På gata med våre unge

På gata skjer gylne øyeblikk. «Han kjørte meg hjem en gang, ellers hadde det ikke gått bra.» «De hjalp en venn.» «De er ok.» Sånt går fra munn til munn. De unge er teamets beste ambassadør. Tilliten til teamet gis videre fra storebror til lillebror.

Gjennom 14 års feltarbeid på gata har det oppsøkende uteteamet i Drammen opparbeidet seg tillit i ungdomsmiljøene. Det krever at de er til. Flere av de ansatte har jobbet i mange år og kjenner til familie og søsken.

Blikkontakt

– Hei, «Ola», hvordan går det med deg? Miljøterapeut Harald Schønning-Lykke har ikke gått mange meter før han får blikkontakt med en ungdom. De håndhilser og blir stående og prate som gamle kjente. Den gode atmosfæren suger andre unges blikk til seg. De unge får med seg hvem som prater med hvem.

Makker Tina Skaseth håndhilser også. Og dermed får hun en kontakt inn i Olas miljø. Selv for en profesjonell feltarbeider kan det innimellom føles påtrengende å gå bort til en gjeng fremmede ungdommer på gata. Da hjelper det å kunne hilse på et kjent fjes.

– Vi gjør oss synlige og tilgjengelige. Vi blir kjent, prater om løst og fast. Når livet en dag blir vanskelig, så vet de hvem de kan snakke med. Det er verdens beste jobb å få snakke med unge om det som opptar dem på godt og vondt, sier Tina.

Tredelt feltarbeid

Det oppsøkende teamet jobber parallelt på tre plan. De er synlige for absolutt alle unge gjennom besøk i skolenes 8. klasser. De oppsøker og kartlegger sårbar ungdom som trekker mot risikomiljøer. Og de er målrettet oppsøkende når de ser en ungdom som har utviklet problem­adferd.

– Da prøver vi å få en dialog eller lede dem videre til rette instans. Kanskje starte dialogen med foreldrene eller skolen. Noen ganger henvises unge fra forebyggende politi, som vi har et godt samarbeid med. Selv om ungdommen da kommer mer av plikt, åpner det døra på gløtt for å ta imot hjelp, forklarer Harald mens vi går.

Også uteteamet har skrivebordsoppgaver. De skriver feltrapporter, statistikker, samtykkeskjemaer fra de unge, bekymringsmeldinger og er mange unges voksenkontakt inn i hjelpeapparatet.

Når det koker

En normal feltdag begynner kanskje i skolegården og i korridorene i storefri. De nikker, hilser og fornemmer om noen har noe på hjertet. Manøvrerer seg diskret i posisjon, i tilfelle han vil si noe akkurat i dag. Hvis ikke, legger de seg det på minnet: Ham skal jeg nærme meg på fritidsklubben fredag kveld. Kanskje han vil fortelle da. Eller kanskje først om et halvt år.

– Noen ganger buser de ut med vonde konflikter og vanskelige valg. En kan si: I kveld tør jeg ikke gå hjem. En annen vil snakke om homofili eller rus. Med tida har vi opparbeidet en posisjon som gir oss mulighet til å påvirke unge til å gjøre bedre valg i vanskelige situasjoner, forteller Harald Schønning-Lykke.

Magisk tiltrekning

Miljøterapeutene rusler videre. Kikker inn på Mac’ern. Kjøpesentrene er et viktig treffpunkt. Gågata et annet. Igjen skjer den samme magien. På et øyeblikk er Tina i ivrig prat med mange ungdommer. Umerkelig utvider sirkelen av unge seg så miljøterapeutene slipper inn.

– Hvordan kjenner dere Tina og Harald?

– Jeg har fått hjelp til samtale.

– Jeg har sett dem på skolen.

– Alle kjenner dem.

– Vi har sendt en venn dit.

– Har dere andre voksne å snakke med?

– Nei.

– Jo’a, noen har foreldre, men det går ofte ikke bra.

En å snakke med

Underveis i samtalen stikker andre ungdommer bortom gruppa. Mer håndhilsing og samtale. Et øyeblikk trekker Tina seg litt unna med en av gutta for en litt mer privat samtale. Han mener at en venn trenger en prat alene en annen dag.

Så løser det uformelle møtet seg opp, og Harald og Tina rusler videre inn i sentrumsgatene.

– I helgene er vi på byen utover natta. At vi er der roer ned gemyttene. Og vi får sendt hjem noen som har drukket for mye. Fanger opp dem som holder på å skli ut.

Og gir alle og spesielt dem som savner en å lufte vonde tanker med – en voksen å snakke med.