Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagforbundet.no

– Vi prøver alltid å lytte til barnets stemme. Det sier Maria Bikset, barnevernsleder i Hole. Barnevernet her fikk ingen avvik da Helsetilsynet i fjor undersøkte fosterhjemmene i alle landets kommuner.

Tvert imot fant Helsetilsynet mye som fungerte godt i Buskerud-kommunen. Blant annet har både saksbehandlerne og barnas tilsynsførere tid og anledning til å være alene med barnet når de møter fosterfamiliene.

– Vi er mer opptatt av å dekke behov for besøk og tilsyn enn å dekke formelle krav, sier Bikset. Dermed hender det at kravet om minst fire årlige besøk og tilsyn blir overoppfylt.

Engasjerte hoder

For å sikre en tett oppfølging har én av saksbehandlerne ved barnevernskontoret et særskilt ansvar for de barna kommunen har tilsynsansvar for. De arbeider også to og to sammen når de skal rekruttere fosterfamilier og tilsynsførere.

– Det som er avgjørende for kvaliteten på jobben vår, er mer enn antall hoder. Det er først og fremst det engasjementet som ligger i disse hodene, mener Maria Bikset.

For å levere gode tjenester er barnevernskontoret avhengig av fleksible medarbeidere. Fleksibiliteten skal også omfatte lederen, og den skal gå begge veier.

– Vi må være villig til å ta en eller flere telefoner selv om arbeidstida er slutt.

Selv tok hun nylig imot fire telefoner en kveld hun var

i selskap. En annen medarbeider var ute i flere timer.

– Det er helt vanlig hos oss, men de ansatte får selvfølgelig overtidsbetaling eller kan avspasere, sier Bikset.

– Jeg tror ikke det er mulig å drifte et godt barnevern uten dedikerte medarbeidere. Men vi tåler mye med et godt arbeidsmiljø, mener hun.

Og ifølge Bikset er arbeidsmiljøet godt fordi alle er ansvarsbevisste, serviceinnstilte og løsningsorienterte.

Lett å være etterpåklok

Men om barnevernskontoret er aldri så opptatt av å kvalitetssikre arbeidet, og om intensjonene er aldri så gode, opplever også Maria Bikset og kollegene hennes at klokskapen av og til kommer for sent.

– Dette er en jobb med mange avveininger, og ikke sjelden ser vi, i etterpåklokskapens lys, at vi skulle ha handlet annerledes, sier hun. Som eksempel nevner hun en gang de trodde de var tidlig ute da de overtok ansvaret for et lite barn. Det viste seg senere at de skulle vært enda raskere.

Men de opplever også noen solskinnshistorier.

– Jeg fikk nylig et brev fra en ungdom som var så takknemlig for at vi hadde tatt affære. Det var en sak hvor vi kunne ha valgt å lukke øynene. Men heldigvis gikk vi inn og ga massiv hjelp i en kort periode. Og denne gangen gikk det bra med barnet.

Saker uten løsning

Barnevernslederen tenker at det fins ikke alltid gode løsninger. Utfordringen er ofte å finne en løsning som er mindre dårlig enn andre.

– Og etterpå må vi tørre å reflektere over erfaringene våre. Når vi ikke lykkes, må vi våge å innse at vi skulle ha handlet annerledes, sier Maria Bikset.

Hun er klar på at barnevernet ikke skal drive foreldrevern, men sier at saksbehandlerne likevel må foreta vanskelige avveininger. Og da kan det gå galt; for liten og for sen innsats er kanskje den vanligste feilen.

– Hvis vi velger å flytte et barn, skal vi jammen være sikker på at gevinsten er større enn kostnadene for ungen.

Verdsetter ulike mennesker

Når barnevernet konkluderer med at flytting er best for barnet, må saksbehandler og leder tåle å stå i konflikter.

Bikset mener også tålmodighet, overbærenhet og toleranse er nødvendige egenskaper for å kunne håndtere barnevernssaker.

– Vi møter og samarbeider med mange ulike mennesker. Jeg tror derfor evne til å verdsette forskjellighet kommer godt med. Vi må rett og slett ha sans for bråkmakerne og andre som tenker helt annerledes enn vi selv gjør. De aller fleste barnevernssakene dreier seg om omsorgssvikt, sier barnevernslederen.

– Mange foreldre tror selv de gjør det bra. De er overbevist om at de er gode omsorgspersoner for barna sine. Da kan det være vanskelig å komme fram til en felles forståelse av hva som er best for barnet, men vi må uansett kunne samarbeide med dem.

Barn teller mer enn penger

Et kjennetegn ved mange familier hvor barnevernet setter inn tiltak eller overtar omsorgen for barna, er at de ofte er på flyttefot.

– En familie kan flytte nærmere tjue ganger i løpet av barnets seks første skoleår. Da blir det lite skolegang og stabilitet. Hvis vi får vite om noe sånt, undersøker vi saken, og vi prøver å sette ned foten før de flytter ut av kommunen vår.

Det fins sikkert kommuner som ville pustet lettet ut, men Bikset har fått klar beskjed fra rådmannen: «Så økonomiske skal vi aldri bli.»

Så barnevernskontoret foretar tilsyn dersom de har mistanke om at barnet ikke blir godt nok ivaretatt. Dersom de mener barnet trenger omsorgstiltak, sender de saken til fylkesnemnda slik at ansvaret for barnet forblir i kommunen selv om familien flytter.