Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagforbundet.no

E n mann kan være både skurk og en god nok pappa. En skurk kan være skurk tvers igjennom, eller en ulykkesfugl som valgte feil i ett av livets avgjørende øyeblikk.

En mor kan fremdeles være glad i mannen som sitter fengslet. Eller hun kan leve med konstant dårlig samvittighet overfor barna fordi hun ikke for lengst har maktet å bryte med ham.

– Vi favner hele familien, sier Gunnar Martinsen, leder i prosjektet Innsattes barn.

Men barnas beste er rettesnora for virksomheten.

– Selv om vi ikke alltid vet hva som er best for ungene.

Ingen sukkerbit

Når en av foreldrene til et barn må tilbringe lang tid i fengsel, dukker det opp en rekke dilemmaer. Gunnar Martinsen, sykepleier og familieterapeut, har måttet håndtere en rekke av dem i løpet av de to årene han har arbeidet med Innsattes barn-prosjektet i regi av Kirkens Bymisjon. For eksempel om når samvær med en far i fengsel er til det beste for barnet.

– Noen innsatte kan nok motiveres til et streitere liv om de får kontakt med barna sine mens de sitter inne. Men ungen skal ikke brukes som en sukkerbit. Samvær kan være et gode for far samtidig som det beste for barnet er å slippe, sier Martinsen.

Kontakt mellom far og barn er ikke alltid det beste for barnet.

Familieterapi for barnets skyld

Mor er som regel den som blir igjen utenfor murene sammen med barna. Det kan være både dyrt og tidkrevende å reise sammen med ett eller flere barn for å besøke ektefellen i fengsel. Hvis hun attpåtil er i konflikt med ham, orker hun kanskje ikke å gjennomføre familiebesøket så ofte. Da kommer Gunnar Martinsen og hans kolleger i Myrsnipa-prosjektet inn i bildet. De kan kjøre barnet til og fra faren i fengsel.

Forut for hver enkelt kontakt ligger store forberedelser. Barnet må forberedes på møtet, kanskje trenger mor å bearbeide egen usikkerhet om hvorvidt det er riktig at barnet besøker far. Ofte trenger hun også å bli trygg på egen rolle – for eksempel hvordan hun best kan snakke med ungene om faren og hans livssituasjon. Og far har gjerne bak seg et tre måneder langt pappakurs i fengselet før han får møte barnet.

– Vi driver mye familiearbeid for at møtet mellom far og barn skal bli så godt som mulig, sier Martinsen.

Lite barn på fengselsbesøk

– Samvær på det tradisjonelle, lille besøksrommet med en smal brisk kan være krevende. Det er trangt, og der er det lite leker, sier Gunnar Martinsen.

Men noen fengsler har fått besøkshus. Disse er ifølge Martinsen godt utstyrt, og her kan familien besøke den innsatte, og overnatte sammen.

En gang i måneden i snart to år har Martinsen kjørt en nå fire år gammel gutt til og fra et fengsel med et slikt besøksrom.

– Dette er en lykkehistorie til tross for farens lange fengselsstraff. Gutten er oppglødd når vi kjører av gårde, og han er fornøyd når vi reiser hjem igjen dagen etter.

– Far og sønn har fått en tilknytning, og det er godt å kunne bidra til det, syns Martinsen. Han mener for øvrig at denne historien viser at enkelte barn med fordel kan komme på besøk i fengselet selv om de er små.

Fortsettelsen er åpen

Ikke alle møter ender med varig kontakt. Gunnar Martinsen forteller om en liten gutt i barnevernet som fikk hjelp til å oppspore og møte sin mor som satt i fengsel.

– Hun var lykkelig over å se at han var i trygge hender, men hun kunne ikke love å følge ham opp. Men gutten fikk se at mora var i live og hadde det bra. Vi vet ikke om de vil møtes igjen, men på guttens rom henger nå et bilde av ham selv sammen med mor.

– I noen tilfeller er foreldre mer opptatt av egne behov enn av barnas. De har så lite å gi barnet at det beste sannsynligvis er null kontakt. Da kan det være greit med en avklaring, og en lettelse for barnet bare å sette strek, sier Gunnar Martinsen.