Oscar Aaslund Hovin

Helsefagarbeider i hjemmesykepleie for barn og unge

Jeg er glad for å se at levekårene til mennesker med utviklingshemming engasjerer. Det er ingen tvil om at tjenestene som ytes i dag trenger å rustes opp. Kompetanseøkning er en viktig del av dette. Kompetanseøkningen vil gjelde hele tjenestene – på tvers av profesjoner.

Les hele debatten her:

• Tilbudet for personer med nedsatt funksjonsevne svikter. Likevel er kun 1 av 10 ansatte fagutdannet

• Bomskudd fra FO: Er ikke helsefagarbeidere og assistenter lenger ønsket i tjenester til utviklingshemmede?

• Faglig forsvarlige tjenester, viktig for brukerne og for alle som arbeider med å yte dem!

Viktig med engasjement

Mennesker med utviklingshemming er en brukergruppe med komplekse behov, som ofte har store behov for bistand. Dagens situasjon er ikke god nok. Det vil være viktig å øke kompetansen til ansatte i tjenestene – ingen er sterkere enn sitt svakeste ledd. Etter at mitt siste innlegg ble publisert i Fagbladet, har FO og NAKU lansert rapporten om tjenestetilbudene til mennesker med utviklingshemming. Jeg er enig i mye, samtidig som jeg mener vi bør se litt annerledes på hvordan vi skal løse utfordringene vi står overfor. Det er derfor gledelig å se at det er så mange engasjerte mennesker rundt omkring som ønsker bedre tjenester.

Vernepleiere er en sentral del av tjenestene

Vernepleiere er, tradisjonelt sett, spesialister på arbeid med mennesker med utviklingshemming. Dessverre velger mange vernepleiere å arbeide innenfor andre tjenester. Dessverre ser vi ofte at forholdene ikke er lagt til rette for at vernepleiere kan få arbeide med fagutvikling. Ofte kan vi se at vernepleiere blir satt til administrative oppgaver, for eksempel å bruke store deler av arbeidsdagen sin på å ringe etter vikarer ved sykdom. Fagutvikling bør være en viktig del av arbeidshverdagen.

Ser vi på tjenester som tradisjonelt har mange sykepleiere, ser vi at disse ofte har egne fagutviklingssykepleiere som er med på å utvikle tilbudene. Hvor blir det av fagutviklingsvernepleierne?

Personlig egnethet er ikke nok for å kunne yte gode tjenester

Gode tjenester krever kompetanse, engasjement og evne til å yte helhetlig bistand, da dette er en kompleks brukergruppe som ofte har store bistandsbehov med behov for bistand på opptil flere livsområder. Personlig egnethet er ikke nok for å kunne yte gode tjenester, da behovene ofte er så komplekse. Personlig egnethet og relasjonskompetanse er dog en viktig del av det å skape gode tilbud.

Kompetanseløft trengs

Det er behov for å øke kompetansen i tjenestene. Det stiller krav til både arbeidsgiver og til arbeidstaker. Arbeidsgiver må legge til rette for at kompetansen økes, samtidig som at arbeidstakere må se fordelen ved å øke kompetansen. For mange i disse tjenestene, er det lite kompetansehevingstiltak å spore. Som oftest får man et kurs i Helse- og omsorgstjenesten kapittel 9 dersom man er heldig. Ikke alle kommuner tilbyr dette. Ofte får man tilbud om én eller halvannen opplæringsvakt på avdelingen før man blir satt til å ha ansvar for daglig tjenesteyting. Ser vi på tjenestenes kompleksitet, er dette på langt nær nok. Som nyansatt på McDonald's får du mer opplæring. Det er altfor dårlig når vi vet at dette er en brukergruppe som ofte er prisgitt de som daglig yter tjenester.

Mellomledere bør satses på

Det er ikke bare kompetansen til de som yter de daglige tjenestene som bør økes. Min erfaring er at gode og kunnskapsrike mellomledere fører til gode tjenester. Ofte ser vi at mellomledere hverken har tid eller kompetanse til å gjennomføre kulturendringer med mål om å utvikle gode tjenester. Mellomledere må ha en av verdens mest utakknemlige jobber. Samtidig som vi ser behovene ute i tjenesten, lever vi også med konstant press om å levere gode økonomiske resultater. Flere kommuner har sett behovet for å øke kompetansen, blant annet Melhus kommune, hvor ledere innenfor helse- og velferdssektoren gjennomfører videreutdanning i helseledelse.

Seks viktige momenter i å øke kvaliteten i tjenestene:

1. Gode ledere som har tid og kompetanse til å være ledere.

2. Økt forståelse og kompetanse på de utfordringene som utviklingshemmede møter.

3. Økt kompetanse på somatisk og psykisk helse.

4. Økt kompetanse på målrettet miljøarbeid.

5. Øke fokuset på selvbestemmelse og rettssikkerhet.

6. Øke andelen ansatte i heltidsstillinger.

Helsefagarbeidere og assistenter en viktig del av tjenestene

Jeg mener fortsatt at helsefagarbeidere og assistenter vil være en viktig del av tjenestene, men det krever at de er i stand til å tilegne seg kompetanse. Dette stiller også krav til kommunene som arbeidsgiver. Kommunene må kunne bistå til at de har mulighet til å kunne heve kompetansenivået. For assistenter vil dette være bistand til å ta fagbrev. Dersom man ikke kan eller ønsker å tilegne seg kompetanse, har man ikke noe i tjenestene å gjøre. Det er ingen menneskerett å arbeide i tjenestene til mennesker med utviklingshemming. I tillegg er det viktig å se på om de ulike utdanningene møter samfunnets behov eller om det er behov for å endre utdanningsløpene.

Det er ingen av oss som er uenige i at tjenestene til utviklingshemmede har et stort forbedringspotensial. Det vi ikke er enige om, er om FOs ønske med 70 prosent høyskoleutdannede innenfor tjenestene nødvendigvis vil føre til at vi kommer dit vi vil.