Synne og Lise kvier seg ikke lenger for å besøke døende pasienter

TÅLER MER NÅ: Synne Straume Fagermo og Lise Birkely syns det er blitt lettere å stå i krevende situasjoner etter at de har fått mer kunnskap og erfaring.

TÅLER MER NÅ: Synne Straume Fagermo og Lise Birkely syns det er blitt lettere å stå i krevende situasjoner etter at de har fått mer kunnskap og erfaring.

Ingun A. Mæhlum

Nå har de lært hvordan de skal møte familiene.

2017100508570020171005104246

«Nå tør jeg å gå inn i samtaler om døden.»

Synne Straume Fagermo

Lise Birkely var ikke forberedt første gang hun møtte en døende pasient.

– Som nyutdannet sykepleier ble jeg kastet ut i det sommeren for tre år siden. Jeg hadde aldri sett en død person før. Da jeg en helg var alene sykepleier og fikk en døende kreftpasient, var jeg ikke komfortabel, og pulsen var høy, forteller hun.

Høy puls på jobb

Pasienten hennes gikk inn i terminal fase den helga, og da Lise la seg søndag kveld, drømte hun at pasienten var dø. Han døde mandagen etter.

– Jeg lærte mye den helga, minnes hun.

Siden har hun lært enda mer. Både fordi hun har fått mer erfaring, men også fordi hun gjennom pilotprosjektet Lindringens ABC – Tromsømodellen (se faktaboks) har fått undervisning, lest om og diskutert palliativ omsorg med kolleger.

Trygger pasient og pårørende

Lise Birkely føler seg bedre rustet til å stå i situasjoner med døende pasienter etter at hun har fått mer kunnskap, verktøy og erfaring. Hun kjenner til hvilke medikamenter som fungerer for plager som ofte oppstår, og hun behersker bruk av smertepumpe.

– Jeg har hørt at jeg er rolig, og jeg blir ikke så lett stressa, sier hun.

Hennes trygghet og ro kommer godt med når pasienten og pårørende er inne i en livsfase som ofte preges av store smerter og andre fysiske plager i tillegg til angst og depresjon og plutselige endringer av tilstanden.

– Min tilstedeværelse skal være med å gjøre både pasient og pårørende tryggere. Det er en viktig del av jobben min, sier Birkely.

LES OGSÅ: Med døden som jobb

En gullgruve

Også Synne Straume Fagermo mener mer kunnskap og erfaring har gjort henne tryggere i møte med pasienter som nærmer seg døden. Hjelpepleieren med 12 års erfaring fra hjemmetjenesten syns særlig hun lærte mye av gruppearbeidet hvor hun utvekslet erfaringer med kolleger fra andre arbeidsplasser.

– Vanligvis møtes vi ikke. Vi vet ikke engang om hverandre. Dermed får vi heller ikke utnyttet og utvekslet hverandres kunnskaper, sier hun.

Men på kurs og fagdager var det rene gullgruven å samles.

– Det var nyttig å høre hvordan andre arbeider. Jeg lærte blant annet mye om det å komme inn i hjemmet til folk, forteller hun.

Synne har også stor nytte av kollegene som arbeider i samme hjemmetjenestesone som henne selv.

– Vi reiser ofte to ut til en pasient. Når turen er lang, får vi god tid til å snakke og støtte hverandre. Det kan være tungt å arbeide med terminale pasienter, og da er det godt å ha muligheten til en debrifing, sier hun.

LES OGSÅ: Omsorg ved livets slutt

Nye spilleregler hver gang

Lise Birkely og Synne Straume Fagermo sier begge at de fremdeles kan føle seg usikre når de kommer hjem til en ny pasient. En stor forskjell på før og etter skolering i palliativ omsorg er at de klarer å stå i situasjonen uten å føle ubehag.

– Vi begynner med blanke ark hver gang vi møter en ny pasient. Alle pasienter og familier er forskjellige, så vi føler oss som nybegynnere hver gang, sier Synne.

Med kunnskap og erfaring er det også blitt lettere å akseptere sin egen utilstrekkelighet. De vet at det ikke er mulig å ta alt på strak arm.

