Vaktbikkja

Werner Juvik

Han er uredd og utholdende og tåler ekstreme påkjenninger. Nei, vi snakker ikke om Jan Erik Skog, vi snakker om bikkja hans. Men der du treffer herren, treffer du også riesenschnauzeren Ulrik – og de har mye til felles.

2015050612000020150506134351

«Det var ikke bare sjefene, men også flere kolleger som mente at jeg ødela hele Sporveien, at det var jeg som var problemet.»

sidsel.hjelme@fagbladet.no

– Jeg fikk ikke fred. Jeg lå natt etter natt og grublet, sier Jan Erik Skog. Den nyslåtte vinneren av årets Fritt Ord-pris sitter ved kjøkkenbordet og skuer 15 år tilbake i tid. Til da det begynte å lukte råttent av ledelsen på jobben.

På det tidspunktet hadde busselektriker Skog jobbet 20 år i Oslo Sporveier, omtrent like lenge hadde han vært tillitsvalgt, og de siste årene hadde han også sittet som de ansattes representant i styret.

– Jeg varslet både styret og politikerne om kritikkverdige forhold, men det nyttet ikke. Selv ikke da vi kunne dokumentere overfakturering, smøreturer og kameraderi. Men motstanden gjorde meg bare staere og staere. Jeg visste jeg hadde rett, ville ikke gi meg.

Og Jan Erik Skog fikk rett til slutt. For å gjøre en lang og vond historie kort: Sist høst satt seks personer, deriblant Skogs tidligere sjef i Sporveisbussene, på tiltalebenken i Oslo tingrett, anklaget for å ha lurt til seg flere millioner kroner fra selskapets kasse. I sju lange uker fulgte Skog saken fra tilhørerplass. Bare én eneste dag forlot han rettssalen:

– Den dagen advokatene skulle holde sine prosedyrer og forsvare de tiltalte. Det gadd jeg ikke å høre på.

– Hvordan var det å se dine tidligere sjefer i øynene i retten?

– De var ynkelige, men viste ingen anger. Jeg har ikke mye sympati for slike folk. Når du tjener 1,6 millioner, har du råd til å gjøre opp regningene dine. Dette var samme folka som uten å blunke hadde sparket sjåfører som manglet noen kroner i veska.

Med domfellelse og Fritt Ord- pris kan Skog fastslå at det nytter å varsle. Men det er ingen lettvint vei.

– Jeg var et hår i suppa på arbeidsplassen. Det var ikke bare sjefene, men også flere kolleger som mente at jeg ødela hele Sporveien, at det var jeg som var problemet. Det var en psykisk belastning. Du får sår på sjela av slikt.

– Skulle tro du er paranoid, var det noen som sa. Også kona ba meg slutte å snakke så mye om det som skjedde. Folk orker ikke å høre om det, sa hun.

Prisen oppleves som en oppreisning og anerkjennelse av jobben han har gjort.

– Jeg ville ikke gjort noe annerledes i dag, men jeg skulle ønske at det fantes et varslingsombud eller en uavhengig advokat man kunne gå til. Hvis du skal varsle om et korrupt direktørskikt, kan du ikke gå til toppledelsen.

I dag er varsleren pensjonist, men avgangen fra arbeidslivet ble ikke helt som han hadde ønsket seg. En kronglete og vond skulder var ikke det verste:

– Jeg hadde ingen framtid der uansett. Det var et slit å se toppledere gå rundt og glise. Etter hvert orket jeg ikke å gå på jobb, og ble sykmeldt.

Nå er treningssenteret Kondis blitt den nye «jobben». Der møter du Jan Erik Skog hver eneste ukedag tidlig om morgenen.

– Kona jobber fortsatt, så jeg står opp og sørger for å få henne opp. Lager kaffe og smoothie før jeg forsvinner ut med treningsbagen og Ulrik i hælene.

Så er det body workout, kettlebell, stretch, spinning, core i to–tre timer etterfulgt av egentrening.

Hjemme på Høybråten bor Jan Erik Skog vegg i vegg med faren på 93. Her har de bodd siden 1951.

– Hvilke drømmer hadde du for livet ditt i oppveksten?

– Det var en sorgløs oppvekst, men jeg husker ikke at jeg hadde noen spesielle drømmer. På Høybråten var det ingen klasseskiller den gangen, alle hadde det like godt – eller like dårlig, og halvparten av alle som bodde her var kommunister.

– Var du en som sa fra om urett den gangen også?

– Jeg har nok alltid vært kjapp til å si fra. Om det var mobbing, for eksempel. Jeg husker spesielt en ungarsk gutt som kom hit og som ble erta på skolen. I klassen hadde vi gutteklubben Varg, og vi sørget for å få ham med i klubben og få slutt på mobbingen.

Engasjementet sto høyt rundt kjøkkenbordet hjemme hos familien Skog. Far Ole var primus motor i heismontørenes fagforening, han var med og stiftet SF og sto på partiets første stortingsliste. Engasjementet gikk i arv:

– Jeg ble tent av EEC-saken og kampen mot atomvåpen på slutten av 1950-tallet. Jeg var med i NKU, senere aktiv i SV, men nå er det mange år siden jeg var partimedlem.

Yrkesskolen var et naturlig valg for gutta fra Høybråten på 50-tallet. Men eventyrlysten presset på under kjeledressen. Etter to år på billinja og avlagt fagprøve pakket unge Skog en liten pappkoffert og satte seg på Stockholmstoget.

– Etter en natt på Frälsningsarméns hospits gikk jeg ut i byen for å søke jobb, og ble i Stockholm i to år til høyrekjøringen ble innført i 1967. Da parkerte folk de gamle bilene, og det ble lite å gjøre.

Tilbake i Oslo fikk han straks ny jobb i bilbransjen, men sluttet for å ta voksengym. Planen var å studere videre, men slik gikk det ikke.

– Jeg «måtte» gifte meg, slik vi måtte den gangen, og da hadde jeg ikke råd til å studere. I stedet ble det jobb. Etter en periode som taktekker begynte jeg i Sporveien, og det var da jeg for alvor kom inn i tillitsvalgtsapparatet.

Harde tak og lange dager til tross, Jan Erik Skog er først og fremst familiemann.

– Jeg har vært heldig; vært gift i 45 år og har to flotte unger som har klart seg bra.

Tomrommet da sønnene flyttet ut var stort.

– Jeg ble helt rar. Men så var det noen som sa at jeg burde skaffe meg bikkje, så det gjorde jeg.

Ulrik er familiens tredje riesenschnauzer.

– Jeg går aldri ut uten ham, heller ikke når vi har ferie. Det gjorde vi en gang, og da dro vi hjem før tida. Nå er Ulrik med i bobilen enten vi ferierer i Norge eller i Europa.

Gratulasjonsbuketten på kjøkkenbordet er i ferd med å visne, men 200.000 kroner i prispenger er inne på konto.

– Hva skal du bruke pengene fra Fritt Ord til?

– Vi har det romslig økonomisk nå, så jeg har bestemt at 50.000 skal gå til Fagforbundet Oslos barneby i Murmansk. Kanskje gir jeg bort mer, jeg har ikke bestemt meg.

– Vi er så bortskjemte her i landet. Nordmenn sitter i Spania og klager, og så fort de blir syke, kommer de hjem for å få stell og stemmer Frp… Vi må være mer takknemlig for det vi har. Vi har vunnet i lotto alle sammen – derfor blir jeg så forbanna over folk som har det godt, og som stjeler fra jobben sin.

Jan Erik Skog

Alder: 70 år

Familie: Gift med Inger Lise, to voksne sønner, fire barnebarn og hunden Ulrik.

Yrke: Pensjonist, tidligere busselektriker i Oslo Sporveier.

Aktuell: Vinner av Fritt Ords pris 2015.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy