Det varsles i økende grad i Norge om misbruk og overgrep, slag og underslag. Men, det er ikke risikofritt å varsle.

Jeg tenkte lenge at varsling om urett og ulovligheter i arbeidslivet var en god ting. Jeg er opptatt av at ledere trenger ærlige tilbakemeldinger, og at noen av disse må komme fra deres nærmeste. I boken Omgitt av løgnere skrev jeg i 2005: Ledere trenger imidlertid mest av alt tilbakemeldinger om egen atferd lenge før det er kommet til situa¿sjoner som er sterkt kritikkverdige eller lovstridige. … Jo sterkere avhengigheten er mellom ledere og de som blir ledet, desto høyere er prisen på ærlighet.

Prisen som varsleren betaler har steget siden den gang. I 2005 fikk Per Yngve Monsen sparken fra Siemens. Tre år etter fikk han Fritt Ords Pris. Samme år uttalte politivoldsforskeren Edvard Vogt: «Varslere bør holde kjeft.» Men, både divisjonsøkonomen Monsen, advokatdirektøren Kari Breirem og journalisten Jon Hustad skrev bøker om varsling i denne perioden.

Rapporter fra 2014 viser at norske arbeidstakere som opplever forhold som de vurderer som kritikkverdige, i større grad faktisk varsler om dette, sammenlignet med rapporter i internasjonale studier. Det fremgår også at norske varslere i mindre grad enn i andre land usettes for sanksjoner.

Det er tankevekkende at nesten halvparten av norske arbeidstakere
i større representative undersøkelser oppgir at de ikke varsler om forhold de mener er kritikkverdige eller alvorlige, og oppgir frykten for represalier som hovedgrunn.

Selv om norske borgere har en lovfestet rett til å ytre seg fritt etter Grunnloven (§100), har man altså funnet grunn til å beskytte varslere særskilt i arbeidsmiljøloven.

I 2015 opplever vi en ny bølge med varslinger. Flere personlige varslere, flere bøker er skrevet og flere Fritt Ord-priser er gitt.

Det er ikke alle som orker å følge professor Vogts oppfordring om å holde kjeft. Det er ikke alle som har ikke samvittighet til slikt. Heldigvis har de sterke fagforeninger i ryggen. To varslere fikk Fritt Ord-prisen i mars i år.

Med flere frustrerte varslere, flere innvandrere med usikre jobber og flere midlertidig ansatte, kan det bli flere som velger å holde kjeft. Risikoen for gjengjeldelser er høy, selv om represaliene ikke rammes av lovens bestemmelser.

Varsling koster for mye og virker for dårlig. Kostnadene med varsling er svært ujevnt fordelt, og forbedringene i bedrifter og etater er tvilsomme. Det er et paradoks at varsling om helsefarlige ledere ofte er mest helsefarlig for den som varsler. Ledere har en tendens til å bli beskyttet av andre ledere. Varslere står oftest alene. Mange blir sykemeldt. Noen blir stoppet i karrieren, mens andre får sparken. Barn av varslere får dårligere karakterer på skolen og får helseproblemer, viser en Fafo-rapport.

Det er også et paradoks at arbeidsgivere slipper unna med «foretaksstraff», eller pålegg fra Arbeidstilsynet. Styrene slipper lett unna, mens varslerne bærer en personlig byrde og risikerer å bli kalt for «brønnpissere» og «svikere» av egne kolleger. Sladrehank skal selv ha bank het en hovedoppgave om varslernes situasjon og skjebne i Bergen kommune (Severinsen og Høstmælingen, 2004). Slik kan det ikke fortsette.

På de fleste andre områder i arbeidslivet er det styret eller den politiske ledelsen som har ansvar for virksomhetens gode og dårlige gjerninger. Når det gjelder HMS, regnskap og ytre miljø, og er det en organisasjon eller et kollektivt organ som står «skolerett» når noe går galt. Det er forvaltningen eller foretaket som betaler. Ansvaret på arbeidsgiversiden er kollektivisert. Selv i de tilfeller hvor sjefen må gå, eller det avsløres underslag, er det et kollektivt organ som fatter vedtak.

På noen sentrale områder i arbeidslivet har vi også kollektivisert arbeidstakernes interesser. Dette gjelder ikke minst i form av hovedavtaler, tariffavtaler og særavtaler. Bestemmelser i fremforhandlede avtaler har opp gjennom årene blitt lovfestet. Arbeidsmiljøloven, arbeidstvistloven og ferieloven er eksempler på områder hvor rimelige og «urimelige» krav om velferd og beskyttelse har blitt allmenngjort. Rett til tjenestepensjon og yrkesskadeforsikring er forholdsvis ferske eksempler på dette.

Spørsmålet som følger av dette er: Bør varsling i større grad kollektiviseres, i den forstand at det er verneombud, klubbstyre, fagforening eller forbund som varsler? På den måten vil en i større grad beskytte enkeltpersoner mot «varslingens pris».

Det ligger jo et visst paradoks i at selv om varsleren er beskyttet mot «gjengjeldelse» som det heter i § 2-5 (bare ordet smaker dårlig), så gjelder ikke loven for saker som kun har betydning for varslerens eget arbeidsforhold. Altså: Hendelser som det kan varsles om, er forhold som gjelder kolleger, ledelsen eller hele arbeidsplassen. Hvorfor skal vi da oppfordre enkeltpersoner til å varsle? Burde vi ikke heller advare mot det?

Kanskje det er best å begynne med å endre praksis? Om flere varslere går til styret i den lokale fagforeningen, kan den enkelte også «lytte til erfarne fjellfolk». Prisen blir lavere og «det er ingen skam
å snu».

For dem som ikke har et fagforeningsstyre
å gå til, bør det etableres ordninger hvor
det er mulig å henvende seg anonymt til Arbeidstilsynet eller en spesialinstitusjon som kan håndtere varslinger.