Tekst: KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

– Tenk, de ville ta fra meg matlagingen. Didrik Kaspersen (84) blir lettere indignert når han tenker tilbake på sitt første møte med hjemmetjenesten. Han hadde jo laget middag selv hele sitt voksne liv og syntes det var helt uinteressant å se på at andre gjorde det for ham.

Men nå er den tradisjonelle hjemmetjenesten byttet ut med hverdagsrehabilitering i deler av Bodø, og Kaspersen får opptrening for å klare mest mulig selv. Målet hans er å kunne gå alene bort til butikksenteret. For ifølge 84-åringen er det god terapi å komme ut i frisk luft og å sitte på kafé og betrakte folk og snakke med kjente.

– Hverdagsrehabilitering er en god oppfinnelse, slår han fast.

Daglig trening

Sara Olufsen er hjelpepleier og en av Didrik Kaspersens hjemmetrenere. Hun har arbeidet åtte år i hjemmetjenesten, og i mai begynte hun i teamet som driver hverdagsrehabilitering. Hun trives bedre med denne måten å arbeide på.

– Det er så givende å se hvor glade brukerne blir når de klarer å gjøre noe selv, syns hun.

Kaspersen får hver dag besøk av en hjemmetrener. For noen år siden fikk han operert hofta, og i vår brakk han et bein. Under veiledning gjør han styrke- og balanseøvelser før han får følge til butikksenteret. Olufsen har helt sluttet å overta huslige oppgaver som 84-åringen selv kan utføre.

Siden målet hans er å kunne ta seg en tur på kafé, er turen ned trappa fra leiligheten og spaserturen bort til senteret en del av den daglige treninga. De tror begge at Kaspersen snart tar seg fram og tilbake til senteret for egen maskin.

For snille hjelpere

Ergoterapeut Liv Sundseth brenner for økt aktivitet og deltakelse fra brukernes side.

– Vi må endre tankesettet vårt, uttaler hun med overbevisning. Hun sikter til hjelperen som henter avisa på vei inn til brukeren og som tar med seg søpla på vei ut. Dermed går gode muligheter til opptrening tapt.

Og ergoterapeuten er ikke i tvil om at opptrening til økt selvstendighet skaper en bedre hverdag for brukeren enn hjelp som sementerer hjelpeløsheten og avhengigheten.

Et annet eksempel på hvordan brukeres hjelpløshet ikke blir forsøkt bedret, er når han eller hun ikke lenger kan gå i butikken for å handle inn mat.

– Da går vi rett på ferdigmat. Det hadde vært bedre å levere ingredienser slik at brukeren kunne fortsette å lage maten sin selv, mener ergoterapeuten Liv Sundseth. I stedet blir brukeren avlært sine matkunster, for heretter kommer jo hjemmetjenesten med maten.

Den lærte hjelpeløsheten skjer ifølge Sundseth ofte etter et sykehusopphold med påfølgende rehabilitering eller korttidsopphold på sykehjem.

– På sykehuset blir hjelpebehovene kartlagt, og de får kanskje vedtak på noen hjemmetjenester. Men i stedet for at hjelpen blir evaluert og redusert når pasienten blir bedre, sniker det seg inn nye tjenester, sier ergoterapeuten.

Tverrfaglig innsats

Bodø har valgt en annen vei. Der har de dannet et tverrfaglig team med ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleiere og helsefagarbeidere som sammen med bruker jobber mot brukernes mål.

Etter at ergoterapeuten har foretatt den første kartleggingen av en ny bruker, og brukeren selv har definert sine mål for opptreningen, vurderer hun om det må gjøres endringer i hjemmet for å nå målene. Hun kartlegger og analyserer blant annet brukers aktiviteter og vansker med daglige gjøremål. Kanskje bør enkelte møbler skiftes ut, tepper fjernes eller lyset forsterkes.

Deretter kommer fysioterapeuten inn med sine faglige verktøy. Hun finner fram til de rette øvelsene for å oppnå målene, og hjemmetrenerne blir veiledet av terapeutene hos den enkelte bruker.

Finner løsninger

Liv Sundseth tror alle kan bruke mestringsstrategier for å klare oss selv tross funksjonstap. Hun forteller blant annet om kvinnen som før var avhengig av trappeheis, og som nå stropper fast skittentøyskurven til heisen mens hun selv går ned trappene til kjelleren for å vaske tøy.

Av og til kan det være nødvendig å ommøblere for å nå målet om økt selvstendighet og trygghet. Det kan være så enkelt som å snu dusjkrakken slik at brukeren har armaturen foran seg.

– Andre ganger kan vi kanskje redusere litt på forventningene, sier ergoterapeuten og forteller om kvinnen som beklaget seg over at hun ikke lenger klarte å vaske hele ryggen.

– Hvem gjør vel det? Vi vasker der vi kommer til. Resten overlater vi til dusjstrålen.

Vinn-vinn-vinn

Målet med hverdagsrehabilitering er at brukerne skal få en bedre hverdag, at de skal få gjøre det som er viktig for dem. En forutsetning for suksess er at det er brukeren som definerer målene for rehabilitering.

– De får en bedre hverdag med større grad av selvstendighet. Også vi ansatte har fått det bedre, og nærværet har økt, forteller Liv Sundseth.

Hun betegner de økonomiske fordelene som ren bonus. De sparer mye på mindre bruk av hjelpemidler selv om de fremdeles bruker toalettforhøyere og dusjkrakker for å øke sikkerheten.

Dessuten har de spart en del på redusert bruk av bleier.

– En kvinne som har fått høre at hun er inkontinent og bare skal la det renne, kan med trening og gode rutiner for toalettbesøk i mange tilfeller få tilbake kontrollen, sier Aina Engseth.