– Alle pasienter og familier er forskjellige, så vi blir aldri utlært, sier hun.

Tør å ta imot invitasjonen

Pleierne er fullt klar over at når de kommer hjem til en pasient som ikke lenger har håp om helbredelse, kommer de hjem til mennesker som er på sitt mest sårbare. Tidligere gjorde det at Synne Straume Fagermo følte seg ubekvem. Nå er hun mest ydmyk. Mens hun tidligere kviet seg for å gå inn i vanskelige samtaler, er hun nå mer åpen.

– Hvis en pasient for eksempel sier «Jeg er blitt så tynn», er det kanskje uttrykk for et ønske om å snakke om hvordan kroppen endrer seg. Du kan velge å feie bort temaet. Men du kan også tørre å ta imot invitasjonen. Når du er skolert og mentalt forberedt, er det lettere å takke ja når pasienten inviterer deg inn i en samtale om det som er vondt.

LES OGSÅ: Her stiller frivillige opp for pasientene

Døde hjemme

Søstrene Nina (35) og Karoline Rossing (25) fra Tromsø er to av dem som fikk nyte godt av de ansattes kunnskap i hjemmetjenesten. De kjenner fremdeles på tapet og sorgen etter at de mistet sin mor i romjula 2015. Mora døde av kreft etter halvannet år med kreftbehandling, og ble bare 55 år.

Midt i sorgen og lengselen er søstrene og resten av familien takknemlig for at hun kunne bo hjemme til det siste. Takket være hjemmetjenesten.

– Det betydde mye for oss og mamma at hun fikk dø hjemme, sier Nina.

– Vi snakker sammen daglig, og mamma er fremdeles et naturlig samtaletema når vi møtes, forteller Karoline.

Når de snakker om sin mor, snakker de både om henne som frisk, som syk og som døende. Når de tenker på den siste tida, er dominerer fremdeles lidelse og sykdom. Men de syns også at de var heldige som hadde en hjemmetjeneste som gjorde det mulig å være sammen med mora helt til slutt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MEDMENNESKER: – De som kom hjem til oss da mor var døende, var ikke som noen roboter. De leste meg og trøstet meg når jeg trengte det, sier Karoline Rossing. Også søstera Nina syns hun ble møtt på en god måte.

MEDMENNESKER: – De som kom hjem til oss da mor var døende, var ikke som noen roboter. De leste meg og trøstet meg når jeg trengte det, sier Karoline Rossing. Også søstera Nina syns hun ble møtt på en god måte.

Ingun A. Mæhlum

Fikk hjemmetjenesten inn i stua

Nina og Karoline Rossing opplevde å få hjemmetjenesten inn i hjemmet da de var på det mest sårbare. Ute beholdt de maska. Når de kom hjem, lot de maska falle. Og så møtte de plutselig fremmede folk også når de kom hjem.

– I begynnelsen følte vi oss invadert, forteller Nina.

Men det endret seg ganske fort.

– Pleierne satte seg sammen med oss for å prate med oss. Etter hvert ble vi sterkt knyttet til dem som kom hjem til oss, sier hun.

Karoline bodde hjemme hos foreldrene det siste halvannet året mora levde.

– Hadde det ikke vært for hjemmetjenesten, hadde vi ikke klart å ha mamma hjemme. Vi var så slitne, og jeg var så lei meg. Men de hjalp til slik at vi kunne leve så godt og normalt som mulig, sier hun.

Også mora var takknemlig for at et knippe pleiere ofte var innom.

– Det var bare å ringe, så kom de. Mamma kalte dem «englene mine», minnes døtrene.

Lang tid med store påkjenninger

Da pleierne kom inn i hjemmet et halvt år før mora døde, hadde familien allerede bak seg et år preget av kreftdiagnose, cellegift og strålebehandlinger.

– Hun var en fighter og klaget aldri. Tross 30 strålebehandlinger var det oss hun tenkte på og tok vare på, forteller Karoline Rossing.

– Hun var veldig mamma, smiler storesøster.

En hendelse som fremdeles sitter i Karoline, var da hun var alene med mora under et vaktbytte.

