten og de nye rutinene kunne vi ikke ha utviklet og implementert uten et faglig nettverk, hevder Kathrine P. Strønen.

– Tannhelsetjenesten i Sør-Varanger har vært positive og interessert heile tida. Dessuten har vi kunnet bygge på arbeidet til Utviklingssenteret i Hordaland og professor i klinisk ontologi Gunnhild Strand.

– Det geniale med utviklingssentrene er at prosjektene legges ut på våre felles nettsider slik at alle virksomheter kan plukke det de trenger, sier hun.

– De som ønsker å starte opp med dette i sin virksomhet, må også gjerne ta kontakt med oss om de trenger veiledning i en oppstartsfase.