Professor Karl Elling Ellingsen

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemmede (NAKU)

Samme dag, 18. juni lanserte FO og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemmede (NAKU) rapporten «Ingen tid og miste».

Noen dager før ble forskningsartikkelen «Lav kompetanse og utstrakt bruk av deltid truer faglig forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming» publisert i Fontene Forskning nr. 1/2020.

Begge publikasjonene baserer seg på en undersøkelse av hvilken utdanning, og på hvilket utdanningsnivå kompetansen hos ansatte i tjenestene befinner seg på.

• Bomskudd fra FO: Er ikke helsefagarbeidere og assistenter lenger ønsket i tjenester til utviklingshemmede?

Videre undersøkes bruken av deltid. Vi anbefaler at alle leser artikkelen og rapporten. Det som trer klart fram, er det gjennomgående tema å sikre at tjenestene personen får, er faglig forsvarlige.

For å benytte samme metafor som Hovin, så oppfatter vi at i sentrum av skiven finner vi brukerne. Nærmest brukerne er hans/ hennes familie, pårørende og andre personer som brukeren har meningsfulle relasjoner med.

I neste sirkel mener vi at det å inngå i meningsfulle aktiviteter befinner seg, samt det å ha et tilbud som har utgangspunkt i den enkeltes ønsker, behov og forutsetninger.

For å sikre at dette fungerer godt, kreves fagkompetanse og kvalitet. Vernepleie, miljøterapeutisk arbeid, rehabilitering og habilitering, samt helsefaglig kompetanse er vesentlig.

Når vi i Norge snakker om tjenester til personer med utviklingshemming, dreier det seg ofte om personer med behov av et visst omfang, og ofte sammensatte med tanke på sammensatte behov der det spenner fra praktisk hjelp i hverdagen til mer emosjonell og miljøterapeutisk karakter.

Det er neppe skivebom å påpeke at andelen vernepleiere er nærmest uendret gjennom tiden fra 1977 til 2019, i en tid hvor kompetansekravet innen helse- omsorg- og veleferdsyrkene har endret seg drastisk både i forhold til krav for å inneha stillinger, men minst like mye også i forhold til innholdet i og nivået på den kompetansen som inngår i profesjonsutdanningene.

Ikke minst gjelder dette krav om vitenskapelighet og dokumenterbarhet som støtter seg på forskning.

Det er også verdt å merke seg at de sentrale brukerorganisasjonene er enstemmige om krav til økt kompetanse, og hvor de aktivt etterspør vernepleierkompetanse. Ikke fordi de ønsker seg vernepleiere i navnet, men i gavnet. Det er den kompetansen de representerer som etterspørres.

Leser man rapporten og ser den store bruken av assistenter og den store andelen som går i særlig kort deltid under ti timer i uka, så bør dette også uroe Fagforbundet i forhold til den faglige kvaliteten på tjenestene medlemmer av Fagforbundet inngår som ansatte i.

Først og fremst handler dette om de som er i sentrum av sirkelen, brukerne, men også ansatte som skal yte tjenestene.

Dersom de som står ansvarlige for tjenestene ikke oppfyller vilkårene for å gjøre det, men i stor grad er avhengig av dispensasjoner for å gjøre det, øker faren for at alle kan bli rammet av de feilene og avvikene som oppstår. Her har Fagforbundet felles sak med Fellesorganisasjonen, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming, brukerorganisasjonene, pårørende, kommunene, og ikke minst med alle utviklingshemmede som benytter seg av disse tjenestene.

Jeg håper at Fagforbundet kommer på banen og markerer tydelig hvor de står og på den måten bidrar i å skape et felles påtrykk mot sentrale myndigheter om en styrking av tjenestene til personer med utviklingshemming.

Alle er klar over at dette bare er ett av flere forhold som må styrkes, men det å ha nødvendig faglig profesjonskompetanse har også betydning for den prosessen som foregår internt i kommunen når ressurser fordeles.