Det ser vi også når myndighetene vil sende godt etablerte asylsøkere i en kommune ut av landet. Da slår lokalsamfunnet ring om dem – til og med folk som er generelt kritisk til å få flere fremmede her til lands.

På samme måte er det ikke så enkelt for kommunepolitikerne å fatte vedtak som går ut over kommunens innbyggere når de kjenner følgene av det de vedtar og hvem som får unngjelde.

Da årets kommuneoppgjør kom i havn på overtid, var det derfor ett punkt i avtalen med KS som var spesielt gledelig – at kommunene nå er pålagt å kartlegge konsekvensene for ansatte som vil bli berørt av en eventuell konkurranseutsetting.

Hver gang en kommune vurderer å konkurranseutsette eller privatisere en tjeneste, skal det utredes hvordan det vil påvirke pensjonen og også lønns- og arbeidsvilkårene til hver enkelt av de ansatte, og dette skal legges fram for kommunestyret.

I Norge er lønns- og pensjonskostnader opp mot 20 prosent lavere hos kommersielle driftere på velferdsområdet enn hos kommuner og ideelle aktører. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor kommersielle selskaper står klar til å overta offentlig sektor, for her er det penger å hente. Det er verre for de ansatte, som taper lønn og pensjon. Mange av dem er lavlønte kvinner.

Derfor er det så bra at kommunepolitikerne nå blir nødt til å ta inn over seg hva konkurranseutsetting kan bety for de ansatte. For hver især.

Enda bedre er det hvis de i tillegg må se dem i øynene. I noen kommuner har ansatte troppet opp i kommunestyret og fortalt hva det vil bety for dem om arbeidsplassen deres blir lagt ut på anbud. Og flere steder har de folkevalgte snudd. Selv de ivrigste forkjemperne for konkurranseutsettingen.

Det er ofte lettere å ta hensyn til folk når du blir nærmere kjent med dem. Husk det hvis anbudsspøkelset banker på døra. Kommunestyremøtene er åpne for alle.