NINA SANDÅS

nina.sandas@lomedia.no

PER FLAKSTAD

per.flakstad@fagforbundet.no

Tone Fløtten, instituttsjef ved Fafo, satte tonen for deltakerne på SAMAK-konferansen på Sørmarka i går. Hun kom med et skikkelig skremmeskudd.

– Dersom den nåværende trenden i Norden fortsetter vil sysselsettingsgraden og ulikhetene i 2030 være omtrent som i Frankrike i dag. Der har de ti rikeste prosentene en tredel av verdiene, fortalte hun.

Den nordiske modellen kan forvitre og nordiske særtrekk svekkes, hvis ikke man møter utviklingen med skikkelige politiske krafttak. Det er kortversjonen av det store nordiske forskningsprosjektet NordMod2030, ført i pennen av Fafo-forskere. Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra SAMAK (samarbeidskomiteen for de sosialdemokratiske partiene og LO-ene.) Formålet er å legge et kunnskapsgrunnlag for arbeiderbevegelsens debatt om videreutvikling og fornyelse av den nordiske modellen fram mot 2030.

I dag skal SAMAK-deltakerne vedta en politisk erklæring, «Vi bygger Norden»

Følg debatten på SAMAK-kongressen direkte på nett-TV

– Den borgerlige politikken må slås tilbake

– Vi visste mye av dette fra før, men vi setter pris på å få de store og viktige linjene samlet i et slikt arbeid som dette, sier Fagforbundets leder, Mette Nord.

– Tidspunktet kunne heller ikke vært bedre for å få et dokument og et verktøy som dette. For akkurat i disse dager opplever vi i Norge at den blåblå regjeringens herjinger og ødeleggende planer for den norske velferdsstaten, spesielt når det gjelder skattepolitikken, og arbeidslivs- og sosialpolitikken, fortsetter hun.

– Regjeringen avdekker manglende forståelse for hvilken betydning et organisert arbeidsliv har for samfunnet. Den norske modellen har bidratt til at Norge troner på toppen internasjonalt når det gjelder økonomisk vekst, sysselsetting, fordeling og livskvalitet. Vi vil gjerne fortsette med det.

– Derfor er det viktig å slå tilbake de borgerlige politikernes ødeleggelse av den norske velferdsmodellen, sier Mette Nord.

Stolt historie

De nordiske land skårer høyt i alle internasjonale sammenligninger og har mye å være stolt av. Økonomisk utvikling, omfattende velferdsordninger, fordeling, sosiale forhold og sysselsetting har vært prioritert.

Politikken har satt disse målene, og et organisert arbeidsliv med koordinert lønnsdannelse har levert.

– Det er nettopp lønnsdannelsen som er en viktig forklaring på at den nordiske modellen har produsert mindre ulikheter enn i andre land, understreket Jon Hippe, daglig leder i Fafo.

I tillegg har sterke institusjoner lagt grunnlag for samordning mellom ulike politikkfelt. Samarbeidet mellom organisasjonene i arbeidslivet og de politiske myndighetene har spilt en sentral rolle. Takket være relativt jevnbyrdige maktforhold og høy tillit mellom aktørene, har konflikter i arbeidsliv og politikk gjerne blitt håndtert gjennom brede kompromiss. Dette er en nøkkel til å forstå den historiske utviklingen i Norden. Landene har klart å tilpasse seg ytre endringer og kriser. De har investert i langsiktig kompetanseoppbygging og sosial sikkerhet. Dermed har de, i større grad enn andre europeiske land, klart å forene effektivitet og likhet.

Færre organiserer seg

Den nordiske avtalemodellen i arbeidslivet har greid seg godt siden 1990. Fagbevegelsen har vært en sentral medspiller.

– Norden som region har fortsatt verdens høyeste organisasjonsgrad. Men vi ser fallende organisering, særlig i bransjer og lavlønnsyrker som trenger det mest. Blant høyt utdannede er oppslutningen stabil, viste Hippe til.

I 2012 var det 7,3 millioner fagorganiserte i Norden. Det er en nedgang på over 400.000 siden 1990. I samme periode har antall sysselsatte økt med 1,7 millioner. Organisasjonsgraden har falt til 55 prosent. Hvis hele Norden skal opp på svensk og finsk gjennomsnittsnivå fra 1990–2000, må det rekrutteres flere millioner nye medlemmer til fagbevegelsen, går det fram av rapporten.

