Sandra Lillebø, Fagbladet

– Å lære seg å komme inn i vanen med å stå opp om morgenen, spise frokost, gå på skolen, komme hjem om kvelden – det tar tid for disse ungdommene, sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Ingeborg Marie Helgeland.

Hun har fulgt 85 ungdommer som var i kontakt med barnevernet på begynnelsen av 1980-tallet. De første intervjuene ble gjennomført da barna var mellom 13 og 16 år gamle. En ny runde intervjuer ble gjort da ungdommene var kommet i tjueårsalderen, og til slutt møtte hun dem på nytt da de var unge voksne på rundt 30 år. Undersøkelsen blir presentert i Fagbladet siste temahefte om arbeid med ungdom – «Modige møter». Temaheftet ble sendt ut i oktober.

Knytte bånd

Helgelands undersøkelse viste at det var mange likhetstrekk i ungdommenes livshistorier, men de fikk ulike behandlingsopplegg. Og sammenlikningen viser entydig hva som fungerer best:

– Forsterket fosterhjem, og ruskollektiv for dem med rusproblemer fungerer absolutt best, i motsetning til ungdomsinstitusjoner som nesten aldri virker, sier Helgeland, og forklarer hvorfor hun tror det er slik:

– Beskyttende rammer, og muligheten til å utvikle relasjoner til andre som i en familie har betydning for ungdommene. I de fleste barnevernsinstitusjonene er de ansatte bare på jobb i sju eller åtte timer per dag. Dermed får ikke ungdommene nok tid til å knytte varige forhold til de voksne. Å spise frokost sammen med den siste personen du så før du gikk til sengs kvelden før, gir en langt større følelse av kontinuitet, av sammenheng.

– Vi trenger noe annet Helgeland sier at fordi organiseringen i en institusjon gir ungdommene begrensede muligheter til å skape nære relasjoner til de voksne, ender de ofte opp med heller å søke seg til de andre ungdommene – personer som ofte har minst like store problemer som dem selv. Dermed lærer de negativ adferd av hverandre.

Derfor er forskeren glad for at institusjonene nå gradvis bygges ned.

– Det kritiske lyset som har vært rettet mot institusjon som tiltak tidligere, har dessverre blitt dysset ned altfor lenge. Avvikling er bra, men vi må ikke glemme at vi faktisk også trenger noe annet i stedet – og det haster med å få det på plass, mener Ingeborg Marie Helgeland.

– Grip inn tidligere – Det er avgjørende at vi ikke venter for lenge med å plassere barn i omsorgstiltak, sier Helgeland. Hun mener at både skoler og barnehager i større grad bør fokusere på barn med problemer, og våge å involvere seg mer.

– Det er fatalt ikke å følge det vanlige skoleløpet, og ikke å få med seg det faglige. Lærerne har godt skjønn og klarer å se det når noe er galt. Da må de si fra – men dessverre er terskelen for akkurat det litt for høy, sier Helgeland, og minner om at ansatte i barnehager, skoler og SFO har opplysningsplikt overfor barnevernet.

– Hvis barnet tidlig får hjelp til å komme i en god omsorgssituasjon, kan mye være gjort, avslutter hun.