Det er bra, for Norge trenger hvert år framover 4500 nye medarbeidere i helse- og sosialsektoren for å dekke behovet. Det som ikke er så bra, er at så få av dem

– 1100 – ender opp med det yrket de i utgangspunktet hadde tenkt seg.

Det er flere grunner til dette. Noen velger å ta påbygging til studiekompetanse, og blir for eksempel sykepleiere. Men mange hopper av etter to år på skolen, i over­gangen fra skole til læreplass.

En av årsakene til at elever velger seg bort fra helsefagutdanningen, er at de tror det blir vanskelig å få jobb når de er ferdig med skolen. Det harmonerer dårlig med tallene på hvor mange som trengs i sektoren framover. Vi burde jo forvente at kommunene står i kø for å kapre disse verdifulle medarbeiderne, og tilbyr dem god lønn og gode arbeidsbetingelser.

Foreløpig ser det ikke slik ut. Altfor mange nyutdannede helsefagarbeidere blir tilbudt deltidsstillinger, der de må jakte vakter for å få en inntekt de kan leve av. Selv en tidligere norgesmester i faget har problemer med å få full stilling.

Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om retten til utvidet stilling er de siste årene styrket, men vi har ennå ikke fått en lovfestet rett til full stilling her i landet. Det fikk fagbevegelsen ikke til under den rødgrønne regjeringen, og det er vel ingen grunn til å tro at dette blir noe lettere under den nåværende. Snarere tvert imot, skal vi tro utspillene om det såkalte nye fleksible arbeidslivet.

Et flertall av elevene på helsefagutdanningen er jenter. Og dagens unge kvinner ønsker ikke en utdanning som fører til at de ikke kan forsørge seg selv.

Mangel på tilbud om hele stillinger er et historisk problem. Arbeidstakere i såkalte kvinneyrker behandles fortsatt som B-vare. At denne gammeldagse og uproduktive praksisen videreføres til unge som ser fram til å bidra i helsesektoren, er skammelig. Skal vi få flere til å velge disse viktige jobbene, må det endringer til. Å lovfeste retten til hel stilling, er et godt skritt på veien.