Annethvert år skjer det samme. Ikke før er jula overstått og lommebøkene tomme, før de første stemmene hever seg for å mane den norske befolkningen til moderasjon.
Først ute er gjerne næringslivets representanter. NHO ber befolkningen om å senke forventningene til årets tariffoppgjør. Så følger politikerne etter. Med en liten pekefinger også til ledersjiktet om ikke å bli for grådige. For det er jo fremdeles slik at det er ikke lett å få majoriteten til å vise måtehold dersom den økonomiske eliten mener at det samme ikke gjelder dem, og ufortrødent fortsetter å øke sin inntekt og formue.
I 2010 tjente de ti prosent høyest lønte i gjennomsnitt litt over 70.000 kroner brutto i måneden, mens de ti prosent lavest lønte tjente litt over 20.000. Kvinner tjente i gjennomsnitt 85 prosent av det menn tjente.
Så kan jo noen sant nok si at sammenliknet med resten av verden lever nesten alle i Norge godt, for ikke å si som grever, og at vi har blitt et land av sutrere som aldri blir fornøyd. Men den problemstillingen lar jeg hvile litt i disse tider. For når potten skal fordeles, er det ikke slik at hvis renholderen fra Kløfta gir avkall på femti øre i timen, får læreren i Tanzania en tilsvarende økning i sin timelønn. Det eneste som skjer, er at forskjellen mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst her i landet, øker enda mer.
Når en renholder som tjener 300.000 i året får fire prosent i tillegg, blir økningen vesentlig mindre enn når en rådmann som tjener 900.000 får åtte prosent økning. For ikke å snakke om når finansmannen som tjener to millioner blir en økning på 16 prosent til del. Du trenger ikke være økonom for å skjønne det.
Derfor bør pekefingeren denne gangen utelukkende rettes oppover, mot dem som befinner seg på toppen av inntektsstigen. Så mye mer verdifulle enn renholderen fra Kløfta, er de ikke.
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
EKSTRA: Må du jobbe på de røde påskedagene, blir det noen ekstra kroner i kassa.
colourbox.com