Det er velkjent i forskning på voksnes læring at de som har mest utdanning fra før, deltar mest i læring. Dette skyldes både hva som tilbys av etter- og videreutdanning, tilrettelegging på arbeidsplassen, behov for kompetanseutvikling og interesse for læringsdeltakelse. I kommunene satses det også mest på videreutdanning for dem som har høyere utdanning fra før. Men hvilke muligheter fins for dem som har lite formell utdanning?

Kontoransatte i kommunene er spredd på ulike arbeidsområder. Mens en kontoransatt tidligere hadde kort formell utdanning og hadde mye av sin arbeidsdag knyttet til tradisjonelle sekretærfunksjoner, er det i dag vanligere at de har lengre formell utdanning og i mange tilfeller mer komplekse arbeidsoppgaver. Bredden i oppgaver har betydning for behovene for læring, og i teknisk sektor er behovene for kompetanseutvikling større enn på et servicetorg. For mange ligger et av de mest åpenbare behovene for læring i den digitale utviklingen. Mange steder stiller økt digitalisering og nye verktøy stadig store krav til den enkelte ansattes evne og vilje til å kvalifisere seg.

Halvparten av sektorlederne i kommunene ønsker å rekruttere ansatte med høyskoleutdanning. Om mulighetene for deltakelse i høyere utdanning for kontoransatte, vet vi at over 80 prosent av kommunene gir permisjon med lønn for å delta i høyere utdanning, og at halvparten av kommunene dekker utgifter eller gir stipend til høyere utdanning. Derimot har bare én av ti kommuner organiserte tilbud om formell oppkvalifisering av sine kontoransatte.

Å kombinere formell utdanning og arbeid er ofte krevende, særlig for godt voksne som har lite utdanning fra før. Generelt er ansatte langt mer interessert i kortere kurs enn i formell utdanning. Selv mener ledere at mange oppgaver ikke krever høyskoleutdanning. I dette ligger også en frykt om at arbeidsdelingen internt kan bli slik at de høyskoleutdannede bare gjør de mest interessante oppgavene.

For å motvirke en slik todeling, er det avgjørende at de med lite formell utdanning også får mulighet til å oppgradere kunnskapen sin på sine arbeidsområder, det være seg arkiv, byggesaker, økonomi, lønn, regnskap og saksbehandling, så vel som IKT-verktøy. De gode casene tilrettelegger for kursdeltakelse for alle ansatte, og gir lønnsøkning dersom arbeidsoppgavene endres. Likevel er det slik at de med lite formell utdanning er de som deltar minst i læringstiltak.

Om behov for deltakelse på kurs generelt i kommunene, vet vi at under 20 prosent av kommunale virksomheter har organiserte opplæringstiltak for kontoransatte, og at fellestiltak for alle ansatte er mest vanlig, særlig opplæring i IKT-programmer.

Tidspress i jobben, deltidsarbeid og liten kunnskap om mulige tiltak er de viktigste forklaringene på at kontoransatte ikke deltar i læringstiltak. Noen kommuner har i tillegg dårlig økonomi, og da blir det lite fokus på fagutvikling. Her kan tillitsvalgte bidra med informasjon og selv gå i bresjen for økt deltakelse.

Det snakkes ofte om at kravene til kompetanseutvikling og læringsdeltakelse øker, og at alle arbeidstakere kontinuerlig må oppgradere kunnskapen sin dersom de skal henge med i utviklingen. Når vi snakker om kompetanseutvikling, har vi en tendens til å snakke i generelle vendinger. Det kan virke som om læringsdeltakelse alltid er et gode «i seg selv», og at det er en ulempe ikke å delta på kurs. Men vi må også spørre: Hva er det de voksne, og i dette tilfellet, ansatte i kontor og administrasjon, helt konkret bør lære? Vil det som læres føre til at arbeidsoppgavene utføres på en bedre måte, eller kanskje til og med føre til endring i arbeidsoppgaver?

For den voksne lærende er det helt avgjørende at han eller hun ser målet med læringen. For å få opp den mer organiserte læringsdeltakelsen hos de med lite formell utdanning, er dermed utbyttet av læringen viktig. Mange kursdager betyr lite hvis det de lærer er vanskelig å ta i bruk i arbeidshverdagen, eller ikke gir noen endring i arbeidsoppgaver eller hvordan de utfører arbeidet. Arbeidet til mange kontoransatte endrer seg. At læringen resulterer i nye arbeidsoppgaver, vil trolig være spesielt viktig framover. Slik kan de med kort formell utdanning henge med på endringer som kommer, i stedet for at nye oppgaver utføres av andre med høyere utdanning.

Til sist: Det er et viktig poeng at det ofte fins få relevante læringstilbud, heller ikke meningsfulle enkeltkurs – og dette gjelder særlig for dem som jobber mindre spesialisert. En form for læring som ofte blir glemt, er den som skjer i det daglige arbeidet. Mange, både ansatte og ledere, mener at dette er en av de viktigste måtene å lære på, særlig for dem med kort formell utdanning. For at slik «uformell læring» skal fungere godt, må leder aktivt legge til rette for at kolleger skal kunne lære av hverandre, noe under halvparten av kommunene gjør.