Tekst: KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

I fjor brakk hun lårhalsen. Da kom hun seg på beina igjen etter behandling på et rehabiliteringssenter. I høst måtte hun skifte ut høyre kne og reiste direkte hjem fra sykehuset.

– Denne gangen ville jeg heller hjem. For nå visste jeg om innsatsteamet. Jeg visste at de ville stå klar for å støtte meg, sier Ute de Lange Nilsen Scharf.

Allerede en måned etter at hun kom hjem, går 83-åringen både ute og inne ved hjelp av to krykker. Men den treningsvillige optimisten har bestemt seg for å legge bort krykkene så snart som mulig.

Tverrfaglig team

Arendal kommune har siden nyttår 2013 driftet et innsatsteam som trener unge og gamle slik at de skal kunne fortsette et selvstendig liv.

– Vi er alltid to som reiser ut på første hjemmebesøk, en ergo- eller fysioterapeut og en hjemmetrener, forteller Hilde Stahl Sørensen, helsefagarbeider med erfaring fra rehabiliteringsavdelingen på Myratunet bo- og behandlingssenter.

Teamet består av tre fysioterapeuter, tre ergoterapeuter, en sosionom, to vernepleiere, to sykepleiere og seks helsefagarbeidere.

På spørsmål om hvilken opplæring de har fått, forteller Stahl Sørensen at de gikk rett fra prosjekt til drift. To fra teamet var på befaring og så hvordan de arbeidet med hjemmerehabilitering i Fredericia i Danmark, og alle kunne noe om rehabilitering fra før.

– Det var mange søkere til jobbene i teamet, og de fleste helsefagarbeiderne, hadde videreutdanning, sier helsefagarbeideren. Selv har hun tilleggsutdanning i psykiatri. Andre har bygd på grunnutdanningen med geriatri eller rehabilitering.

Noen har en indre motivasjon

Tina Svenningsen, helsefagarbeider med videreutdanning i rehabilitering og erfaring fra boveiledning, understreker at alle i teamet utfyller hverandre, og at deres samlede kompetanse er viktig for resultatene.

– To av oss har for eksempel erfaring fra hjemmetjenesten. De kunne bruke små, håndholdte PDAer, de hadde erfaring med å skrive lister og reise rundt til ulike brukere, forteller hun.

Svenningsen og Stahl Sørensen i innsatsteamet understreker at de prøver å få brukeren i gang så tidlig som mulig med motivasjon og riktig trening.

– Vi prøver å gjøre usikre brukere tryggere, og vi hjelper dem å mestre, sier Svenningsen.

De første gangene Ute de Lange Nilsen Scharf gikk opp de 30 steintrappene til huset sitt i Arendal sentrum, hadde hun derfor en hjemmetrener rett bak seg.

– Noen trenger at vi motiverer og pusher litt på. Andre er godt forsynt med en indre motivasjon, sier Svenningsen. For Ute de Lange Nilsen Scharf er motivasjonen blant annet dukketeater.

– Jeg vil tilbake til Munken, sier hun. I Kulturhuset Munken underviser hun voksne som vil lære å lage og spille med dukker. Lokalene ligger i tredje etasje. Derfor gjennomfører hun to treningsøkter hver dag – selv om det gjør vondt, og selv om hun ikke har lyst etter ei natt med lite søvn på grunn av smerter.

Mer enn fysisk trening

Ute de Lange Nilsen Scharf bruker ikke mange ordene på trening, smerter og søvnløshet. Hun vil heller snakke om hjelperne som kommer innom.

– De er helt fantastiske. Jeg kan ikke få fullrost dem, smiler hun. Når de kommer innom, er de så blide og omsorgsfulle at jeg finner kraft til å stå på. Det er det aller viktigste. Når jeg sitter hjemme alene med tanker, spørsmål og smerter, er det så godt med vennlige mennesker rundt deg. Da blir jeg bedre, sier hun.

Og det er ikke tvil om at innsatsteamet er gode på å oppmuntre.

– Det var en bruker som lurte på om vi hadde videreutdanning i skryting, forteller Hilde Stahl Sørensen.

Litt mer alvorlig legger hun til at de tenker på hele mennesket, ikke bare på muskler og skjelett.

Kort og intensiv innsats

Normen til innsatsteamet i Arendal er at de trener en bruker intensivt i tre uker, i starten opp til tre daglige besøk, etter hvert sjeldnere. Utgangspunktet for treningen er de målene brukeren selv setter.

– Hvis vi ser at han eller hun har god nytte av oppfølgingen vår, forlenger vi innsatsen, forteller Tina Svenningsen. Når besøkene opphører, følger gjerne en periode hvor de ringer brukeren for å høre hvordan det går. Til slutt oppfordrer de brukeren til å ta kontakt ved behov.

– Vi vil jo at de selv skal både ta ansvar og initiativ, sier hun.

De to helsefagarbeiderne syns de har funnet drømmejobben.

– Kan vi fortsette med dette til vi går av, slipper vi å slite oss helt ut slik mange andre pleiere gjør på institusjoner, sier Hilde Stahl Sørensen.

POSITIVE TANKER: – Jeg får mot og kraft av all vennligheten dere omgir meg med, sier Ute de Lange Nilsen Scharf til hjemmetrenerne Tina Svenningsen og Hilde Stahl Sørensen. Og de merker også at de blir ytterligere inspirert når brukeren er så fornøyd og motivert.