– Hun sluttet å puste. Jeg har aldri vært så redd. Det hørte de da jeg ringte. Etter det tok de vaktbyttene hjemme hos oss.

Søsken er gull

Da mor døde i romjula, var resten av familien allerede halvannet år inne i sorgprosessen. De to søstrene og en bror hadde alltid hatt et godt søskenforhold. Nina var kjempestolt da hun fikk en lillesøster, og Karoline hadde alltid hatt Nina som sitt store forbilde.

– Vi møttes ofte før, men nå er vi enda mer sammen. Det å miste mamma, har sveiset oss enda mer sammen, tror Nina.

– Når vi møtes nå, sitter vi lenge sammen. Vi har lært å gi hverandre tid og ta vare på hverandre. Det å ha søsken i en sånn situasjon er gull, sier Karoline.

De gjenlevende i familien har hjulpet hverandre med å gå videre.

De to søstrene har holdt foredrag for ansatte i hjemmetjenesten.

– Det har også hjulpet oss til å leve med sorgen. Vi har måttet reflektere over opplevelsene og snakket om det.

Nå virker det som om minnene ikke er bare vonde. De to søstrene kan le når de tenker på de 30–40 Marius-genserne mora strikket og som de selv og resten av familien gjerne bruker fremdeles. Og minnene fra den siste jula er gode.

– Mamma elsket jula. Da hun gikk i koma lille julaften, feiret vi andre jul i stua med døra åpen inn til henne, og vi var ofte inne hos henne, minnes de.

Lindringens ABC – Tromsømodellen

Kompetanseprogrammet består av et åpningsseminar og tre fagdager. Deltakerne har også et teoretisk pensum som de går gjennom mellom fagdagene. Foredrag og pensum tar opp temaer som smertelindring, etiske utfordringer og barn som pårørende.

Karen Gjernes Isaksen har vært med å utvikle og gjennomføre kompetanseprogrammet som et pilotprosjekt i hjemmetjenesten på Kvaløysletta og Fastlandet.

– Vi håper å gjennomføre kurset hver høst framover slik at alle som har interesse for å arbeide med palliativ omsorg, får sjansen til det, sier hun.

Tromsø kommune har samarbeidet med Lindring i Nord, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester og Nasjonalforeningen for aldring og helse i utviklingen og gjennomføring av kompetanseprogrammet. Helsedirektoratet har støttet prosjektet. Tidligere har Drammen kommune utviklet en liknende modell.

Ordliste

Terminalfasen: De siste 48 timene av livet.

Lindrende/palliativ behandling: Kartlegging og lindring av symptomer og plager som nedsetter eller ødelegger pasientens livskvalitet uten livsforlengende eller helbredelse som mål. Smertebehandling er hjørnesteinen i lindrende behandling.

Smertepumpe: Elektronisk smertepumpe som gir jevn intravenøs tilførsel av medikamenter.

Lindrende skrin: Skrin med medikamenter som kan lindre de vanligste plagene i livets sluttfase.

Nina og Karolines råd til pleiere

* Faste, og ikke for mange, pleiere kommer inn i hjemmet.

* Vis omsorg, men ikke medlidenhet med de pårørende.

* Se de pårørende, særlig barna i familien.

* Være medmenneske, sette seg ned med de pårørende og vise at de ikke er alene.

* Informere om hva pasienten og resten av familien kan vente seg.

Karens boktips

Marianne Davidsen-Nielsen: Blant løver

Per Fugelli: Døden, skal vi danse

Trulte Konsmo: En hatt med slør

Karens tips til faglitteratur

Håndbok i lindrende behandling, utgitt av Lindring i Nord

Rutiner ved hjemmedød, utgitt av Kvaløya hjemmetjeneste, Tromsø kommune

Stein og Bettina Husebø: Palliativ plan – eldreomsorg

Ellen Karine Grov: Død hjemme – hvordan kan sykepleieren bidra til å fremme mulighet for personer med langtkommet kreft?

Anne Austad: Nyere forståelse og ulike sorgmodeller, Omsorg 1/2017

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy