MENTALT FRIMINUTT: Når Kristine Bjella Stavn er ute i skiløypa kan hun konsentrere seg om å gå på ski. Det blir et mentalt friminutt fra en hektisk hverdag med organisasjonsjobbing.

MENTALT FRIMINUTT: Når Kristine Bjella Stavn er ute i skiløypa kan hun konsentrere seg om å gå på ski. Det blir et mentalt friminutt fra en hektisk hverdag med organisasjonsjobbing.

Per Flakstad

Kristine var imot Fagforbundet:

Nå er hun leder for 70.000 medlemmer

Når Kristine Bjella Stavn skal hvile hjernen tar hun fram felleskiene og konsentrerer seg kun om rytmen, tyngdeoverføringen, frasparket og stillheten i lyden av lett vindsus rundt ørene.

per.flakstad@fagbladet.no

Hun var blant dem som var skeptiske til å etablere Fagforbundet i 2003. Nå er hun leder for 70.000 medlemmer i Fagforbundet Viken.

Som fylkesleder i Buskerud og medlem i forbundsstyre og landsstyre og med massevis av møter og representasjon i ulike sammenhenger, har Kristine de siste årene vært mye på farten. Og det blir ikke mindre farting med dagpendling til Oslo der Viken-ledelsen har kontor, og med enda større avstander i kjemperegionen som strekker seg fra Halden i sørøst og helt opp til Hemsedal og Hardangervidda i nordvest.

– Jeg har god bruk for kofferten min. Det er sjelden jeg sover hjemme i egen seng alle nettene i uka, forteller hun.

Å være tillitsvalgt koster. – En gang kom datteren min inn på rommet jeg bruker som hjemmekontor og veivet med armene. «Jeg er her, ser du meg?»

– Hun var vel tidlig i tenårene. Jeg kunne nok ha vært flinkere til å være sammen de tre barna våre. Og akkurat den episoden gjør det vondt å tenke tilbake på. Men jeg kan da ikke ha gjort alt feil. Alle barna er voksne nå, og de har klart seg fint. Nå har jeg også fire barnebarn, og selv om tiden kan bli knapp, forsøker jeg å følge dem opp så godt jeg kan, sier hun.

Familien er viktig for Kristine. Men hun synes også det er viktig å bruke engasjementet sitt for fagbevegelsen og for medlemmene som ikke alltid er de som roper og krever med høyest stemme.

Og når hun ser hvordan organisasjonsarbeid gir samhold, og hvordan det i mange sammenhenger mobiliseres – når et fellesskap samarbeider mot samme mål – da synes Kristine at tidkrevende og noen ganger altoppslukende tillitsverv er verd jobben.

– Selv om det koster, gir det også veldig mye tilbake, mener hun.

Hun rister lett på hodet når hun tenker tilbake på tiden før Fagforbundet ble stiftet i 2003. Som tillitsvalgt i Norsk Helse- og Sosialforbund var hun blant dem som var redd for å bli slukt av det mye større Kommuneforbundet.

– Nå ser jeg helt annerledes på dette. Fagforbundet er blitt noe annet enn det vi skeptikere fryktet – heldigvis. Historien har vist at de som gikk i spissen for å etablere det nye forbundet gjorde noe som var riktig, sier den nyvalgte lederen av Fagforbundet Viken.

Men før 2003 var Kristine Bjella Stavn en av dem som ønsket å stoppe prosessen med å slå sammen Norsk Helse- og Sosialforbund og Norsk Kommuneforbund.

– Vi var jo konkurrenter som forsøkte å tiltrekke oss de samme medlemmene ute på arbeidsplassene. Selv om vi samarbeidet om noen saker, var det likevel en voldsom omstilling å tenke på tillitsvalgte i Kommuneforbundet som kolleger, minnes hun.

STORE AVSTANDER: Å ha Viken som arbeidsfelt betyr mange mil i bil.

STORE AVSTANDER: Å ha Viken som arbeidsfelt betyr mange mil i bil.

Per Flakstad

Likevel ble hun tillitsvalgt i det nystartede Fagforbundet, blant annet som nestleder i Fagforbundet Buskerud og leder for det som nå har navnet Yrkesseksjon helse og sosial.

Hvordan endte hun opp med å bekle viktige tillitsverv i en organisasjon hun opprinnelig var en motstander av?

Et gammelt ordtak sier at selv om du ikke kan skru tiden tilbake og lage en helt ny start, så kan du starte nå og lage en helt ny slutt.

Litt sånn ble det for Kristine Bjella Stavn da Fagforbundet ble stiftet 17. juni 2003 og Helse- og Sosialforbundet ugjenkallelig var historie.

– Jeg måtte gjøre et valg. Jeg kunne trekke meg ut og begynne med noe annet, men før etableringen av det nye forbundet hadde vi begynt å samarbeide på ulike nivåer, blant annet i fylkene. På den måten hadde vi blitt både bedre kjent og tryggere på hverandre, forteller hun.

Hun måtte gå en ordentlig runde med seg selv, men så tok hun en beslutning: Hun ville være med videre.

Og når hun først hadde bestemt seg, var det ikke snakk om å gå litt lunket inn for å se hvordan dette kom til å gå.

– Nei, når jeg først ble med, så var det for å gi hundre prosent og gjøre mitt aller, aller beste for at Fagforbundet skulle bli en suksess, sier hun bestemt.

Kristine er fra Ål i Hallingdal. Og mange som gjenkjenner det ene etternavnet hennes kan fort forledes til å tro at hun er et musikalsk menneske fra en musikalsk familie.

