PER FLAKSTAD

En liten stund så det stygt ut for portrettbildet av Magnus. Vi skulle kjøre til en av hans favorittplasser, noen minutter unna boligen på Siggerud i Ski. Men bilvinduene var fulle av stålis, og Magnus så plutselig en åpenbaring i isens intrikate mønstre.

Med et lengselsfullt blikk, lot han seg likevel trekke med til vår isfrie bil.

Magnus Reneflot er naturfotografen som ikke trenger å reise på kryss og tvers på jakt etter spektakulære dyr og landskaper. Hans fotografiske univers fins i nærheten av der han bor, eller i nærheten av der han til enhver tid befinner seg.

For eksempel på en parkeringsplass utenfor Galleri F15 på Jeløya i Moss. Magnus skulle se en utstilling, men han valgte å krype inn i et buskas fullt av duggdråper for å fange dråpenes reflekser i mønsteret av greiner. Det ble ingen utstilling på ham.

– Naturen er i seg selv et stort galleri, og du kan selv velge hvilken utstilling du vil se, enten det er store landskaper den ene dagen eller små detaljer den neste.

– Som fotograf er jeg er veldig opptatt av speilinger og refleksjoner, fenomener som får virkeligheten til å se annerledes ut, sier han.

Fram til 2004 hadde Magnus ansvarsfulle stillinger i Kodak Norge. Men så ble produksjonen lagt ned. Han vil ikke være med på at det er en karrierenedtur å jobbe som assistent med psykisk utviklingshemmede.

– Jeg er en sosial sjel som liker å ha kontakt med mennesker, og jeg byr gjerne på meg selv. Hvis du forsøker å gi de menneskene jeg jobber med litt ekstra, så gir de fantastisk mye tilbake. Jeg er glad i jobben min og stolt av den!

– I Norge har vi det så godt at vi kan kjøpe omtrent hva vi vil uten å ha superlønninger, men det handler om å være fornøyd med det du har, sier Magnus.

De siste årene har han hatt en ubetalt og tilnærmet full stilling som daglig leder i Norsk Naturfotofestival, som han selv tok initiativ til: – Det er viktig å brenne for noe. Likegyldighet er noe av det verste som fins, da er det jo ingenting som betyr noe, mener han.

Når vi kommer tilbake til parkeringsplassen, sier Mangus raskt adjø og løper mot sin egen bil.

Forhåpentlig har ikke stålisen på bilvinduene smeltet ennå.