Tekst: TITTI BRUN Foto: WERNER JUVIK

Det yrer av små menneskebarn på torget i Arendal. Hånd i hånd toger kommende generasjoner rundt mellom aktivitetene. De lyser opp med sine irrgrønne, gule og oransje vester. På noen står det Tromøya barnehage. Andre kommer fra Hisøy sfo. Noen er i følge med foreldre.

I et hjørne av torget koder småkryp små datamaskiner. Besteforeldre står måpende og ser at barnebarnet intuitivt forstår og programmerer den lille roboten til å bevege seg i feltene tegnet på bakken.

– Det viktigste vi gjør er å vekke nysgjerrigheten, og følelsen av å mestre teknologi, forklarer veilederen.

I biblioteket spiller unge på skjeer og får kanskje sitt første undrende møte med hvordan lyd kan forplante seg. De litt større finner veien selv til øvebingen og trommesett, eller til biblioteket og Lyderia – lek med lyd, som er et gratis musikkspill, i regi av Rikskonsertene.

Noen lytter når Aftenpostens juniorjournalister intervjuer partilederne. Andre tusler over til en av de andre torgplassene, der voksne står på stands med viktige kampsaker enten det er Fagforbundet, partiene, Folkehelsa, Diabetesforbundet eller Norsk industri. En ting har de felles, de byr på noe godt: vafler, sukkertøy og kjærlighet på pinne.

Arendalsuka betyr faglige seminarer om olje, helse, velferd – og politikken som skal skape et godt og demokratisk samfunn for alle. «Demokratiets dansegulv,» sa fylkesmann Øystein Djupedal under åpningen. Nytt av året er at barn og unge er invitert med i dansen.

– En politisk uke er ikke bare partipolitikk, fastslår Helene Falck Fladmark som er en av de tre personene i den offisielle programkomiteen. Hun er forsatt rørt etter å ha hørt fire flyktningelever deklamere Det er den draumen av Hans Olav Hauge, på arabisk, polsk og norsk.

– Det er så viktig at barn og unge lærer og får øve seg på å uttrykke seg også gjennom kunst, sier hun med blanke øyne, som også holder øye med sønnen Jacob, som er fem år i dag.

Vitenshow: – Skal vi sette fyr på ballongen? – JAAA, roper ungene med skrekkblandet fryd. De sitter trollbundet mens pedagogene fra Vitensenteret Sørlandet lager skremmende smell og får levende røde, roser til å bli til pulver, mens ord som hydrogen, flytende nitrogen og andre kjemiske kunnskaper binder showet sammen. Og Knokkel-Knut dingler i bakgrunnen.

Werner Juvik

– Museer og vitensentre arrangerer spennende visuelle opplevelser for barn og unge. Realfag og teknologi er nødvendig for å forstå samfunnsutviklingen. Her kan barn få gratis førstehjelpskurs. Og organisasjonene som samarbeider mot svart økonomi har laget rebusspillet Den store skattejakten, som mange skal delta på i dag. Aktiviteter som skal få barn og unge til å forstå kompliserte sammenhenger – for å bli gode deltakere i samfunnet, forteller Falck Fladmark.

Utenfor musikkbingen står leder av Musikkutstyrsordningen (MOU) og tar en pause fra det øredøvende akuttsammensatte bandet som finner toner og hverandre inne i den lydisolerte brakka.

Rihannon Edwards mener altfor få unge får sjansen til å ytre seg gjennom kultur. Kommunene er mer opptatt av ballbinger enn musikkbinger. Enda det blant unge faktisk er flere som spiller et instrument enn fotball.

– Ytringer blir ofte sterkere gjennom musikk. Alle snakker om talentutvikling, men da må barn og unge ha et sted å øve. Få mulighet til å lære å ytre seg. Kommunene må legge til rette for å øve, for å vise ytringen, og å oppleve kultur, sier hun, og peker på øvebingen som en rimelig løsning, og at altfor få skoler og fritidsklubber vet at de kan søke støtte hos MOU.

Rafael er en av sfo-gutta som har deltatt i Den store skattejakten.

– En dame sto på scenen og snakka og snakka. Så snek sortkledde tyver, en dame og en mann, seg innpå bakfra og stjal skatten. Dama så ikke det. Men det er ikke en helt ordentlig skattkiste, for jeg har en maken hjemme. Nå skal vi fange tyvene, forteller han, mens gruppa løser oppgaver på utvalgte stands, med spørsmål som viser hva skatten vår brukes til: sykehus, politi, skolebuss og lærere.

Hva ville dere bestemt hvis dere var sjef i byen? – Ikke kaste søppel i byen eller havet. Jeg er med i Miljøagentene, skjønner du. Også gitt mat og klær til uteliggerne, sier William. – En dag i året skulle barna bestemt. Også skulle vi hatt badeland, mener Sondre, mens Emil nikker bifallende.

Werner Juvik

Tyvene blir fanget, og har levert tilbake skatten «For det er jo så dumt å stjele fra seg sjøl». De får fast arbeid med å dele ut gullmynter til barna, og gleder seg til å få ferie, for det har de aldri hatt.

Barna får ti mynter hver, tre av dem skal de fordele på oppgaver som skatten går til, nokså tilsvarende det voksne i Norge betaler til fellesskapet.

– Jeg ga alle til flyktninger, det er vondt ikke å ha et hjem, sier Andres.

Jon Arild Ruud på standen for samarbeid mot svart økonomi, bekrefter at mange barn ga mye til flyktninger, men etter hvert forsto de at både lærere og sykehjemmet til mormor også trengte skatt.

– Mange ga faktisk bort alle de ti skattepengene.

En av dem var Helene.

– Det er lett å dele, syns jeg, konstaterer hun og putter hele sjokoladeskatten sin i de forskjellige velferdsrørene.