Med lavere faglig organisering svekkes det lokale tillitsvalgtapparatet. Dermed svekkes også maktbalansen og legitimiteten som er nødvendig for nasjonal tariffavtaledekning. Det skaper kollektive handlingsproblemer både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, som minner om dem partene sto overfor da avtalesystemene ble utviklet for over 100 år siden.

Fagbevegelsen mister sin styrke og endrer karakter. Når de store medlemskullene samtidig vil bli pensjonert i årene framover, betyr det utfordringer ikke bare for fagbevegelsen, men også for sysselsettingen.

Fallende sysselsetting

Sysselsettingsraten er synkende i hele Norden, og lavest i Finland med 68 prosent. I Norden under ett var 78 prosent i arbeidsdyktig alder i jobb i 1990. I fjor var tallet i underkant av 74 prosent.

Sysselsettingsnivået var i 2013 lavere enn både i 2000 og 2008 da finanskrisen startet. Arbeidsløsheten har bitt seg fast i Sverige og Finland med et nivå på rundt 8 prosent. Både i Danmark, Finland og Island, som ble hardest rammet av finanskrisen, er BNP fortsatt lavere enn i 2008. Vekst- og investeringstakten er lav i alle landene.

Hvis de nordiske land skal få samme jobbvekst som de hadde i perioden 1990-2008 må det skapes 1,3 millioner nye arbeidsplasser fram til 2030.

Press mot de laveste lønningene

Mange andre utviklingstrekk gir grunn til bekymring for den nordiske modellens bærekraft, mener forskerne. Arbeidslivet er påvirket av store forandringer i hele Norden. Vi har høyere jobbkvalitet og høyre arbeidsintensivitet enn i andre europeiske land. Det er også mer fleksibilitet og mer atypisk arbeid.

Overalt er det tegn til nye skillelinjer, press på de laveste lønningene og større lønnsforskjeller, dårligere arbeidsmiljø og økt utstøting i deler av arbeidslivet.

Disse tendensene forsterkes av den høye arbeidsinnvandringen etter EU-utvidelsene. Arbeidsinnvandringen har skjerpet konkurransen om de lavest lønte jobbene. Grupper med lav kompetanse eller yrkeserfaring har vansker med å få fotfeste i arbeidsmarkedet.

Bedre integrering for flere

De nordiske velferdssystemene er de mest omfattende og inkluderende i verden. Likevel står de overfor utfordringer. Èn er knyttet å ta vare på en økende gruppe svært gamle. En annen er å bidra til bedre integrering for marginaliserte grupper og en raskt voksende innvandrerbefolkning.

Norden har, samlet sett, høyere sysselsetting blant eldre og innvandrere enn andre europeiske land, men det er store forskjeller mellom landene. Yrkesdeltakelsen i enkelte innvandrergrupper er også langt lavere enn i majoritetsbefolkningen. Stagnasjon i sysselsettingsrater og et stabilt antall i yrkesaktiv alder som er avhengig av offentlige overføringer, skaper press på de nordiske velferdsstatene. I enkelte land, blant annet i Sverige, er velferdsytelsene lagt om.

Kompensasjonsnivåene i enkelte ordninger er nede på OECD-snitt.

Omstillingsdugnad må til

For å videreføre og videreutvikle den nordiske modellen har prosjektet identifisert seks utfordringer til den nordiske arbeiderbevegelsen. Utfordringene er betydelige og forutsetter «en stor nordisk omstillingsdugnad»:

• Å skape – overgang til en lavutslippsøkonomi, store endringer i befolkningens sammensetting, utsikt til lavere internasjonal vekst og hardere global konkurranse, krever innovasjon og nyskaping i nærings- og arbeidslivet.

• Å jobbe – snu nedgangen i sysselsettingsrater er kritisk for å motvirke økt ulikhet og trygge velferdens bærekraft. Dette krever kraftfulle integreringstiltak fra myndighetene og partene

• Å organisere – samarbeid mellom sterke parter er avgjørende for koordinerings- og tilpasningsevnen i arbeidslivet. Dette krever sterk rekruttering til fagbevegelsen.

• Å dele – små forskjeller er et vilkår for høy tillit, for oppslutning om fellesløsningene og for få alle med i en nordisk omstillingsdugnad.

• Å ta vare på – for at alle som ikke kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid kan være likeverdige deltakere i samfunnslivet, trengs sikring og fornyelse av velferdsordningene.