Tøff i turban

Hun kan bli Stortingets yngste representant noensinne, og har lyst til å bli Norges første dommer med turban. Men først og fremst er hun en engasjert politiker som har blitt voksen nesten før hun rakk å være barn.

2012100813364120131216202711

Hun er lett å få øye på i vrimmelen på Blindern. I beige trenchcoat, svarte bukser og veske over skulderen, ser hun egentlig ut som en hvilken som helst jusstudent. Men den svarte turbanen som rager ti–tolv centimeter over hodet hennes, avslører henne. Hun er Prableen. Ungdomspolitikeren som deltok i politisk debatt med Carl I. Hagen og hadde fast spalte i Aftenposten da hun var 17. Mobbeofferet som har stått frem og fortalt hvordan utestenging, sjikane og drapstrusler fratok henne barndommen. Og Overleveren, som lå urørlig i over en time med en død jente under seg og to over seg og kom seg fra Utøya med noen skrubbsår utenpå og inni. Nå har hun skrevet bok. En selvbiografi. I en alder av nitten år.

– Da jeg ble spurt, tenkte jeg jo at det var litt teit, da, å skrive en sånn bok når jeg bare var nitten år. Men så ble det sånn, og nå håper jeg at boka kan hjelpe andre.

Du kan høre det av og til, at hun faktisk er en tenåring. Men stort sett høres hun ut som en erfaren politiker og en voksen, selvbevisst kvinne. Livet hennes så langt har gitt henne mye å vokse på. I boka si forteller hun åpent om både lillesøsterens psykiske problemer og mobbingen hun selv ble utsatt for.

Det begynte med utestenging og juling på barneskolen, og utviklet seg til sjikane og drapstrusler på ungdomsskolen. Prableen reagerte ved å skade seg selv. Hun skar seg selv i underarmene, til blodet rant. «Det gjorde ikke så vondt», skriver hun i boka. «Den blodige rusen av befrielse var sterkere. Jeg ble sittende og se på blodet som forsiktig rant. Det var frihet.»

– Jeg hadde mye sinne og frustrasjon i meg som jeg måtte få ut. Jeg var jo aldri utagerende eller synlig sint. Jeg tok det ut på meg selv, og det var ikke bra, sier Prableen rolig og analytisk.

Da hun var tolv bestemte hun seg for å begynne å gå med turban. Hun var aktiv i sikh-miljøet, og i menigheten fant hun forbilder som ga henne tro på at det gikk an å skille seg ut og likevel oppnå noe. Hun møtte voksne, praktiserende sikher med turban som hadde akademisk utdannelse og gode jobber i det sekulære, norske samfunnet. Noen av dem var til og med kvinner. Når de kunne, hvorfor kunne ikke hun?

En marsdag i 2005 troppet Prableen Kaur opp i sjette klasse på Finstad skole med turban på hodet. Det gikk som det måtte gå. Plageåndene hennes fikk nok en ting å mobbe henne for. Likevel følte hun at turbanen ga henne økt selvfølelse.

– For meg ble turbanen et middel for å markere at jeg hadde makt til å definere meg selv. At jeg ikke lot andre bestemme hvem jeg skulle være. Selv om hver eneste skoledag var en kamp, ble det en slags seier når jeg kom meg gjennom den med turbanen i behold.

Våren 2011, når Arbeiderpartiets landsmøte skal avgjøre om de vil gå inn for et forbud mot religiøse hodeplagg i domstolene og politiet, har Prableen Kaur båret turban i seks år og rukket å bli nestleder i AUF i Oslo. Flertallet i partiet ønsker et forbud. AUF tar dissens, men taper avstemningen med tjue stemmer. Prableen løper gråtende ut av landsmøtesalen.

– Jeg hadde bestemt meg for å studere juss og håpet at jeg, hvis jeg var flink nok, en dag kunne bli dommer. Med det vedtaket ble jeg fratatt den muligheten, sier Prableen om hvorfor denne saken ble så viktig for henne.

– For deg betyr det å bære hodeplagg frihet, men forstår du at det for andre kan være det motsatte – en frarøvelse av frihet?

– Det er en vanskelig debatt, og jeg skjønner at noen ønsker å forby religiøse hodeplass hvis tvang er involvert. Men jeg tror ikke et forbud løser noe som helst. Hvis vi ser på Frankrike, for eksempel, er det flere som går med burka nå enn før forbudet. Jeg tror vi må se på andre løsninger. For en ­politikvinne, for eksempel, mener jeg det vil være uaktuelt å tillate burka eller niquab, fordi hun må kunne identifiseres. Men det burde ikke være i noe i veien for at hun kan bære en hijab som er tilpasset uniformen.

– Er du en pragmatiker?

– Ja, jeg er opptatt av å finne løsninger. I et flerkulturelt samfunn er vi nødt til å finne kompromisser som gjør det mulig for folk å være den de er.

Så kan hun kanskje ikke bli dommer, i hvert fall ikke før hun har gått noen flere runder med partiet sitt, men det virker ikke som det er så mye som kan hindre Prableen Kaur i å være den hun er. I en alder av nitten år går hun med turbanen høyt hevet, hun deltar i debatter, skriver innlegg i avisene og høster anerkjennende nikk fra partifeller og redaktører. Likevel, i boka hennes skinner det tydelig gjennom, dette ønsket om å passe inn, og bli akseptert. Hvorfor velger hun da bevisst å dyrke sin egen annerledeshet?

– Jeg tror ikke at vi mennesker er født til å passe inn. Jeg tror vi er til for å være oss selv. Ingen er mer kvalifisert enn deg til å være deg. Da gjelder det å ha makt til å definere selv hvem man er. Det er store ord, men det er faktisk det jeg har gjort.

Da hun ble aktiv i AUF som sekstenåring, ble det lettere å være Prableen. Hun kom inn i et miljø der det var lov å være annerledes, ha rare interesser eller sær klesstil. Etter hvert forsvant frykten for ikke å passe inn, og gjorde plass til en stemme som kunne heve seg i diskusjoner.

Ledervervene kom fort, og 22. juli 2011 ble hun plukket ut til å holde tale på Utøya etter selveste Gro Harlem Brundtland. Prableen var så nervøs at hun hadde mest lyst til å bli hjemme. Hun dro likevel. Noen timer etter innlegget lå hun musestille blant døde parti­kamerater og håpet at terroristen ikke skulle forstå at hun var i live. Ett år etter er Prableen er glad for at Fagbladet ikke har ønsket seg et 22. juli-intervju.

– Jeg legger ikke skjul på at det som skjedde den dagen har forandret meg. Men jeg har ikke lyst til at det skal få definere meg for resten av livet. Egentlig tror jeg barndomsopplevelsene mine har preget meg mer enn 22. juli, og jeg tror også at barndommen min gjorde at jeg taklet 22. juli på en måte jeg ellers ikke ville ha klart.

– Du framstår som veldig sterk og flink, men i boka innrømmer du også at du er ganske sårbar?

– Jeg tror at mennesker som er flinke og sterke har gått en vei for å bli det. Alle de kampene og nederlagene jeg har vært gjennom, har gjort meg til den jeg er.

Det er når hun sier slikt som dette, at det er litt vanskelig å forstå at hun bare er nitten år. Nitten år, og ifølge kilder i AUF, ganske flåsete.

– Jeg tror folk har et inntrykk av meg som veldig seriøs. Det er nok fordi jeg ofte blir intervjuet om veldig alvorlige ting. Men jeg er veldig selvironisk, og spøker mye med turbanen min, for eksempel. Den dagen jeg lanserte boka min, skrev jeg på Facebook at jeg brukte fem minutter ekstra på å fikse turbanen. Det syntes folk var morsomt.

Men hva gjør hun når venninnene diskuterer hår og frisyrer?

– Da snakker jeg om turban!

Alder: 19

Familie: Bor hos broren og svigerinnen på Romsås. Oppvokst på Lørenskog med foreldre og lillesøster.

Yrke: Jusstudent. Bystyrerepresentant for Ap i Oslo.

Aktuell med: Er i høst valgt som en av Oslo AUFs stortingskandidater ved valget i 2013, og har gitt ut selvbiografien «Jeg er Prableen».

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy