Monica Schanche

Sammen med de ansatte har Helga Bognø snudd opp ned på en institusjon preget av stort sykefravær og gjennomtrekk i ledelsen.

– Hvor lenge blir du da? var det første spørsmålet hun fikk da hun tok over som leder i 2007. De ansatte hadde hatt fire–fem ledere på like mange år.

Helga Bognø har fokus på relasjonsledelse og setter EQ foran IQ. En leder må ha emosjonell intelligens for å lede mennesker på en god måte.

Den nye styreren praktiserer det hun kaller en coachende lederstil. En veiledende og oppmuntrende stil, der kunsten er å lokke fram det beste som allerede fins hos de ansatte.

– Ledere kan ikke alt, og må lede gjennom sitt personale for å lykkes. Sykepleiere, hjelpepleiere, renholdere

og kjøkken. Vi gjør hverandre gode, sier Helga Bognø.

Fokus på kvalitet

Det er en gladere stemning på aldershjemmet nå. Et tydelig tegn er at beboere sitter sammen og snakker med hverandre mer enn før.

– Vi spør oss hva vi ønsker å gi av kvalitet, og har opprettet ulike grupper med fokus på tannhelse, ernæring og hygiene. Og her er det de ansatte som selv tar ansvar for de nye rutinene, sier Helga Bognø.

En viktig kvalitet for de 29 beboerne er også at ledelsen bruker av driftstilskuddet for å få besøk av tilsynslege fire timer i uka, langt oftere enn vanlig andre steder.

Helga Bognø vil at ansatte skal ha trygghet for at de kan banke på hennes dør.

– Her er det lov til å være menneske, og fagperson. Mye latter og glede, og lov til å felle en tåre. Vi

er 13 ulike etniske grupper. Dette opp­leves som et positivt og berikende mangfold for organisasjonen.

– Ansatte fra ulike kulturer i møte med eldre mennesker, kan by på ­spenningsmomenter. Å få til inklu­dering og sy sammen kulturer på tvers, krever også et emosjonelt lederskap, sier styreren.

Ønsker for en leder

Når Fagbladet kommer, får vi snakke med ansatte om hvordan de opplever sitt eget arbeidsmiljø. Og hva de trenger av sin leder.

– En som er klar og tydelig. Og du er jo det når du gir beskjeder og er inkluderende. Det er et forbilde for oss, sier sykepleier Kine Jensen.

– En leder som er trygg på sin rolle. Helga gir oss rom for å utvikle oss, mener avdelingssykepleier Merete Haaland.

Hjelpepleier Embete Urgessa fra Etiopia sier hun opplever lederen vel så mye som kollega, ikke bare som leder.

– Ja, det er også viktig å kunne dele sorger og gleder, og ha gjensidig respekt og forståelse, kvitterer Helga Bognø.

At leder inkluderer er viktig, syns hjelpepleier Luz Madrid fra Chile.

– Jeg får skryt av beboerne fordi jeg snakker så godt bergensk, ler hun.

Avdelingssykepleier Merete Haaland har også et lederansvar og følger blant annet opp sykmeldte.

– Jeg kaller inn til samtaler og ­invi­terer også de sykmeldte til vår felles lunsj på fredagene, forteller hun.

– Som avdelingssykepleier er Merete nærmeste leder og gjør ting unikt. Hun tar den telefonen til sykmeldte og spør hvordan det står til. Og spør om sykdommen er arbeids­relatert. Da har vi noe å ta tak i, sier Helga Bognø anerkjennende. Hun trekker også tillitsvalgte og verneombud aktivt med. Arbeidsmiljøutvalg ble opprettet i fjor.

Åpen og ærlig

– Du må tørre å være leder. En leder som ikke tør å stå i en konfrontasjon, å ta den vanskelige samtalen når det kreves, bør vurdere sin lederfunksjon, sier Helga Bognø.

Avdelingssykepleier Merete Haa­land har gått over fra å være kollega til å være leder. – Litt vanskelig å være mellom barken og veden. Men jeg føler jeg har et godt forhold til alle.

– Du gjør en god jobb. Sier fra åpent og ærlig, utbryter chilenske Luz.

– Det er viktig for oss ansatte å være åpen, tørre å si ifra, med respekt selvfølgelig, om det som ligger på hjertet.

Sykepleier Kine Jensen mener alle er blitt flinkere til å ta opp ting med den det gjelder og ikke snakke i ­korridorene.