– Nei, ler hun.

– Jeg har riktignok sunget litt i et kor i ungdommen, men i den grad det finnes noen musikalske gener i vår familie, så har nok lillebror Stein Torleif stukket av med alle sammen.

En av døtrene hennes har imidlertid fått noen gener som ligner de onkelen har.

Som eldst av fire søsken fikk hun derimot rikelig med «storesøster-gener», og lærte seg tidlig å ta ansvar. Med tolv år mellom den eldste og yngste i barneflokken, ble det nok av oppgaver hjemme. I tillegg tok hun på seg lederopp­gaver som speider, og allerede som 16-åring var hun leder for guttespeiderne i Ål.

– Moren min lærte meg tidlig mye om kvinnekamp og kvinnelige verdier. Likestilling er noe jeg har fått inn med morsmelka, og det har fulgt meg gjennom hele livet og vært en av de viktige drivkreftene i engasjementet mitt i fagbevegelsen, sier Kristine.

FLITTIG I BRUK: Kofferten pakkes ukentlig, det er sjelden Kristine har alle nettene hjemme i egen seng i løpet av en uke.

FLITTIG I BRUK: Kofferten pakkes ukentlig, det er sjelden Kristine har alle nettene hjemme i egen seng i løpet av en uke.

Per Flakstad

Kanskje var det storesøstergenene som viste seg fram da hun etter kort tid ble plasstillitsvalgt ved Skavangertunet sykehjem i Kongsberg dit hun hadde flyttet sammen med mannen sin i 1978.

Da var hun ferdig utdannet hjelpepleier, og hadde vært innom et medlemsmøte i det som da het Norsk Hjelpepleierforbund.

– Jeg husker ikke dette så godt, men jeg stilte vel kanskje noen spørsmål på møtet. Kort tid etter ble jeg i alle fall spurt om å bli plasstillitsvalgt. Jeg tenkte at det kunne være en spennende utfordring, så jeg sa ja, forteller hun.

Kristine må ha vist seg tilliten verdig, for det tok ikke så lang tid før hun ble frikjøpt hovedtillitsvalgt i kommunen for organisasjonen som hadde skiftet navn til Norsk Helse- og Sosialforbund siden omsorgsarbeiderne også var tatt opp som medlemmer.

Derfra kunne det se ut som om karrieren som tillitsvalgt og organisasjonsmenneske allerede var staket ut. Men fullt så rett var ikke veien videre.

Som hovedtillitsvalgt tok hun et deltidsstudium på BI om ledelse for helsepersonell, og da hun takket ja til et vikariat på personalavdelingen til Kongsberg kommune, måtte hun kutte alt som hadde med tillitsverv å gjøre for ikke å sitte på begge sider av bordet.

– Men jeg beholdt selvsagt medlemskapet, sier hun.

Arbeidet i administrasjonen ble en av de tøffeste og mest krevende oppgavene hun har hatt. Kristine ble ansvarlig for et prosjekt som gikk ut på å legge ned tre sykehjem som skulle erstattes med et nytt som skulle bygges opp.

– Alle beholdt jobbene sine, men måtte skifte arbeidssted. Noen fikk mulighet til å ta utdanning i løpet av prosessen. Mitt inntrykk i etterkant er at de fleste var tålelig godt fornøyd, sier hun.

– Men du sitter litt alene med et stort ansvar som prosjektleder, og jeg fikk for alvor kjenne på det å måtte ta avgjørelser som andre kan oppfatte som alvorlige for dem, legger hun ettertenksomt til.

Tilbake som hovedtillitsvalgt, og etter hvert med verv også på fylkesnivå og nasjonalt i landsstyre og forbundsstyre i mange år, og nå som leder for 70.000 medlemmer i landets største forbundsregion, synes hun at tiden som arbeidsgivers representant har vært en nyttig erfaring å ta med seg.

Kristine Bjella Stavn er mye på farten og har lange arbeidsdager i tillegg til flere timers pendlerreise til Kongsberg der hun og mannen fortsatt bor. Før kjørte hun bil til Drammen, nå forsøker hun å bruke togtida mot Oslo til å lese dokumenter og sakspapirer. Hjemover er det alltid ståplass, så da får hun ikke gjort noe.

Og når hun en sjelden gang har mulighet til å hvile hodet med en skitur, eller en gåtur om sommeren, blir det et viktig avbrekk fra en hektisk arbeidsdag som gjerne kan vare store deler av døgnet og sju dager i uka.

Bare konsentrere seg om rytmen, vektover­føringen, frasparket.

Og kjenne stillheten i lyden av vindsus rundt ørene.

FOTOMODELL: På begynnelsen av 80-tallet stilte en ung Kristine Bjella Stavn opp som modell for å vise hjelpepleieruniformer gjennom historien.

FOTOMODELL: På begynnelsen av 80-tallet stilte en ung Kristine Bjella Stavn opp som modell for å vise hjelpepleieruniformer gjennom historien.

Privat

6 kjappe:

Hva drømte du om å bli da du var liten?

Jeg ville ha en stor bil og mange barn, og så skulle vi reise rundt og hjelpe folk.

Hva er en perfekt dag på jobben?

Når jeg får gjort unna ting og alle jobber sammen mot et felles mål.

Hva var din første lønnede jobb?

Sommerjobb i møbelbutikken til faren min.

Hvem bør skjerpe seg?

Regjeringen!

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Ta utdanning og vær engasjert i noe.

Hva er typisk norsk?

Vi tror vel at vi er verdens navle i en del sammenhenger.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy