Torbjørn ble prest: – Jeg er ikke så opptatt av å frelse folk, det må jeg bare si rett ut.

LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

Det går fort i svingene med Torbjørn Brox Webber bak rattet. Vi er på vei fra Kirkenes til Svanvik, på det som ifølge sjåføren kalles «Norges lengste, dårligste bilvei».

For et år siden ble han nominert til prest i den tradisjonsrike og særpregede tømmerkirka på Svanvik, der merkene av granat­treff under krigen fortsatt er godt synlige.

Det var her, bare et steinkast fra kirka, han vokste opp. Foreldrene var lærere på Pasvik folkehøgskole, og familien på fire bodde i en av tjenesteboligene som omkranser folkehøgskolebygget. Her sto fred, solidaritet og fellesskap med nabofolket i Sovjetunionen og senere Russland høyt oppe på agendaen.

– Det ble en veldig politisk oppvekst ut av det. Skolen har en stor, samfunnsmessig betydning, og var en pioner i folk-til-folk-samarbeidet over grensene til Russland og Finland, sier Torbjørn.

Ved siden av ligger fotballbanen til idrettslaget Pasvik Hauk. Her har Torbjørn stått i mål under mang en kamp. Ifølge ham vant laget mange priser for fair play, og lite annet.

At Torbjørn, som ikke ville la seg konfirmere og meldte seg ut av statskirka som 14-åring i protest mot kirkas holdning til homofile, skulle bli prest, var det ingen som forutså.

ÅPENT HUS: – Kirka er en del av samfunnet, og samfunnet en del av kirka, mener Torbjørn Brox Rognmo. Her har han invitert til visning av filmen «Sameblod» med påfølgende debatt i Kirkenes kirke.

Martin Guttormsen Slørdal

I mange år var det fagforeningsarbeid som fylte tiden hans. Det startet i ungdommen da han jobbet på Rema og forsøkte å få på plass en tariffavtale. Han meldte seg inn i Handel og Kontor (HK), så ble han ungdomssekretær, regionsekretær og etter hvert faglig sekretær på forbundets hovedkontor i Oslo.

I de siste arbeidsårene i HK tok han noen fag på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo ved siden av jobben.

– Jeg tok først et fag om det flerreligiøse Norge, jeg tenkte at det var greit å vite mer om det temaet som regionsekretær, litt om hva medlemmene tenker på, sier han.

Men Torbjørn syntes det var så interessant at han tok noen flere fag på fakultetet. På et tidspunkt så han enden på utdanningen, så da var det bare å gasse på, forteller han.

Han og kona Amy bestemte seg etterhvert for å flytte nordover igjen. Torbjørn lengtet hjem – det var en drøm som kom siganes, som han sier.

Kona fikk jobb som lærer i Kirkenes, Torbjørn skulle skrive masteroppgaven sin. I 2014 fikk han sommerjobb som prest i Sør-Varanger. Det ga mersmak. Da han var ferdig med masteroppgaven, ble han altså ordinert som prest, og fikk fast jobb. Men det var ikke akkurat et kall.

– Det å være prest er en helt vanlig jobb, ordentlig lønnsarbeid, sier han.

– Har du alltid vært kristen?

– Ja, man har jo den troen man har, famler han.

– Jeg er en alminnelig kristen. Jeg tror på en Gud som kan bidra til kamp og frigjøring, sier han mer bestemt.

Torbjørn kommer ikke fra et kristent hjem.

– Nei, nei, nei! Foreldrene mine var SVere, faren min revolusjonær.

Han trives i jobben og rollen som prest.

– Jeg er jo i kontakt med mange mennesker, ordner med begravelser og sørger for at folk får tatt et verdig farvel med sine. Det er en givende jobb, og den betyr mye for mange mennesker, sier han.

– Får du frelst noen?

– Nei, det er jeg ikke så opptatt av, det må jeg bare si rett ut. Det er ikke derfor jeg jobber her. Jeg er ingen vekkelsespredikant, og det har jeg ikke noe mål om å bli heller.

Martin Guttormsen Slørdal

For Torbjørn og de fleste andre i Sør-Varanger er Russland en nabo de er på god fot med. Grenseboerne fra begge land har fritt leide over grensa, det er med på å skape tillit og forståelse, og det betyr mye for handelsnæringen, sier Torbjørn.

– Vi drar til Nikkel og fyller diesel for fem kroner literen, og russerne kommer til Kirkenes for å handle.

En av dem som har vært sentral i samarbeidet med russerne på den andre siden av grensa, er Frode Berg. Navnet hans har blitt godt kjent de siste månedene: Han sitter fengslet i Moskva, anklaget for spionasje.

Torbjørn er sikker i sin sak: Frode Berg er uskyldig.

– Frode har jobbet for et godt samarbeid med Russland i alle år. Han har aldri ønsket noe annet enn godt naboskap. Han er ikke en spion, men en brobygger, sier han om mannen han kjent Berg siden han var tolv år gammel og spilte trompet i Kirkenes skolekorps. Berg var styreleder i korpset. I dag er han leder i menighetsrådet.

På vei tilbake til Kirkenes tar vi en liten omvei til Storskog, grenseovergangen som ble verdenskjent i 2015. I løpet av kort tid kom 5.500 flyktninger fra Syria, Afghanistan og andre land syklende over grensa her.

– Det var en flott solidaritetsaksjon som kommunen gikk i bresjen for. Flyktningene ble tatt imot på en rettferdig og human måte. Du må huske at de som bor her selv har, eller har foreldre og besteforeldre som har opplevd bombeangrep etter bombeangrep og har fått brent ned alt de eier under krigen. Det er en del av vår kollektive historie og bevissthet som brukes som et utgangspunkt i møte med andre mennesker som trenger omsorg og beskyttelse. Forskjellen mellom et krigsherjet Aleppo og et utbombet Kirkenes er vanskelig å få øye på, sier Torbjørn, og setter bilen i gang igjen.

STØTTEGRUPPE: Torbjørn Brox Webber og Øystein Yngve Hansen i Fagforbundet i Finnmark jobber for at den spionanklagede Frode Berg skal slippes fri fra fengelset i Moskva.

Martin Guttormsen Slørdal

Tilbake i Kirkenes, på vei over torget vinker Torbjørn til en kar i et vindu i andre etasje. Det er Øystein Yngve Hansen, nestleder i Fagforbundet i Finnmark. Han er også leder i støttegruppa for Frode Berg. Og Torbjørns tillitsvalgte når han nå som prest er medlem i Fagforbundet. Presteforeningen er uaktuell.

– Jeg følger Arbeiderpartiets vedtekter om at medlemmene skal være LO-medlemmer, så det kommer jeg til å være resten av livet, lover Torbjørn. Han synes det er uproblematisk å være partimedlem og prest.

– Er den som mumler en bedre prest? Eller er det å være samlende det samme som å være profilløs, spør han retorisk før han må stikke. Han skal vie et par hjemme hos dem, og vi får ikke være med.

– Har du kappa og alt klart da, eller?

– Ja, det ligger i bilen. Eller ligger det i bilen? Jeg må innom kirka.

Noen timer senere står presten ved alteret i Kirkenes kirke. I kveld arrangerer han visning av den svenske filmen «Sameblod». Den handler om rasismen samene i Sverige ble utsatt for på 30-tallet, med mange av de samme konsekvensene som fornorskningspolitikken hadde her til lands. Undertrykkingen og diskrimineringen gjorde at mange samer, og kvener, slett ikke ville vedkjenne seg denne delen av identiteten sin.

Det har også Torbjørn fått merke. Det er bare fire år siden familien fikk bekreftet at de også er samiske. Farslektas finske aner har vært mer kjent. Den samiske delen av slektshistorien hadde så langt blitt skjult og fornektet.

– Det er det fornorskningen har handlet om; å få folk til å glemme hvem de er, hvor de kommer fra, og hvilket språk de snakker. Hvis du krydrer det med litt god, gammeldags rasisme, tar det ikke lang tid før folks identitet er visket ut, sier han.

Torbjørn har tatt konsekvensen av sin nyervervede kunnskap om røttene sine. Datteren Aurora på åtte år får undervisning i samisk på skolen. Og familien har registrert seg i samemanntallet.

SAMISK: Det er bare fire år siden Torbjørn Brox Webber fikk vite at han er av samisk slekt. Nå lærer dattera samisk på skolen.

Martin Guttormsen Slørdal

Presten slukker lysene og låser kirka etter at sistemann er ute. Vi tar en tur på byens eneste pub.

Han savner ikke jobben som tillitsvalgt på heltid, men har fortsatt mange tanker om fagbevegelsen, som han fremdeles er en del av. Han ser en endring i fagbevegelsen som han er kritisk til:

– Vi ser at godt fagforeningsarbeid blir erstattet med et syn om at medlemmene er passive kunder. Får de et problem, får de hjelp av et profesjonalisert serviceapparat. Men fagbevegelsens arbeid handler om å organisere folk slik at vi kan forbedre våre liv og våre arbeidsforhold gjennom felles handling og aksjon. Det pågår en kontinuerlig kamp mellom disse to måtene å se på hva fagbevegelsen er, sier han.

Han mener fagbevegelsen må være en kamporganisasjon.

– Jeg støtter deg og du støtter meg. Det er solidaritet.