SIGRUN AASLAND, fagsjef Tankesmien Agenda

Artikkelen ble først publisert på agendamagasin.no

Alle elsker tall. Noen ganger elsker vi dem så mye at vi blir litt ivrige. Da kan vi fort bruke tallene feil. Nobelprisvinnerne Amos Tversky og Daniel Khanemann har vist at vi lar oss påvirke av tilfeldige tall vi eksponeres for.

Psykologprofessor Dan Kahan ved Yale fant dessuten i et forskningsprosjekt at de smarteste også er flinkest til å bruke tall til å underbygge sitt syn i politiske saker. Flinkere folk er også flinkere til å bruke tall for å understøtte det de allerede mener.

Tall skal hjelpe oss til å ta bedre beslutninger. Det er selvfølgelig dumt å sløse bort penger på noe som ikke gir verdi tilbake. Dessuten trenger vi å vite hva de tingene vi ønsker å gjøre, faktisk kommer til å koste. Derfor vil vi gjerne ha noen tall. Men hvor langt kan vi gå i urealistiske forutsetninger og isolerte regnestykker før de til slutt blir meningsløse?

Sannheten er jo at nesten ingen av oss lønner seg. Det er vårt felles problem.

Med jevne mellomrom ønsker vi for eksempel å finne ut hva en innvandrer koster. SSB beregnet dette i 2012 og har oppdatert tallene sine til Brochmannutvalgets utredning (NOU 2017:12). Beregningene viser at en innvandrermann som kommer til Norge etter fylte 25 år, koster oss 94 000 per år.

Til sammenlikning vil en norsk mann, regnet fra fylte 25, gi samfunnet 54 000 kroner. Men da er han ferdig skolert og helseforebygget, og regnestykket«utelater investeringen i utdanning (…) for den norskfødte ved å starte på 25 år, mens avkastningen i form av høyere sysselsetting og lønn enn innvandreren tas med» (NOU 2017:12, s. 156). Historisk har innvandrermannen også tjent mindre og dermed også bidratt med mindre skatt. En annen forklaring på forskjellen, er altså at vi forventer det alltid vil være slik.

Nettobidraget til en norskfødt mann fra fødsel til død, ferdig frisk og skolert, er minus 23 000 kroner per år.

Regnestykkene, som er gjengitt i Brochmannutvalgets arbeid nylig, har en viktig forutsetning, nemlig at ingenting endrer seg fra slik det er nå. «Dette gjelder blant annet skattesystem, trygderegler, bruken av skattefinansierte kontantytelser og tjenester» (NOU 2017:12, s. 153). Det gjelder også utdanning og lønnsnivå. Selv om denne forutsetningen ifølge forskerne «i praksis aldri (vil) være oppfylt».

Brochmannutvalgets rapport presiserer dermed helt korrekt også at: «Det bør understrekes at de langsiktige framskrivingene ikke skal tolkes som spådommer om den mest sannsynlige utviklingen». Problemet er at man ofte i debatten likevel bruker dem som nettopp det.

Er det meningsfullt å sammenlikne kostnader mellom ulike typer mennesker? Hva skal vi bruke disse regnestykkene til? Sannheten er jo at nesten ingen av oss lønner seg, fordi vi i Norge bruker mer enn vi skaper, og dekker underskuddet med oljepenger.

I diskusjonen har blant andre Anne Britt Djuve illustrert begrensningen i disse tallene med også å gjengi studiens prislapp på kvinner. Norskfødte kvinner er kjempedyre, og koster statsbudsjettet 136 000 per år.

Forklaringen på hvorfor kvinner er dyrere enn menn, illustrerer begrensningen i slike regnestykker.

Litt av forskjellen ligger i at kvinner lever lenger og dermed i en større andel av livet ikke jobber og betaler skatt, men i stedet mottar pensjon og dyre omsorgstjenester. Vi blir nødt til å jobbe lenger enn midt i sekstiårene noen og enhver i framtida. Men at kvinner – og etterhvert stadig flere menn – blir eldre, er i utgangspunktet en bra ting.

En annen viktig forskjell er at kvinner føder barn og at «de fleste barnerelaterte stønader, herunder dekning av lønn i fødselsrelatert permisjon, utbetales til kvinner». Barn er altså en kostnad som ofte bokføres på kvinner. Uten at vi ønsker at de får færre barn av den grunn.

En tredje forklaring er at kvinner tjener mindre enn menn. Verdien for samfunnet av en sykepleier, er vanskelig å tallfeste. Det nærmeste vi kommer, er å måle hvor mye samfunnet er villig til å betale for at hun er sykepleier – altså lønnen hennes.

I regnestykkene av nettobidrag er det skatteinntekten fra sykepleierlønna som kommer inn på plussida. Med den samme definisjonen er altså en sykepleier mindre verdt enn en advokat, både for samfunnet som helhet og som inntekt på statsbudsjettet. Og en lærer er mindre verdt enn en eiendomsmekler.

Det er altså et utslag i nettoeffekt av et menneske på statsbudsjettet som i liten grad reflekterer samfunnets gevinst av det samme mennesket.

I andre enden er utdanning en viktig utgift. Jo mer utdanning, desto større utgifter. De mest lønnsomme for samfunnet er altså personer som har ingen utdanning og høy lønn. Kvinner velger oftere høyere utdanning og blir stadig dyrere.

Ingenting av dette har avstedkommet forslag om å begrense antallet kvinner eller utdanne folk mindre. Så dumme er vi jo ikke.

Regnestykkene bekrefter egentlig bare at hvis vi ikke gjør noe, får vi ikke råd til velferd i framtida. Det er jo i og for seg nyttig, selv om vi visste det fra før. Perspektivmeldingen fra 2013 illustrerte det tydelig, og viste hva som skal til for at vi skal få råd.

Gjennom livet veksler vi alle mellom å være utgift og inntekt. Det er dyrt å bli født, det er dyrt å vokse opp, og tenåringer er skikkelig dyre. Slik skal det være. Hvor lenge du studerer kan forsinke inntreden i arbeidslivet, men kanskje også øke inntekten og dermed skatteseddelen noe. Antakelig får du ikke selv hele gevinsten av utdanning, men så har du heller ikke selv betalt for den.

Etter hvert begynner stadig flere å jobbe og betale skatt, og da blir de lønnsomme. Helt til de slutter å jobbe og blir pensjonister som mottar pensjon fra Folketrygden. Jo flere som jobber og jo lenger de gjør det, desto større er sjansen for at flere kommer ut i pluss. Det betyr også at jo lenger vi lever, jo mindre sannsynlig blir det jo at vi kan slutte å jobbe i begynnelsen av sekstiårene.

Men så blir vi stadig sykere og svakere. I året før vi dør, er vi fryktelig dyre. Det siste får vi gjort litt mindre med, men kanskje kan vi gjøre noe smartere i hvordan vi yter omsorg til de eldre. Teknologi er et stikkord, og kan som mange andre ting koste oss penger nå og spare oss utgifter senere.

Sannsynligvis kan vi i tillegg gjøre mye for at folk jobber lenger og mye for at færre står utenfor i ung alder. Mye tyder også på at vi kan gjøre mer for å få innvandrere kvalifisert inn i varig og meningsfullt arbeid. Alt dette koster naturligvis penger nå, som kanskje kan vi spare utgifter om tjue år.

De som ønsker seg regnestykker av typen «hva koster en innvandrer?», argumenterer gjerne med at folket har rett til å vite og at vi ikke skal skyve ubehageligheter under teppet – vi må regne på hvilket ansvar vi kan bære. Det er fint. Men da må vi også ta innover oss kostnaden av norske kvinner og menn. Begge deler vil vi jo fortsatt gjerne ha. Og viktigere: forstå hva som påvirker inntekts- og utgiftssiden, og snakke om hvordan vi endrer dem.

Mens vi er igang med å regne: Kan vi også regne på ringvirkninger av innvandrere når de lykkes i arbeidslivet? Kan vi regne på gevinsten ved at flere innvandrerbarn går i barnehage og behersker godt norsk når de begynner på skolen?

Utgiftene ved et bedre introduksjonsprogram og nettobidraget som følger av litt høyere lønn og lengre yrkesliv i andre enden? Kan vi regne på hvordan de samme regnestykkene vil se ut hvis neste generasjons innvandrere arbeider og tjener mer enn sine foreldre eller dagens innvandrere?

Regnestykker er også politikk. Hva vi velger å regne på, hvordan vi tolker tallene og hva vi bruker tallene til, er ikke nøytralt. Rent teknisk er det dessuten mange problemer med beregninger som forutsetter alt annet likt. Selv med de tydeligste forutsetninger og forsikringer om at regnestykkene ikke er spådommer, brukes regnestykkene ofte nettopp til det.

Hva vi til syvende og sist velger å bruke penger på, er likevel også verdivalg. Det økonomene kaller ikke-prissatte effekter. Lykke, kjærlighet, trivsel og sånn.

Hva koster det? 136 000 kanskje?