For første gang la Solberg-regjeringa fram et budsjett helt etter sitt eget hjerte, og at det banker for mørkeblå politikk, er det ingen tvil om. Forslaget skapte bølger, og ikke bare blant de tradisjonelle kritikerne fra fagbevegelsen og den politiske venstresida.

Forslaget om å fjerne arveavgiften og redusere formueskatten ble møtt med massiv motstand fra landets fremste økonomer, som mener dette er en uklok politikk det er vanskelig å finne gode fagøkonomiske begrunnelser for.

Forslaget om å øke grensa for momsfri netthandel i utlandet fra 200 til 500 kroner fikk en samlet handelsbransje til å reagere. Ifølge arbeidsgiverorganisasjonen Virke vil en slik endring føre til tap av 10.000 arbeidsplasser i Norge, og 2 milliarder i tapte skattekroner, og bransjen har bedt Stortinget om å dra i nødbremsen.

Forslaget om å fjerne retten til sykelønn for alle som tjener under 88.000 kroner, fikk så stor motbør fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene at regjeringa skjønte sitt eget beste og trakk det før budsjettforhandlingene begynte.

Regjeringa fant nok tidlig ut at heller ikke støttepartiene er så lette å danse med. Venstre vil ha en langt sterkere miljøprofil, og forslaget om kutt i støtten til uføre foreldre, som vil ramme mer enn 35.000 barn, fikk Kristelig Folkeparti til å karakterisere regjeringa som en omvendt Robin Hood.

Jeg lurer på om de blåblå i sine budsjettforberedelser har sittet på kammerset og grublet på hva de kan legge inn av kutt som skjærer kristenfolket og de grønne liberalerne i hjertet. Så kan de etter seige kamper ende opp med et budsjett som var omtrent slik de hadde tenkt seg i utgangspunktet. For de kan vel ikke for alvor mene at å kutte i støtten til barn av enslige uføre og samtidig gi milliarder i skattelette til de rikeste blant oss gjør Norge til et bedre land å bo i for folk flest?