Kjøkkenassistent Esther Durhuus fra Færøyene forteller at hun går mye for seg selv. – Men jeg føler meg som del av teamet likevel.

Kjøkkenet der hun styrer, er som en liten samlingsplass, det vanker alltid kaffe til den som kommer innom.

Renholder Anne Mary Bøkevoll syns også det er fint å være her nå. – Er det noe som plager meg, sier jeg fra til den nærmeste, ler hun. Anne Mary har holdt det rent på aldershjemmet i 18 år. – Litt turbulent har det vært, men ikke nå. Helga er grei. Hun må være her lenge! sier Anne Mary. Kroppen streiker litt, men hun kommer på jobb likevel.

– Det sier noe om det sosiale fellesskapet at Anne Mary likevel velger å gå på jobb, noe jeg setter stor pris på. Fortell hva vi skal investere i for at du kan bli stående, oppfordrer Helga Bognø.

God smitte

– Når dere er engasjerte og glitrer, smitter det over på beboerne, sier Helga Bognø til personalet sitt. Den nye styreren hadde ett krav da hun begynte for to år siden: Å få beholde aktivitørene. Erindringsgruppa er en populær aktivitet der gamle gjen­stander blir tatt fram og hjelper på husken og samtalen.

– Det er fint å mimre om gamle dager, sier Ingrid Karlsen som har bodd på Osterøy. Hun kom til tjeneste i byen og var «pie» hos et gammelt ektepar, betror hun Fagbladet.

– Her er et fantastisk sted å være når du blir gammel, sier 80-årige Alf Nilsen som nettopp har drukket kaffe sammen med andre beboere. Styrer Helga Bognø blir stolt når hun hører det.

– Ja, eg sitter ikkje her og skryter. Det kommer fra hjertet, sier han med ettertrykk.

Emebet Urgessa er kontaktpersonen hans. – Hun er verdens beste men­neske, sier Alf Nilsen.

Latteren sitter løst på aldershjemmet Margit Tanners Minne i Bergen. Men det er også dager som er krevende og tunge å bære. Som da en kvinnelig beboer ikke kom tilbake fra et besøk hos venner.

– Det var kjempevondt. Jeg hadde ikke lagt merke til noe. Hun gledet seg til å besøke sine venner. Hun ga meg en pose godteri og mye oppmerksomhet. Hun var glad i meg og takket for at jeg var hennes kontaktperson. Dagen etter fikk jeg et stort sjokk. Det var kjempevondt, sier Embete Urgessa stille.

Dette var et menneske som så alle andre og holdt humøret oppe hos dem rundt seg. Det var ingen tydelige signaler på depresjon hos beboeren. Da hun ble funnet neste morgen, var det en sjokk­opplevelse for alle, sier Helga Bognø.

– I akuttfasen møtte jeg og avdelingssykepleier personalgruppa. Det var mye tårer, mye sorg. Og spørsmål: Er det

noe vi skulle sett, gjort annerledes? Jeg holdt 24 timers vakt for pårørende som skulle få mulighet til å ta ut sorg og for­tvilelse. Beboerne har også fått satt ord på sin angst. Og vi hadde kontakt med politi og rettsmedisinsk institutt. Hun så fredfull ut, mer enn noensinne, sier styrer Helga Bognø.

På aldershjemmet ble det tent et lys som brant natt og dag fram til begravelsen.

Hele personalet fikk mulighet til å delta. Helga Bognø holdt minnetalen.

Embete Urgessa sliter fremdeles med skyldfølelse, men føler at hun ble godt tatt vare på av leder og kolleger.

– Hendelsen har også gjort meg til en bedre hjelpepleier. Jeg er mer våken overfor andre som er depressive, og legger merke til små ting.

Ikke tabu

I løpet av våren får personalet gå på kurs om selvmord blant eldre, med en psykiater som faglig ansvarlig.

– Ikke for å dvele ved sorg og savn, men for å lære mer. Dette skal ikke være tabu, sier Helga Bognø. Det viser seg at selvmord blant eldre ikke er så uvanlig som noen kanskje tror, men omtales i liten grad, ofte forbundet med skam og tabu.

– Det er ikke alt vi skal eller kan forstå, men vi skal ha respekt for at hun valgte sin vei ut av livet, sier Helga Bognø.

KVALITETSARKIV - KVALITETSKA